TREETS HUKOMMELSE
Intervju med Danuta Haremska om utstillingen Sameksistens hos Svolvær kunstforening 12. mai-13. juni 2023.
Ved hjelp av papirtau og blyantstreker inviterer Danuta Haremska til ettertanke og bevisstgjøring om sameksistens. Møt en kunstner som omfavner livet, og som håper at papir husker at det har vært et tre.
Tekst av Øystein Voll
– Eksistens er et gjennomgående tema i mitt kunstnerskap, sier Danuta Haremska.
Kunstneren, som opprinnelig er fra Polen, flyttet til Norge i 1983. Her har hun i flere år kombinert kunstneryrket med å undervise ved Kunsthøgskolen i Oslo. Det har ikke bare vært enkelt. Og selv om det har vært rom for å kunne jobbe aktivt med egen kunst, ser Haremska nå fram til å pensjonere seg fra undervisningen og snart kunne være kunstner på heltid.
– Man må ha disiplin for å kunne kombinere to jobber på denne måten. Særlig fram mot utstillinger er det viktig å kunne arbeide intensivt med egen kunst. Heldigvis hjelper gode kollegaer hverandre for å få timeplanen til å gå opp.
I vår tok hun turen nordover til Lofoten, hvor hun nå er aktuell med utstillingen Sameksistens hos Svolvær kunstforening. Her inngår ni store og små installasjoner og sju blyanttegninger, laget i tidsrommet 2017 til 2023. Arbeider fra denne utstillingen skal også vises når Haremska stiller ut i Ibsenhuset i Skien i 2024/2025.
– Tidligere jobbet jeg mye med verdien av tid og sted og med menneskets eksistens. For eksempel i serien Shelter fra 1990-tallet. Skulpturene i denne serien er laget i bronse og tekstil. De senere årene har jeg fokusert på menneskets sameksistens med naturen og hvordan denne sameksistensen er en viktig overlevelsesstrategi, sier kunstneren og forklarer: – Som art har vi vært avhengige av samling og sanking fra naturen. Det er noe i dette som har festet seg i meg. Naturen rundt oss og livene våre flettes sammen, og jeg vil finne en måte å overbevise meg selv og publikum om at vi er en del av naturen.
Miljø og material
Alle installasjonene som vises hos Svolvær kunstforening er laget av papirtau, og alt tauet har Haremska med nitid nøyaktighet viklet ut med egne hender og fingre. De taktile installasjonene ser skjøre ut på avstand. Ved nærmere undersøkelse virker de likevel robuste, til tross for vissheten om at papir er et svært forgjengelig materiale.
Haremska forteller at hun i sju–åtte år har brukt papirtau som materiale. Kontrasten til bronse kunne ikke vært større.
– Jeg har gjort mange undersøkelser rundt akkurat denne materialbruken. Hvorfor bruker jeg egentlig et materiale som egner seg så dårlig til å lage tau av? Det finnes jo mange materialer som er sterkere og egner seg mye bedre. Hvorfor bruker vi mennesker naturen på den måten vi gjør? Hvorfor hugger vi i det hele tatt ned et tre for å lage papir av det? Og videre – hvorfor bruker jeg papiret til å lage tau? Er ikke alt dette misbruk av naturen? spør Haremska før hun fortsetter filosoferingen.
– Jeg liker å tenke på om materialene jeg bruker har hukommelse. Husker papiret jeg jobber med at det har vært et tre?
Haremska uroer seg over klimaet som endrer seg, og mener, som så mange andre, at vi nå er nødt til å tenke nytt om måten vi produserer og forbruker på.
– Jeg vil sette fokus på menneskelige aktiviteter, og det at aktivitetene våre har noe å si for framtiden.
Kunstneren slår fast at det er viktig å oppleve natur.
– Naturen har betydning for både fysisk og psykisk helse, og opplevelser i naturen gir oss energi.
For henne er det klare likhetstrekk i syklusene vi finner i planteliv, dyre- og menneskeliv.
– I blomster og trær ser vi ettårssykluser. De våkner til liv om våren, og faller til ro, går i dvale eller dør om høsten. Det er sykluser i et menneskes liv også, om enn i et annet tempo. Vi fødes, lever og dør, som alt annet i naturen.
Framtidens skoger
Blant arbeidene som vises i galleriet i Svolvær, trekker hun blant annet fram Future Forest (2022) som henger på den ene veggen. Her er papirtau flettet sammen på en måte som minner om stammer og grener på tørre, døde trær. Skulpturene henger fra taket ned mot gulvet. Den skarpe lyssettingen mot verket gjør at det dannes tydelige skygger på den hvite veggen bak slik at det tredimensjonale verket får en ekstra dybde, som om det er blyanttegnede skygger vi ser, eller snarere animasjoner siden det er små bevegelser i papirtrærne.
– Slik kan framtidens skoger bli, sier kunstneren. – Tørre og brune. Men vi kan ikke leve uten skog. Skogen renser atmosfæren.
Installasjonene minner om tørt løv om høsten eller gress som tiner fram fra under snøen om våren. Og brunfargen, som går igjen i alle installasjonene, minner om dødt, organisk materiale.
– Vi kan ikke være optimistiske når vi ser hva som skjer rundt oss. Mange steder er det tørke på grunn av temperaturstigning. Andre steder er det oversvømmelser. Vi er avhengig av den økologiske balansen. For at vi skal kunne leve, må naturen leve.
I Haremskas fem blyanttegninger i serien Growth (2018/2019) danner delikate streker røtter av ulike vekster. Her ønsker hun å vise oss hvor vakkert det som er nede i jorden er.
– Det er sameksistens også med det som er under jorden. Grener og blad på et tre er avhengig av røttene. Og røttene på ett tre kommuniserer med andre røtter og trær ved hjelp av nettverket som soppene danner. Alt henger sammen.
– I Absent (2017) er det noe som mangler, sier Haremska.
Hun snakker om en sirkelformet installasjon, vel én meter i diameter, som ligger midt på gulvet i galleriet. Den består av noe som kan minne om frøkapsler. I midten av installasjonen er det en rund åpning, slik at noe av gulvet kommer til syne.
– Det er som om et tre har blitt hugget. Det er borte. Kanskje står bare stubben igjen. Men vi vet at rundt et nedhugget tre er det fullt av frø som kan bli til nye trær. Det er alltid håp om nytt liv, avslutter kunstneren.
