Den som legger vekk synet og tar fram synthen
Intervju med lydkunstner, komponist og kurator Ánndaris Rimpi, 2023
Med lydverket Birástiddje beljustallam vil Ánndaris Rimpi gi oss et avbrekk fra den ytre verden og befri oss fra «synsfengselet».
Skrevet av Inger Emilie Solheim
Den tredje uken i oktober, på galleri Small Projects, som del av sideprogrammet til Insomniafestivalen, kunne man oppleve konserter, lydkunst, eksperimentell musikk, lyrikk og visuell kunst av og med samiske kunstnere. Lydkunstneren, komponisten og kuratoren Ánndaris Rimpi hadde jobbet lange dager i galleriet sammen med Šuvva, en plattform for samisk eksperimentell musikk etablert av Elina Waage Mikalsen i 2021 i samarbeid med festivalen Borealis. Det resulterte i dette ukelange arrangementet Sáme Tjuoja / Sámi Sounds der Rimpi blant annet bidro med lydinstallasjonen Birástiddje beljustallam (2023).
Jeg besøkte galleriet for å finne ut mer og for å snakke med Ánndaris, og sammen med fire andre endte jeg opp liggende på gulvet i et mørkt rom. Her deltok vi i en lyttesession som skulle fremkalle konsentrert lytting og en indre opplevelse.
Øynene mine er lukket. Jeg befinner meg i et landskap i Sápmi; to småbarn prater med hverandre. Vi er utendørs, en reinflokk dukker opp og forsvinner. Det er mørkt, og bildene skapes i lytterens sinn. Like før hørte vi på luftige fløytetoner og drypping og sildring av vann. Lyden inspirerer til avslapping og å kjenne etter hvordan kroppen hviler mot det myke underlaget. Etter en stund i fullstendig ro sakker pusten og pulsen tempoet, og jeg kjenner at rastløsheten forsvinner. Fokus og konsentrasjon rettes uanstrengt mot lydlandskapet. Etter hvert skifter lydbildet stil og glir over i abstrakte komposisjoner og harmonier. Farger og former bretter seg ut for mitt indre øye.
– Hva opplevde dere? Hvor var dere? spør en smilende Ánndaris Rimpi idet vi kommer ned trappen. Førti minutter tidligere hadde han invitert oss opp på en mesanin dekket av myke reinskinn. Jeg forteller ham om inntrykkene mine, og kunstneren lytter nysgjerrig til hva vi så for oss og hva vi følte. Jeg spør ham om jeg kan få gjøre et intervju, og det takker han ja til.
Kan du fortelle litt om ideen bak dette lydverket, Birástiddje beljustallam?
– Ja visst. Jeg har lenge hatt en drøm om å fjerne synssansen til publikum for å skape konsentrert lytting. Jeg er interessert i publikums opplevelser, så når de kommer ut etter endt session, har jeg spurt hva de har tenkt eller drømt. Det jeg fikk tilbake var deres indre reiser, ingen tekniske spørsmål som jeg ellers er vant til å diskutere. Noen sa også at de hadde sovet lite grann!
– Når det gjelder ideen bak, ønsket jeg å legge fysisk til rette for at man skal kunne kjenne på lyden i rommet og få seg en reise ved å bruke sin egen kreativitet. Samtidig kan man få et avbrekk fra den ytre verden fordi man er fastlåst av sitt eget syn – fanget i et «synsfengsel». Det var i hvert fall tanken da jeg som tenåring så for meg en konsert der man skulle ligge i senger med øreklokker, en liten nattlampe og en brødskive.
– Det er noe eget ved multikanalinstallasjoner. Man er sammen med andre i rommet og kan bevege seg rundt omkring i installasjonen, noe som gir en dynamisk opplevelse. Jeg har ofte skjult høyttalerne slik at man ikke har en tydelig lydkilde. Da jeg deltok på Márkomeannu, skjulte jeg dem i trær og busker. Jeg vil ikke at folk skal tenke: Shit, for en bra lyd! Nei, man skal være i en egen verden. Da jeg samarbeidet med Carte Blanche, bygget jeg høyttalerne rundt publikum slik at de følte seg dratt inn i sirkelen og for å påvirke dem til å gå inn i dramaet.
Har du produsert dette verket i samarbeid med noen?
– Jeg har gjort ganske få soloarbeider gjennom tiden, men Birástiddje beljustallam er kun mitt eget. Dette har vært en måte for meg å begynne å jobbe mer alene. Ellers er jeg utdannet innenfor klassisk sang og har gitt ut tre album, men som oftest jobber jeg sammen med andre. Ettersom jeg er frilanser har det alltid vært naturlig å søke samarbeid, vanligvis med en koreograf, en kunstner eller en regissør.
Hvordan ble prosjektet Sáme Tjuoja / Sámi Sounds til?
– Det begynte med at den samiske lydkunstneren Elina Waage Mikalsen og Šuvva, som er et nettverk av samiske lydkunstnere som hun står bak, inviterte meg til Tromsø på workshop. Dette sammenfalt tilfeldigvis med Insomniafestivalen, som jeg alltid har hatt lyst til å samarbeide med. Jeg fikk på samme tid et kunstneropphold her i galleriet for å lage en lydinstallasjon. Jeg så at jeg hadde en mulighet til å utvide programmet, og jeg valgte å kuratere en utstilling som også ble en del av studiet Sámi Curating Program, som holdes av Sámi Dáiddaguovddáš / Samisk Senter for Samtidskunst og som jeg tar nå. Siden mitt område er lydkunst og musikk, var mitt mål å skape et rom for fokusert lytting.
