Når ulla bestemmer
Intervju med Brith Hennie Halvorsen, 2023. Teksten er produsert i samarbeid med tidsskriftet Kunsthåndverk.
Brith Hennie Halvorsen har bestandig hatt en dragning mot ull. Den Tromsø-baserte kunstneren arbeider både to- og tredimensjonalt med materialet – noen ganger i kombinasjon med lydverk, andre ganger for seg selv. Med rå, ufarga ull som utgangspunkt består praksisen til Halvorsen av å utforske nye måter å gå i dialog med materialet på. En langsom, tålmodig og standhaftig prosess.
Tekst av Anna Näumann
En lun dunst av lanolin omfavner oss når Halvorsen åpner døra og ønsker oss velkommen til sitt atelier i Kysten atelierfellesskap på Troms fylkeskultursenter. Ulla er overalt!
Det lukter ull!
– Ja, ikke sant? Ulla er feit, og har mye lanolin i seg. Noen synes det er en fantastisk lukt, andre synes den er pyton. Jeg har bestandig likt den.
Hva er det ulla forteller deg når du jobber med den?
– Det er litt bakkekontakt, da. Den er trygg og myk. Du kan bruke ulla, men den gir også noe tilbake, som en slags gjensidighet. Jeg skulle gjerne hatt en daybed her på atelieret, men det har jeg ikke. Noen ganger har jeg tatt ulla og lagt den lagvis, filt og råull, og laget en ullseng. Bare med litt tynn filt er det som å ha en dundyne over seg. Den rommer en form for hvile.
– For meg er ulla et ærlig materiale. Og fordi den er ærlig mot meg, må jeg være ærlig mot den, og sånn oppstår det en dialog. Hvor mye skal jeg presse, hvor mye skal jeg holde igjen, hva vil materialet?
Er det ulla som har agensen i praksisen din? Du følger ulla?
– Ja, den bestemmer. Du kan ville, men det er materialet som bestemmer hva resultatet blir til slutt. Du kan slåss med, eller sånn som nå, prøve, og se hva ulla vil. Da jeg startet å jobbe med ull, lurte jeg på hva jeg kunne bruke den til. Nå har jeg undersøkt og jobbet i så mange år at jeg er opptatt av hvordan de ulike kvalitetene og potensialene som ulla rommer kan knyttes sammen.
Å se potensial i transformasjoner
Inne på atelieret står Halvorsen foran et blått, majestetisk teppe på litt over tre meter som henger fra veggen og strekker seg helt ned til gulvet. Det vil si – det er restene av et vevteppe, bare renningstrådene og støttekanten er igjen. Innslagene er møysommelig smetta ut. Teppet ble i sin tid vevd med datastyrt skaftstyring, som Halvorsen var en av de første i landet til å benytte seg av. Nå skal «restene» gjenbrukes i et nytt verk. Ideen er, forteller hun, å karre opp renningstrådene og gjøre dem til en stor, blå og voluminøs installasjon.
– Jeg har gjort dette før, å karre opp ull som har blitt til tråd. Tilbakestille det. Det jeg ikke har prøvd, er å gjøre det med denne typen lange tråder.
Etter et par forsøk daler små, blå biter av ulltråd ned på det grå ateliergulvet til Halvorsen.
– Nei, her ser du, den går i oppløsning. Fy fader, da slapp jeg en masse arbeid. Jeg har vært spent på dette, for det er mange tråder og det vil kreve noen timer å skulle karre det opp i sin fulle lengde. Men jeg skal finne en annen måte å løse det på. Det kan tvinnes opp og deretter karres, eller jeg kan ende opp med å jobbe med det på en annen måte, det får vi se på.
Det kan virke som at det å se et potensial i en forvandling eller transformasjon er noe du ofte gjør?
– Ja, det er sant. Jeg liker å lete i det jeg har, av ulike årsaker, og se hva som kan tilføres eller transformeres.
Voluminøse verk og savnet etter farger
Under Barents Spektakel i 2021 inntok Halvorsen hele andre etasje på Pikene på broens visningssted i Kirkenes, Terminal B. Halvorsen var invitert til å lage en storskala, koronavennlig installasjon av ull. Resultatet ble verket Så nær (2021), et sanselig, tekstilt lydverk som inviterte til assosiasjoner. Fra pompøse ullvegger kom lyden av sang fra små barn og gamle mennesker, på norsk, finsk og russisk. En musikalsk erindring der fortid, nåtid og fremtid ble viklet inn i hverandre gjennom vuggesang.
– Det var fantastisk å jobbe i Kirkenes. Jeg lagde tre store vegger av ull, med stemmer som snakket til hverandre og til materialet. Dette var under korona, og jeg ønsket å jobbe med hvordan vi kunne være nær hverandre på andre måter. Bygge broer gjennom minner, relasjoner og vennskap. I den tida vi lever i, er det viktig å møtes, lytte, samtale. Man kan protestere og være uenig, men jeg tror på mykhet og varme, og ulla representerer på et vis dette.
Hvorfor synes du det er spennende å arbeide med ullas voluminøse karakter?
