Uregjerlige drømmer
Anmeldelse av bokutgivelsen Dream Academy (Red. Camilla Fagerli og Henrik Sørlid for Kurant), utgitt av Archive Books 2020.
Denne teksten er opprinnelig produsert for – og først publisert av – Norsk Kunstårbok 2021. På grunn av forsinkelse kom Dream Acadmey i handelen først i desember 2023. Republisering skjer i samarbeid med Norsk Kunstårbok og forfatter Carina E. Beddari. Vi minner også om at Norsk Kunstårbok 2023 er i handelen nå og kan kjøpes hos alle landes bokhandlere og via forlaget Uten tittel.
Det kunstnerdrevne visningsrommet Kurants historie om Kunstakademiet i Tromsø utgjør et uomgjengelig bidrag til debatten om norske kunstutdanninger.
Skrevet av Carina Beddari
Boom, sa det da debatten om pensum på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) braket løs avisene i fjor. Diskusjonen om hvorvidt rasisme, queer theory og annen mangfoldsteori hører hjemme i kunstutdanningen, skapte den mest kanskje betente – og i hvert fall den mest medievennlige – offentlige debatten om kunstutdanningen på år og dag.
Selv om denne typen samtaler oftest føres i interne rom, nådde altså tumultene kulturavisforsidene i fjor. Og som med så mye annet er det ikke nødvendigvis debattene der det ropes i krigstyper, som fortjener våre øre og øyne. KhiO-debatten var selvsagt ikke uviktig, den fikk konsekvenser for mange, og tematikken er i seg selv alvorlig. Men offentligheten kunne gjerne vendt sitt blikk også mot andre diskusjoner om kunstutdanningen. I et strålende essay publisert hos Kunstkritikk.no skriver Ane Hjorth Guttu om de siste årenes fokus på forskning i kunstutdanningen, om de nye kunstskolebyggenes arkitektur samt om den nye idealstudenten: «Den [nye kunstskolen] er skapt for prosjektlederen, for eksempel en teamleder for et forskningsnettverk. [...] Hen er fremst på feltet innen spesialisert teknologi, men samtidig veldig åpen for å arbeide på tvers av fagavdelingene, kanskje ikke i praksis, men i hvert fall i teorien. Hen spiser gjerne i kantina, er flink med digitale plattformer, melder inn rombehov i god tid, søler ikke, roter ikke. Hen går hjem klokka fem.» Her, i spørsmålet om hvilken type studenter kunstutdanningene tilrettelegger for, kunne diskusjonen for eksempel ha begynt.
Et annet bud om hva som står på spill i norske kunstutdanninger i dag, finner vi i antologien Dream Academy, produsert av Kurant Visningsrom i Tromsø og redigert av Camilla Fagerli og Henrik Sørlid, to kunstnere som tidligere har arbeidet for Kurant. Dream Academy er jordet i nord. Det er historien til Kunstakademiet i Tromsø (TACA, Tromsø Academy of Contemporary Art), det nyeste kunstakademiet i Norge, som fortelles i denne antologien. TACA ble etablert i 2007, men ideen om et kunstakademi i nord oppstod nesten førti år før institusjonen ble en realitet. Fagerli og Sørlids antologi går tilbake for å se på drømmene om – og arbeidet for – en slik utdanning i nord. Gamle drømmer sammenlignes her med akademiets funksjon og berettigelse i dag. Men Dream Academy er ikke hovedsakelig en tilbakeskuende og historiserende utgivelse. Den største beveggrunnen bak antologien er beslektet med KHiO-debatten fra i fjor og handler om hvorvidt kunstutdanningen skal være «ren» eller forpliktet til styrende prinsipper som ikke bare handler om å produsere «best mulig» kunst.
Da Kunstakademiet i Tromsø ble stiftet, var det med slike styrende prinsipper. Under etableringen ble det laget en profil for skolen, utarbeidet av en arbeidsgruppe bestående av nordnorske kunstnere og akademikere. Gruppen ble ledet av kunstner Geir Tore Holm, og profilen vektla det nye kunstakademiets unike plassering i nord. Her ble «kunstnerisk integritet, bærekraftighet, ansvarsbevissthet og kritisk sans» (min overs.) angitt som «nøkkelverdier» i utdanningen. Profilen fastslo at studenter ved akademiet skulle utvikle seg gjennom sosialt engasjement og samarbeid. Forståelsen av «sammenheng mellom forhold i natur og kultur – økologi» blir nevnt, og lokale og regionale vilkår utgjør her en ramme for utdanningen. Profilen la også føringer for organisasjonsstrukturen, som skulle være «utadvendt, bevegelig og fleksibel», det ble lagt opp til at studentene i høy grad skulle være involvert i utformingen av sin egen utdanning. Den fundamentale åpenheten var selvfølgelig vanskeligere å gjennomføre i praksis enn den kanskje framstod på papiret. Men spørsmålet er om ikke den frie tilnærmingen gjør studentene mer skikket til å bruke praksisen senere i livet, enten de etablerer seg som kunstnere eller ender opp i andre yrker?