Hvordan synes du at det gikk?
– Jeg jobbet med utrolig villige deltakere og hadde medvind hele tiden, så det overgikk mine forventninger. Jeg ønsket å koble nye samarbeidspartnere, ingen av de som deltok hadde for eksempel spilt sammen før. Jeg ville få folk til å føle seg velkommen, lage en stue der man kunne sitte og diskutere. Jeg føler at det ble sånn, også. Det var mange som hang i rommet etterpå og diskuterte.
Hvordan er din kunstneriske prosess?
– Det er å kjenne etter hvor kreativiteten leder en. Det er viktig å ha et åpent sinn og å følge sin intuisjon. Jeg komponerer ut fra hva som skjer mens jeg jobber, til dels i min egen ensomme skaperprosess, men også ved å tenke på hva som skaper dette møtet og hva vi finner i vårt kunstnerskap som vi kan drive videre. Nå kjører vi på og ser hva dette blir for noe! Den timen vi har konsert blir en enormt kreativ situasjon. Man sitter ikke bare for seg selv. Det er en veldig spennende form.
– Når jeg sitter og komponerer på egen hånd, bruker jeg andre musikere i tillegg til feltopptak som jeg klipper og limer i. Jeg kan for eksempel ikke klare meg uten naturen – den kan jeg ikke skape selv, men den kan jeg hente inn og bearbeide.
Hva inspirerer deg når du lager lydkunst?
– Jeg er veldig interessert i lytting og ser på det som en måte å forstå og lese verden på. Jeg liker å gå rundt og lytte til hvordan verden høres ut. Jeg ser på det jeg lager som strukturer og tenker arkitektonisk: størrelse, tyngde, volum, konsistens, overflate, retning. Jeg forestiller meg fysiske bilder når jeg skaper musikk. I det siste har jeg blandet inn farger også: viskositet, motstand, letthet og tetthet. Når jeg jobber med dans, tenker jeg dessuten på hastighet, bevegelse og form.
– Den andre delen er det romantiske. Jeg har bakgrunn fra musikk som er tonal og klanglig med harmonier og melodier, så jeg leter automatisk etter musikalske strukturer. For tiden er jeg all in på synther, og prøver å føre dem sammen med klassiske instrumenter. Jeg har jobbet med synther som ung, hatt en lang pause fra det, og har nå kjøpt meg noen analoge.
Hørte du på mye synthmusikk da du var yngre?
– Ja, vi fikk platespiller da jeg var sju år, og de første skivene vi hadde var Kraftwerk, Depeche Mode, Adolphson & Falk og de greiene der. Mine søsken har også spilt masse synth.
Har du noen hobbyer utenom musikk og lyd?
– Nei, jeg tror ikke det. Jeg holder på med å bygge et verksted og et atelier i min hjemby utenfor Jåhkåmåhkke/Jokkmokk. Ellers er det musikk, lyd og scenekunst som gjelder. Min kone jobber på operaen i Göteborg, så jeg lever i en sceneverden.
Har du noen nye prosjekter du jobber med for tiden?
– Jeg har nettopp tatt opp kontakten med en gammel venn og poet, Peter Thörneby, som jeg hadde et popband med en gang. Vi jobber med tekst, noe som er et nytt område for meg. Å diskutere med ham er utrolig inspirerende og veldig morsomt, vi kaller oss bare Rimpi-Thörneby. Vi er ikke helt sikre på om vi vil høres ut som et advokatbyrå eller ikke, så inntil videre har vi det som arbeidstittel. Det er noe jeg tror jeg skal jobbe med fremover.
Ellers er jeg veldig sugen på å lage et rendyrket synthpopalbum på samisk, men det blir i så fall et nytelsesprosjekt, bare på gøy. Slik som synthpopen hørtes ut i 1981, det er målet.
Lydkunstneren og komponisten Ánndaris Rimpi har sine røtter i Göteborg (SE) og Oalloluokta (SÁ). Han skriver musikk til konserter, dans, teater, film og kunstutstillinger og komponerer både elektroakustiske og instrumentale/vokale stykker. Han har produsert bestillingsverk for blant annet Carte Blanche, Nasjonalmuseet (Norge), Det Norske Teatret, Documenta14 i Aten og Kassel, OCA (Office of Contemporary Art) og Kulturrådet (Svenska konststipendiaten). Det siste året har han samarbeidet med artister som Joar Nango, forfatter Siri Broch Johansen og koreograf Elle Sofe Sara.
Kunstnere og musikere som deltok i Sáme Tjuoja / Sámi Sounds var Bernt Bjørn, Elina Waage Mikalsen, Ánndaris Rimpi, Herborg Rundberg, Johan Sara jr. og Sigbjørn Skåden. Øystein Hansen sto for lyssetting og montering, og Marije Jenssen stilte ut tekstilarbeider. Prosjektet var et samarbeid mellom Ánndaris Rimpi, Šuvva, galleri Small Projects og Insomniafestivalen.
