Kontrastfylt juleutstilling
Anmeldelse av Juleutstilling, Small Projects, 2.–17. desember 2023, Tromsø.
Det blir kamp om oppmerksomheten i årets Juleutstilling hos Small Projects.
Skrevet av Andreas Strand
Det virker ikke nødvendigvis malplassert å finne ullvotter med to tomler og kaffekopper i keramikk blant plastskulpturer, tegninger, fotokunst og oljemaleri i Small Projects’ Juleutstilling. Sammen skaper disse en berikende pluralisme som viser bredde i byens kunstmiljø.
Men med dette mangfoldet, når det kommer til materialvalg, medium og uttrykk, oppstår det naturligvis en viss risiko for at enkeltverkene forsvinner litt i mylderet. Som på mange salgsutstillinger, ser vi også dette i årets juleutstilling. Med så uttrykksfulle omgivelser overskygges også mye av verkenes egenart, og flere av verkene kommer ikke helt til sin rett i galleriet i Grønnegata. Når så mange stemmer taler sterkt og parallelt, forsvinner de i hverandre. Dette trenger selvfølgelig ikke være et problem for kunstkjøperen, som får et mer variert utvalg å velge i, men fraværet av en tydelig kuratering betales likevel av helhetsopplevelsen. Når det er sagt, er det mye spennende å finne her.
Det ene ytterpunktet under årets juleutstilling viser en utadvendt lekenhet, mens det andre demonstrerer tilbaketrukkenhet og en nyansert ro. I arbeidene til Lea Joakim Hansen Svendby finner vi mye livlighet og skarpe farger. Kunstneren har bidratt med de tre figurative bildene Faces of love, Tired of being human og Tryme, én skulptur i keramikk titulert Something Sexual og de to skulpturene Holiday, begge i blandede materialer. Holiday er plassert på gulvet midt i rommet og er satt sammen av innleggssåler, oppblåsbare armringer som barn bruker for å holde seg flytende i vann og pynt av typen man gjerne bruker på gaver og lignende.
De figurative bildene til Svendby er høyttalende med kraftige streker og kontrasterende farger. I likhet med skulpturene tvinger også bildene oss til å stoppe. Jeg legger spesielt merke til tegningen Tryme, hvor en tusj og et sexleketøy er tegnet på en neongrønn bakgrunn. Svendbys arbeider tar mye plass. Dette gjør de i varierende grad på bekostning av de mer subtile uttrykkene.
I den andre enden av dette kontrastfylte landskapet finner vi fotografiene til Jet Pascua, som for øvrig er initiativtaker til utstillingen og eieren av Small Projects. Med enkle komposisjoner og milde fargekombinasjoner inviterer serien Rødebay (2023) til kontemplasjon og stillhet. Det ligger noe ensomt over de stille husene han har fotografert på det som kan se ut som Grønland. Her er det ingen trær eller andre vekster, bare en sparsommelig bebyggelse. Pascuas fotografier er elegante, men også tankevekkende i måten motiver med landskap og tomrom behandles. Disse arbeidene hadde fortjent roligere omgivelser.
Blant et mindretall skulpturer finner vi også Rudi Caeyers Small Sculptures som består av tre små, oppreiste trestubber «dekorert» med krabbeskall og skjell. Sammensetningen av naturmaterialene får dem til fremstå som havets tre sjenerte totempæler.
Juleutstillingen foregår i det Blå strek-tegnede huset i Grønnegata. Det at gallerilokalene er såpass uttrykksfulle er også relevant for hvordan verkene kommer i tale. Dessverre forsvinner mange inn i byggets mange vinkler, flater og kroker. På tross av sine lette streker på hvitt papir lykkes imidlertid tegningene til Sunneva Elvarsdóttir å gå i dialog med rommet. Kunstneren har bidratt med bildeserien Goggles 1, Speedo, Goggles 2 og Bottom Line. Hver av disse viser badetøy, svømmebriller og lignende som ser ut til å være knøvlet sammen, lagt i en skanner og printet. Bildene er stilt ut bak glass og uten markante rammer. Lysheten i tegningene gjør dem sårbare. Det at de reflekterer rommet med glasset sitt gjør at de glir inn i omgivelsene. Tegningene slukes med andre ord ikke i lokalets hvithet fordi de, paradoksalt nok, hengir seg til det.
Mens Elvarsdóttirs tegninger jobber med rommet, skjærer Son Hakkyung gjennom rommet med sine tresnitt og monotypi på papir. Med et tyngende og kaotisk mørke river Reflect (2018), Idea (2014), Town of the Moonlight (2015) og House (2014) seg løs fra omgivelsene i galleriet. Det gjør de uten å bli slitsomme. I Reflect ser vi for eksempel noe som ligner evaporerte lepper som mildt bryter gjennom en sort hinne av røyk. Idea viser noe som ligner en abstrahert kropp som skyver seg gjennom en ramme med viltre og rispende pennestreker. Selv om verkene Town of the Moonlight og The House er mer figurative, følger de Hakkyungs gjennomgående formspråk. Town of the Moonlight viser for eksempel en landsby under en fjellkjede. Husene her flyter inn og ut av fjellene i bakgrunnen. Byggene kontrasterer fjellenes skarphet, som er tegnet med streker på kryss og tvers. Disse ekspressive bevegelsene går igjen i Hakkyungs arbeider, og viser en viss angst og et emosjonelt nærvær.
Tone Holmens arbeider er også spesielt spennende. Flere av disse tematiserer forsvinnende landskaper og endrende klima via bruk av kart og foto, uten å bli sentimentale eller nostalgiske. Bildene abstraherer landskapet de representerer og spiller på dualisme mellom natur og teknikk. Svalbard 1 (2023), for eksempel, er et foto av et kart over den arktiske øygruppen. Den doble avbildningen skaper en hyperrepresentasjon hvor vi også blir gjort bevisst på hvordan vi konstruerer vår naturforståelse med bruk av kart og foto.
Årets juleutstilling er spennende i spriket sitt, men noen ganger faller enkeltverkene gjennom – ikke fordi de er svake, men fordi de mangler sine egne uttrykksbetingelser. I fremtiden kunne det vært spennende å se en salgsutstilling på Small Projects som var tydeligere tematisert.