– Det skjer noe i betrakterens møte med kunsten, enten ved å observere fra yttersida eller ved å gå inn i verket når man jobber stort, som er en mer fysisk opplevelse. Å gå inn i noe som er større enn deg, det synes jeg er fascinerende fordi materialet tar deg, fysisk. Mindre ting krever kanskje at du aktivt må nærme deg det, men størrelsen i seg selv gjør at du blir en del av verket, på en rar måte. Det har også med materialet å gjøre. Karra ull bærer preg av å være rå, og krever ikke en finstemthet som noen andre materialer kan gjøre.
Halvorsen tar frem ull som har blitt til kvadratiske filtstykker som hun jobber med å bygge ut og skjære i. En mer finspisset måte å jobbe med det ellers rå materialet på. Disse har blant annet vært utstilt i Halvorsens separatutstilling Vandring på Tromsø Kunstforening.
Er du nøye?
– Ja, når jeg jobber med disse utskjæringene i filt, er jeg nøye. Derfor arbeider jeg mye med skisser. Jeg tester teknikker, bygger lag, øker volumet, feiler og prøver ut en rekke ganger. Når jeg til slutt setter saksa i ulla som er filtet og begynner å skjære, da låser jeg døra. Da må jeg være skjerpa, og ha fullt fokus. Jeg drømmer om å jobbe med disse i stort format, men det er en nøysom prosess og metode.
Savner du noe når du jobber med ull?
– Det jeg kanskje savner nå for tida, er farger. Jeg tror det er over 20 år siden jeg jobba med farger i ulla. Når jeg holder på med karret ull, så har den sitt naturlige fargespekter. Jeg har ennå ikke funnet en interessant måte å jobbe med farge på i dette uten at det får et preg av å være kunstig. Men i koronatida strikket jeg mye, og hver gang jeg festet en tråd, tok jeg vare på enden.
Halvorsen tar frem posen, som hun har sortert etter farger. Hver tråd med sin egen farge. Hun kan huske hvor de stammer fra, hvilke plagg og hvem hun strikket til. En pose med tråder av minner viklet inn i hverandre. Ulla fra hverdagen, som tvinnes inn i praksisen.
– Kanskje smetter jeg dem inn eller finner en plass for dem i noen av de neste prosjektene når jeg en dag eventuelt begynner å jobbe med farger.
En livslang kjærlighetsrelasjon
Gjenbruk av materialer ligger i din natur. Hva betyr en bærekraftig kunstpraksis for deg?
– Det er viktig å se muligheter i det man allerede har skaffet seg og motstå det voldsomme forbrukskjøret. Jeg sparer på det jeg kan av restmaterialer, og selve praksisen min er jo meg som karrer ull og gjenbruker tidligere prosjekter. De fleste verkene mine er borte når jeg pakker dem ned, og så kommer de opp i en ny form på en ny plass. Skulle det da være sånn at noen skulle ønske å kjøpe eller sette opp verket, kan jeg rekonstruere det, for selve verket ligger jo i materialet og arbeidet med materialet.
Hva betyr det for deg å få være i kontakt med ulla som et materiale gjennom kunsten?
– I en verden som fyker av gårde i full fart, er materialet mitt middel til å lage noen punkter der jeg kan stoppe opp og bare være. I det store og hele er det helt håpløst, det finnes så mange uløste problemer vi heller skulle brukt tida på. Men den jobben vi gjør er viktig, vi står på skuldrene til alle de som har gått før oss, teknikker, kunnskap om materialer. Egentlig skulle alle fått opplevd å være i en flyt, senka farta og stoppet opp. Utålmodigheten i dag er så stor at jeg tror mange mister muligheten til å være i en tilstand der rom og tid opphører, som det gjør for meg når jeg holder på med kunsten.
Det er inspirerende å møte kunstnere som har holdt fast ved et materiale over lang tid, blitt i det i motgang og medvind, som en relasjon. Hvorfor har du blitt værende med ulla?
– Ja, det blir litt som en kjærlighetsrelasjon. Det tar også tid å bli trygg og tro mot retningen man velger. Jeg bygger opp kunnskapsbanken min, og utforsker nye rom som jeg fyller med erfaringer. Når jeg har funnet en slags form for retning og et univers, så endrer det seg også mens jeg går, og jeg føler at det stadig dukker opp nye sider ved ulla som jeg kan utforske. Det kjennes ærlig og fint å bli med ulla.
For Halvorsen handler det å arbeide med ull også om å bygge et språk. Og selv om det kan være vanskelig å få andre til å forstå akkurat hennes språk, så er det tydelig at hun ønsker å bygge videre på forholdet.
– Det får meg til å tenke på alle de voksne damene der ute som har jobbet seigt i hele sitt liv med å være i sin verden. Så, plutselig, når de er 80–90 år, er det noen som ser hva de holder på med. Jeg vil bli ei sånn dame! Ei som seigt jobber seg gjennom livet. Det er en super bonus om noen ser det en dag. Fordi, for meg som for så mange andre, er det vanskelig å leve av dette. Men det betyr ikke at dette ikke skal være livet mitt. Dette er livet mitt!
