MENNESKETS AVTRYKK
Anmeldelse av utstillingen «Present – Antony Gormley og A K Dolven», Rana Kunstforening, Kuratert av Maaretta Jaukkuri, 06.05.2021 - 22.08.2021
Skrevet av Øystein Voll
Helheten. Assosiasjonene. Tankene. Håpet. Verkene som utgjør Jubileumsutstillingen Havmannen i Rana kunstforenings lokaler er få, men fengende.
Nesten like lenge som Antony Gormleys 15 meter høye granittskulptur Havmannen ( 1995) har stått ute i fjorden ved Mo i Rana har Rana Kunstforening arrangert Havmannutstilling om sommeren. I 2019 flyttet kunstforeningen inn i MOment, Rana Museums nye bygg. Museumsbygget ligger like ved fjordpromenaden som binder industribyen til hav og historie, og forener ny og gammel kunst og arkitektur. I 2020 var tanken å åpne utstillingen Present der to verk av A K Dolven, kvinnen bak kunstprosjektet Skulpturlandskap Nordland, skulle vises sammen med eldre verk av Antony Gormley. Utstillingen skulle markere at Gormleys Havmannen, som er del av Skulpturlandskap Nordland, har skuet utover fjorden med Mo i ryggen i 25 år. Koronapandemien satte en stopper for jubileumsutstillingen i fjor, men i år blir den heldigvis gjennomført.
Rana kunstforening har en «hvit kube» som gallerirom, og for akkurat denne utstillingen er rommet velegnet. Present er et fint eksempel på at en god utstilling ikke trenger å være stor. Den er også et godt eksempel på at samtidskunst kan være tiår gammel og likevel snakke til oss i dag.
Bare fire titler er utstilt. Begge Gormleys titler er eldre arbeider, mens Dolven viser ett eldre og ett nytt verk. Gormleys skulptur er del av hans Another Time, et prosjekt han jobbet med omkring første tiår av 2000-tallet. Skulpturen er et avtrykk av en spesifikk kropp i et spesifikt øyeblikk, ifølge kunstneren selv. Han beskriver skulpturen som et industrielt fossil, der den står sentralt i gallerirommet. Jeg opplever at den umiddelbart legger føringer for opplevelsen av hele utstillingen. Skulpturen er avtrykk av kunstnerens kropp, men representerer likevel oss alle. Det er menneskets plass i verden dette handler om. På godt og vondt. Vi skal ta plass som individer, og fylle vårt lille rom i en stor verden. Men der mennesket – kunstneren – har en tilmålt tid, vil skulpturen – avtrykket av ham – fylle et rom lenge etter at han er borte. Som et minnebilde. Som et fossil.
Gormleys andre verk, Body and Soul (1990) består av en serie med ni kobberstikk, som helt konkret viser et menneskes spor i verden. Med avtrykk av sine egne kroppsdeler direkte på kobberplaten viser kunstneren oss små utsnitt av kroppens overflate. Noen er konkrete trykk, som ti fingeravtrykk eller to ører. Andre er negative trykk av kroppens hulrom, som navlen eller anus, hvor hulrommet danner det kunstneren kaller vinduer mot lyset. Det er en svært konkret kunstform, som samtidig framstår abstrakt og gir fantasien noe å leke med.
Dette er kanskje ikke veldig originalt i 2021. Men det er vakkert og assosiativt. Hva er dette? Hva er det jeg ser? Er dette kneet, øret eller navlen? Til tross for det konkrete utgangspunktet ligner ikke trykkene nødvendigvis på kroppsdeler. Det kan like gjerne være et svevende objekt i et tomt rom. Som jordkloden i universet. Eller det kan være en sprekk i et fjell. Derfor er nærheten til Gormleys skulptur i massivt jern, hentet ut fra jorden, en sterk påminnelse om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Vi er jordbundne, men også tankesvevende organismer som kan erobre universet. Sammen minner Gormleys to verk oss på at vi må tenke gjennom hva vi fyller livene våre med, og hvilke spor vi etterlater oss i verden.
På kortveggen innerst i galleriet henger A K Dolvens tre malerier oppløftende/uplifting (2021). Maleriene er figurative og abstraherte på samme tid. På avstand er det diffuse lysskygger, men kommer man nærmere ser man menneskelige lemmer. Sammenlignet med Gormleys kobberstikk er hennes malerier mer som florlette drømmer. Det er behagelig som smeltende iskrem, eller det er kaldt som døden.
Dolvens videoverk Still Life (1998) avspilles i revers. En hvitmalt tulipan avpensles for maling og vekkes sakte til live som den blodrøde blomsten den egentlig er. Verket gir håp om at individet kan blomstre, til tross for påførte skader.
Helheten. Assosiasjonene. Tankene. Håpet. Den harde skulpturen fra Another Time mot den myke tulipanen i Still life. Den litt ulne malingen som dekker tulipanen – eller utgjør lemmene i oppløftende/uplifting – mot de harde linjene i flere av kobberstikkene i Gormleys Body and Soul. Dolvens og Gormleys solide enkeltverk møtes i en estetisk samtale og Rana Kunstforening har gitt Mos befolkning og tilreisende gjester en vakker og tankevekkende utstilling.
