En myk forbrukerpsykologisk renselse
Anmeldelse av Materialbanken for Kreative Prosjekter, åpningsutstilling hos Tromsø Kunstforening i tidligere Hvilhaug sykehjem, 24. november–17. desember 2023, Tromsø.
Med sine nye, midlertidige lokaler inviterer Tromsø Kunstforening og Materialbanken for Kreative Prosjekter oss inn i et herlig kreativt og uforutsigbart rom som sitrer av potensial.
Skrevet av Espen Johansen
Dagen etter Black Friday åpnet Tromsø Kunstforening utstillingen Materialbanken for Kreative Prosjekter (MBKP) i sine nye, midlertidige lokaler på tidligere Hvilhaug sykehjem, litt utenfor Tromsø sentrum. Her skal institusjonen holde til mens foreningens storslåtte lokaler i Muségata 2 er stengt for en omfattende og sårt tiltrengt renovering.
Det må ha vært en krevende prosess å rigge seg til i dette nokså utfordrende bygget kun for en kort periode – ett og et halvt år om alt går etter skjema – og da sier det seg selv at man ikke bør investere tungt i varige løsninger og kostbar infrastruktur. I stedet kan man bruke anledningen til å tenke nytt og jobbe med konteksten man inngår i. For det er et tidligere sykehjem, og framfor å behandle bygget som en nøytral hvit kube, fortalte kunstnerisk leder Camilla Fagerli i åpningstalen at flere av de kommende utstillingene vil kretse rundt begrepet omsorg.
Å starte utstillingsprogrammet med Materialbanken for Kreative Prosjekter er i grunn et genialt grep. Slik får kunstneriske og institusjonelle praksiser flyte sammen på en forbilledlig måte til et herlig kreativt og uforutsigbart rom som sitrer av potensial. Utstilling, flytting, oppussing – alt glir liksom så fint over i hverandre. Metodikken om å gjenbruke og anvende det man allerede har av materialer ser man også igjen i fellesområdene, resepsjonen og bokbutikken, som MBKP har vært med på å utforme. Bokhyllene er flyttbare, konferansebordet er designet av kapp, og at ikke alt er ferdig til åpning virker i grunn helt naturlig. For nye Tromsø Kunstforening føles som en inkluderende, levende og foranderlig institusjon, og åpningsutstillingen bidrar til å forsterke denne stemningen.
MBKP oppsto i fjor og drives av kunstnerne Amalie Holthen og Robert Julian B. Hvistendahl. I tillegg til å ta imot og forvalte donerte materialer, har de også invitert inn ulike kunstnere til å respondere på innholdet i materialbanken. Fredrik Einevoll, Anna Naümann, Mihály Stefanovicz og Ruth & Alexander (Ruth Aitken) har laget verk som også vises på Tromsø Kunstforening.
«Men er dette en utstilling?» spurte en bekjent av meg på åpningen. Jeg forstår spørsmålet, for det ligner kanskje mer på en gjenbrukssentral enn en tradisjonell utstilling. I de nye lokalene finner man nær sagt all verdens krimskrams og overskuddsmateriale omhyggelig og finurlig stablet og sortert i rommet: kryssfinérplater, avkapp, skruer, lyspærer, gammel elektronikk, jerrykanner, en omfattende samling plastraker uten skaft, tekstiler, en liten gummibåt til barn, patentbånd, taustumper, rester av kunstverk og mye, mye mer. Rommet er lekent, og innbyr umiddelbart til å romstere mellom stablene på jakt etter skatter mens man samtidig forundrer seg over hvordan akkurat denne kuriøse gjenstanden fant veien hit. Også utstillingsarkitekturen, om man kan kalle det det, er bygget av materialene de hadde tilgjengelig og gir inspirasjon til hvordan gjenstander kan brukes på alternative måter. Og, hvis du selv går rundt med et kreativt prosjekt i tankene og finner noe du har bruk for, da får du ta det med deg helt gratis. Eller, som betaling ber MBKP om at du gir fra deg historien om hva du skal bruke materialene til.
The universe is made of stories,
not of atoms.
Det skriver poeten Muriel Rukeyser i diktet the Speed of Darkness fra 1968. Etter hvert som materialene i banken til Holthen og Hvistendahl skifter hender og forandrer seg, vokser et gradvis større arkiv fram med historiene om hvor tingene kom fra, hvor de havner og hva og hvem som siden drar nytte av dem. Dette grepet skaper en større bevisstgjøring rundt tingene som omgir oss eller som vi har lyst på og hva det er som kan gi en gjenstand verdi foruten penger. For ved å gi tingene en historie, gir vi dem også verdi, og når noe har verdi, vil vi ikke like lett erstatte det med noe annet. Men ingenting varer evig, og både arkivene og de tekniske apparatene de behøver er forgjengelige, noe Ruth & Alexander tematiserer i videoverket sitt. En videocollage av funnet 16 mm film viser korte glimt fra ulike opptak, samtidig som en fortellerstemme reflekterer over mediets gradvise og uunngåelige forvitring og alle fjernsynssendingene som aldri ble lagret.
Mihaly Stefanovicz har dokumentert alle materialbankens gjenstander til et håndinnbundet fotoarkiv med korresponderende anekdoter over materialene. Mange av objektene virker å være tilfeldige funn, bomkjøp og midlertidige quick fixes, men overraskende mange kommer med personlige historier om kjærlighet og sorg som er forbundet med objektet. Det må være forløsende å gi slipp på noe vondt og personlig ved å donere det til materialbanken, som ivaretar det med verdighet og omsorg inntil noen andre overtar det og gir det nye historier.
Black Friday, den siste fredagen i november, dagen etter Thanksgiving i USA, regnes gjerne som den største handledagen. Enkelte butikker opererer med så små marginer at de går med underskudd hele året før de begynner å tjene penger først når julehandelen starter for fullt. Grafene går fra rødt til sort, derav navnet Black Friday. Siden 2010 har den norske handelsstanden arrangert denne kampanjen, hvor særlig de store kjedene lokker med rabatter, ofte solgt med tap. Det kan virke ulogisk å selge varer man taper penger på eller å operere med store tilbud på årets travleste handelsdag, men forbrukerpsykologien bak er kalkulert, utprøvd og kynisk, og handler vel så mye om å kondisjonere oss som trofaste konsumenter.
«Livet imiterer kunsten langt mer enn kunsten imiterer livet», hevder Oscar Wilde. I motsetning til Aristoteles, som betrakter kunsten som mimetisk, mener Wilde at kunst og kunstneriske uttrykk har så stor påvirkningskraft at de inspirerer hvordan vi lever våre liv, hva vi vektlegger og tilegner betydning. Det høres kanskje svulstig ut, men jeg er langt på vei enig. Det er inspirerende å se potensialet i alle materialene som under andre omstendigheter sikkert hadde blitt kastet. MBKP er ikke belærende og prøver ikke å gi deg dårlig samvittighet for dine egne tilkortkommenheter, men viser i stedet hvordan det slett ikke er så vanskelig å tenke nytt ved å skape en ikke-kommersiell materialbank som nær sagt lever sitt eget liv når den først er etablert og har fått lokale.
Det føles bra å tilbringe litt tid i Materialbanken for Kreative Prosjekter. Åpningsutstillingen hos Tromsø Kunstforening gir en vennlig korrigering og motvekt til det enorme presset – om å stadig kjøpe mer for å opprettholde evig økonomisk vekst – som vi ellers utsettes for.
