Blod i alkoholen
Anmeldelse av Blodklubb 5: Alkohol i blodet?, del av Vårscenefest 2023, 28. april, Tromsø
Med scenekunst som sosial arena lager Blodklubb et kjærlig rabalder.
Skrevet av Espen Johansen
En fredagskveld under scenekunstfestivalen Vårscenefest samlet en solid gjeng seg til det femte blodklubbmøtet på det kulturhistoriske festningsverket Skansen i Tromsø. Temaet til den årlige happeningen var «et av de største tabuene i forhold til det samiske: Forholdet til alkohol», hvor vi skal samles «rundt alkoholen og dens mange sider». Det virket som om de fleste deltakerne kjente hverandre godt fra før. Folk fant seg umiddelbart til rette, stemningen var upåklagelig, og det fantes sjenerøse mengder alkohol til de som ønsket det.
Blodklubb er «klubben for alle som har blod», et scenekunstkonsept initiert av Sigbjørn Skåden, Kristina Junttila, Kristin Bjørn og Bernt Bjørn, som organiseres som en serie interaktive og performative møter der kunstnere sammen med publikum undersøker vårt motsetningsfylte forhold til genetikk og kultur, med det samiske som omdreiningspunkt. I tillegg til initiativtakerne deltok også Marita Isobel Solberg, Trond Ansten, Tale Næss, Mary Ailonieida Sombán Mari og Mikko Moilanens orkester i årets utgave.
Det er vanskelig å gi en oppsummering av denne kvelden som yter den rettferdighet. Jeg startet med spisse ører og vurderte et øyeblikk å nærmest simultantranskribere alt som ble sagt for å kunne gjengi det korrekt senere, men innså fort at dette ikke var rette veien å gå og at jeg heller burde forsøke å være til stede i øyeblikket og ta del i opplevelsen.
«Hvor er vi fra? Hvor skal vi?»
«Alkohol i blodet [...] Blod i alkoholen.»
«Alkohol som fellesskap og trygge rom.»
«Alkoholisme, skam og død.»
«Sangen og alkoholen samlet oss.»
Kvelden startet med en serie personlige fortellinger og morsomme anekdoter fra kunstnerne som endte i en skål. Historier om formødre og forfedre, om alkoholmisbruk, fest og moro, joik og læstadiansk pietisme. Jeg skulle gjerne gjengitt dem alle, men vi har kanskje alle lignende historier fra vår egen familie, og etter skålene ble vi oppfordret til å henvende oss til personen ved siden av oss og utbringe en skål for noen.
Folk satt i ulike rom, beveget seg naturlig rundt i lokalet, inn og ut av uformelle samtaler, stoppet opp og fikk en blodpannekake med sirup og et glass melk servert av Sigbjørn Skåden. Deretter opptil flere stopp i kveikbaren/kunstprosjektet til Trond Ansten, som var dandert med en fabelaktig rund kveik-kule (eller en slags gjærstokk) i taket (som en slags discokule) og tørket fiskeskinn som chipsskål. De knakende kjekke bartenderne (blant dem, Ansten selv) fortalte engasjert om det spesielle selvbryggede kveikølet de serverte og fascinerende anekdoter, som for eksempel at Norge lenge hadde lovpålagt ølbrygging til høytider, med strenge krav til både kvantitet og styrke.
Hvor digg hadde det ikke vært å bøtte innpå med det sterke, søte kveikølet til Ansten? Alkoholen er ofte en sosial smøring og hadde nok hjulpet meg til å slippe meg mer løs, være mer deltaker og mindre observatør – men så var det denne teksten, da. Jeg var en anelse nervøs, og visste ikke om dette kom til å bli en intern, rølpete kveld med fyll og halloi eller en moraliserende preken om alkoholens negative sider. Min bekymring var grunnløs, for blodklubben var saktens ingen av delene. Arrangementet var stramt nok til at det ga mening, men løst nok til at man ikke riktig visste hvem som var arrangør og hvem som var publikum. Skillet er egentlig ikke relevant, og jeg tror vi alle følte oss som deltakere snarere enn publikummere. En hendelse gikk over i noe annet, sømløst og uanstrengt, småprat, taler, joik og sang.
Rundt midnatt startet Mikko Moilanens orkester, angivelig Tromsøs mest melankolske boyband. «Finsk tango. Finlandia. Sterk libido», noterte jeg fra introduksjonen til Moilanen før de begynte å spille. Minikonserten ble fremført med smittsom energi som forplantet seg til taktfaste tramp og dans blant et takknemlig publikum. Flere ganger ba vi om mer, og fikk det.
Til sist ble vi alle tatt med utenfor huset og samlet rundt bålet. Vi hadde alkohol i blodet, og nå var det tid for blod i alkoholen. Kristina Junttila delte ut stikkpenner til alle med en grei instruks om å prikke i fingeren når hun ba oss om det. De ørsmå bloddråpene ble samlet i et glass med sprit, som deretter ble kastet på bålet der det ga fra seg et kraftig blaff. Ritualet ble avløst av avspilling av klubblåten Vara Valvi av det nordnorske hardcorebandet Ondt Blod.
De nesten tre timene fløy av gårde, og plutselig var det ferdig. Jeg sto der, full av inntrykk og tom for ord. «Botanikk er det verste blomster vet», skrev Nordahl Grieg, og det føles relevant når jeg skal prøve å gjengi med ord det kjærlige rabalderet som Blodklubb stelte i stand. Kanskje er det nettopp fordi man ikke kan sette fingeren på hvor kunsten slutter og livet begynner, mellom tilfeldighetene og dramaturgien, at Blodklubb fungerer så helsikes bra. Gjennom en eksperimentell, leken og nysgjerrig tilnærming til scenekunst som sosial arena, skaper de en virkningsfull plattform og et trygt rom. Og herfra klarer de å behandle nyansene i komplekse spørsmål uten å være formanende eller bygge på klart forutinntatte standpunkt. Arrangementet var utsolgt og ganske fullstappet, men jeg skulle ønske vi var enda flere og at det varte enda lenger.