Dream Academy fungerer langt på vei som et forsvar for en geografisk situert og åpen utdanningsform, som står i kontrast til dagens strømlinjeformede bachelor- og masterprogrammer. På den måten ligner boken både en sørgesang og et debattinnlegg; profilen som gjaldt da TACA ble stiftet, ble nemlig forkastet i 2013. Det skjedde uten noen form for offentlig debatt om saken, som heller ikke ble diskutert med verken studenter eller lokale kunstnere og kunstarbeidere. Akademiet hadde da fusjonert med Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet i 2009. Når Fagerli og Sørlid i et av antologiens intervjuer konfronterer Markus Degerman, som var akademileder på tidspunktet da profilen ble tatt ut, er argumentet blant annet at UiTs strategidokumenter ivaretar premissene fra akademiets gamle profil, som av Degerman betegnes som for generell. Han fremhever også at utdanningen måtte bli mer moderne og inkluderende – at dette samtidig betyr «mindre politisert», vil ikke Degerman til fulle innrømme.
Diskusjonen om Kunstakademiets fusjon med UiT opptar et eget kapittel i antologien, som Fagerli og Sørlid har delt inn tematisk. I første del presenteres historien(e) som ledet til etableringen av TACA, og her finner man blant annet intervjuer med nevnte Geir Tore Holm, Synnøve Persen – som sammen med resten av Masigruppen på et tidspunkt planla et samisk kunstakademi i nord – og Kajsa Zetterquist, som mobiliserte for et nordnorsk kunstakademi allerede på 1970-tallet, før hun ble involvert i etableringen av Kunstskolen i Kabelvåg (i dag Nordland Kunst- og filmhøgskole). Andre del er medredigert av Åsa Sonjasdotter, som hadde ansvaret for programmet på TACA fra oppstarten i 2007. Sonjasdotter dokumenterer oppstarten grundig, og det er oppløftende og inspirerende å lese om lunsjmøtene der både ansatte og studenter kunne diskutere pensum og undervisning, om hvordan målet om bærekraft og lokal forankring ble nedfestet i studieturer i Nord-Norge. Sonjasdotters tilnærming til kunstprogrammet framstår som et moderne forsøk på å etterleve 1960-tallets læringsidealer; hun feier ikke det faktum at en åpen, prosessuell organisasjonsform ofte fører til rot, under teppet, men etter å ha lest hennes framstilling ender jeg på at fordelene ved en slik tilnærming likevel er flere enn ulempene.
I del tre presenteres kunstnerdrevne initiativer med tilknytning til TACA; flere av dem, som Kurant, har betydning for Tromsø som by i dag, andre var tidsspesifikke, men endret i sin tid byens (ute)liv. I den siste delen skriver kunstnere og kunstarbeidere utenifra om mange av tematikkene antologien har tatt opp. Fagerli og Sørlid har hentet inn bidrag fra en lang rekke aktører til antologien: De ulike essayene, artiklene og intervjuene Dream Academy består av, har resultert i en uvanlig involverende og engasjerende utgivelse.
Som kunstby kan man kanskje si at Tromsø er inne i en turbulent tid. Det skyldes særlig det siste årets problemer ved Nordnorsk Kunstmuseum – som jo interessant nok, og uten å bli for konspiratorisk, kan sees i sammenheng med Kunstakademiets forkasting av sin gamle profil. Har kunstinstitusjonene i Tromsø gått lei periferiperspektivet og blitt for opptatt av å være internasjonale, også i betydningen nøytrale? Dream Academy er blitt en bok om hva Tromsø var, hva byen nå er, hva den kunne ha vært, og hva den kan bli – men som tittelen jo antyder, gir ikke antologien entydige svar på dette.
Antologien har sin berettigelse som kunsthistorieskrivning fra Tromsø, og som et bidrag til debatten om kunstutdanningen. Men det er også blitt en bok jeg håper kan nå lesere utenfor kunstsfæren – dette er en massiv bok om dannelse, nordområder, skape- og tankepraksiser. Å lese om de radikale og eksperimentelle tilnærmingene til læring er dessuten artig i seg selv; at disse er i ferd med å forsvinne, er underkommunisert i offentligheten. I min drømmeverden skulle dét ha blitt slått opp på avisforsidene.
