Fin, skakk og dyster skildring av folkelivet
Anmeldelse av utstillingen From Prestvannet to Lopshenga, del av Kurants prosjekt Lyttestasjon9000, Tromsø
Med utgangspunkt i turområdet Prestvannet på toppen av Tromsøya og landsbyen Lopshenga (Лопшеньга) nordvest for Arkhangelsk i Russland, danner foto-, lyd- og tekstarbeidene til Tale Næss og Daria Orlova en utstilling med mimrende karakter, en sentimental bunnlinje og et tristromantisk skjær.
Skrevet av Inger Emilie Solheim
Nostalgi ble for meg et naturlig stoppested under leting etter fellesnevner for de to verkene Lopshenga (2022) og The Skaters (2021) av henholdsvis Daria Orlova og Tale Næss. For meg har nostalgi alltid vært ubrukelig, noe som sakker fremdrift og hindrer en i å gi slipp på fortiden. Dette er antakeligvis en konsekvens av et liv med mennesker som er rause med å tillegge ting affeksjonsverdi. Da ordet nostalgi ble skapt på 1600-tallet, beskrev det en sykdom og en diagnose.[1] I dag har man et mer nyansert syn. Forskning viser for eksempel at nostalgi har evne til å vekke en følelse av kontakt med egen fortid og omgivelser, og dette kan igjen hjelpe mot blant annet ensomhet.
Lyden av Lopshenga
I Orlovas Lopshenga tas vi med over grensa til Russland og lille Lopshenga med sine 250 innbyggere – en landsby man kun kan nå via båt eller fly. Lyden av et propellfly durer i galleriet innimellom småprat på russisk, bønn fra en kirke og russiske og ukrainske hitlåter fra starten av 2000-tallet. Ved nærlytting av feltopptakene hører jeg, som en flue på veggen, hverdagsliv. Vi kan også høre lyder av bølger, noen som går i gresset, en bildør, maskiner og knirkende lekeapparater. Gjennom – de litt for få – feltopptakene til Orlova presenteres vi for et tverrsnitt av det lille lokalsamfunnet. Men stemmene er langt unna, og jeg får følelsen av å sitte på utsiden. Kunne vi blitt dratt mer inn i livet i landsbyen?
På vinduene projiseres en bildeserie fra Lopshenga som vises riktig vei for forbipasserende ute i mørket og ventende mennesker på det travle busstoppet i Skippergata. Inne på Kurant vises de speilvendt. Det ser fint ut i mørketiden, å projisere bilder ut i mørket.
I tillegg består verket av tre fotografier fra landsbyen trykket på papir. Disse er montert rett på 2x4 tommers plank der trykket blir stikkende utenfor, noe som gir et uflidd inntrykk. Fotoene viser en strand, planter og knutepunktet i landsbyen, flyplassen, som er en tradisjonell trebygning med grønt gress rundt. På bildeserien i vinduene er navnet Lopshenga lagt over bildene i en uformell blå font som om det ironiserer over såkalt kommuneestetikk. Antall lydbilder og foto kunne egentlig vært mye større, ti ganger så mange. Jeg ble ikke mett på Lopshenga.
Dette er ikke nostalgi
The Skaters (2021) av Tale Næss er et lydessay som man kan lytte til mens man sitter tilbakelent i et par klappstoler av den typen man gjerne tar med på tur. På veggen henger et stort fotografi av mennesker som skøyter på Prestvannet i Tromsø. Bildet, som henger uten ramme, er trykket på plakatpapir og montert på et par trelekter – det samme uflidde inntrykket som ved Lopshenga gjelder også her.
The Skaters er en dialog mellom to personer, en mann og en kvinne, der samtalen forløper naturlig. Mannen tar opp dystre temaer, kvinnen mer nøytrale. Det begynner med at den kvinnelige karakteren observerer og beskriver folk som nyter en fridag på isen. Hun synes å kjenne på en slags eksistensialisme og nevner det tidløse ved hele denne situasjonen.
Dette er ikke nostalgi, mener kvinnen, det er noe annet. Allikevel, det er som å be oss unngå å tenke på en rosa elefant; for meg som lytter fremstår karakteren åpenbart nostalgisk. Det virker som om hun søker etter en dypere mening under overflaten, en slags psykoanalyse. Analytisk stiller hun spørsmål ved samtalepartnerens bruk av ordet sårbarhet. Hun googler øyeblikkelig den formelle definisjonen, og gjentar denne fordi partneren misforstår første gang. Kanskje gjentakelsen er der slik at vi som lytter skal få det ordentlig med oss? Det er i så fall et godt grep.
Alvorlig tematikk
Kvinnen forteller med fascinert stemme om en gang hun fant en død rotte blant noe som høres ut som tromsøpalmer, deretter snakker hun om noe rart hun har drømt. Dette får et litt monologisk preg. Når hun reflekterer over den underlige følelsen av folkemylder, kontrer mannen med å klage over hvordan han hatet utedager som barn. Han skifter tema fra hennes filosofisk-analytiske selvrefleksjoner til sine egne assosiasjoner i stedet for å gå i dybden sammen med henne.
Samtalen virker gjenkjennelig. De to samtalepartene lytter til hverandre, men likevel uten å lytte konsentrert. De skifter på å få utløp for hva de tenker på og har ingen problemer med å holde samtalen gående. Mannen er veldig engasjert og skifter tema til de uskyldige som ble rammet av blyforgiftning i byen Flint, deretter bringer han plutselig opp en episode der en mann gikk gjennom isen og omkom. Hvorfor tenker han bare på dystre temaer? Det får vi ikke svar på. Jeg begynner å tenke på ham som røde typer i tabloidavisen som kupper de mindre typene litt lenger inn i avisen. Jeg merker at jeg blir engasjert. Jeg irriterer meg over dem og samtalen, og får lyst til å gå tur en søndag, til Prestvannet, og finne dem, der de står og ler av konseptet pølse i termos.
Skakt, men fint
From Prestvannet to Lopshenga var først og fremst en utstilling for ørene og forestillingsevnen. Daria Orlova og Tale Næss, som begge er invitert inn i Kurants prosjekt Lyttestasjon9000, passer godt sammen ved at begge uttrykker motsetningene ved å være en del av et lite samfunn og å samtidig stå utenfor og observere. Helheten og presentasjonen fremstår som litt skakk – men til tross for noen mangler i de visuelle finjusteringene, gir innholdet mer enn forventet.
Fotnoter:
1: Hofer, Johannes, «Medical Dissertation on Nostalgia», Bulletin of the Institute of the History of Medicine. Trans. Carolyn Kiser Anspach 2.6 ((1688) Aug. 1934): 376–91.
