Et mykere vi
Anmeldelse av «I can only be thought in relation to we», avgangsutstilling for master- og bachelorstudenter ved Kunstakademiet i Tromsø, Kurant visningsrom, 28.05.–14.06.2025.
I årets avgangsutstilling fra Kunstakademiet i Tromsø ligger kunstens provokasjonskraft ikke lenger i voldsomme uttrykk, men i sindigere former for protest.
Skrevet av Carina Beddari
Jeg skulle gjerne sagt at et fremfusent avgangsverk var det mest engasjerende jeg opplevde i Tromsø en juniuke for ikke altfor lenge siden. Men jeg må innrømme at noe annet rystet meg grundigere enn kunsten årets avgangsstudenter ved Kunstakademiet i Tromsø hadde klart å koke ihop. Sittende i stua hjemme hos noen venner fikk jeg nemlig vite at deres nye nabo – i hvert fall ifølge ryktene – er teknologigründeren Alex Karp! Se, det er det huset, sa de og pekte på en flott, men like fullt unnselig mørkebrun enebolig. Karp er en av de to grunnleggerne av overvåkningsteknologiselskapet Palantir, som blant annet leverer tjenester til CIA (og forsøksvis til det norske politiet). I USA bruker politiet blant annet slik innsamling av informasjon for å påvise hvilke områder de bør patruljere, for å på forhånd «forutsi» hvor det er mest sannsynlig at kriminalitet vil skje.
Hadde Tromsø-politiet tatt i bruk alt Palantir kan tilby, er det kanskje ikke usannsynlig at havneområdet rundt Kurant ville vært et de frekventerte. Det ser i hvert fall passe industrielt, forlatt og småshady ut, rekker jeg å tenke idet jeg hopper av bussen ved Hansjordnesbukta. Vel inne i «I can only be thought in relation to we» leder stemningen ikke akkurat tankene til havnekriminalitet. Det første jeg får øye på er en seng plassert midt i rommet, der to unge jenter ligger under en malt dyne. Py Tenors I varierande grad av vila består rett og slett av en seng, komplett med en dyne påmalt tre kvinneskikkelser som også ser ut til å befinne seg i horisontalen: to i nattkjoler og en i t-skjorte, liggende med hodet begravd mellom armene. Stemningen oppleves rolig, men ikke konfliktfri; de to kvinnene vi ser ansiktene til, ser påfallende slitne og seriøse, kanskje til og med bekymrede, ut. Når verden er redselsfull og alt man gjør blir sett, kan hvile være en rømningsvei. Men kanskje vel så gjerne en protest?
Tenors seng er et bachelorarbeid, men masterstudentene er i flertall i årets utstilling, som presenterer sju masterarbeider og tre bachelorarbeider. Marije Jenssens I Am Distantly Present (Æ e til stede på avstand) er et av verkene jeg fester meg ved. Den massive, vegghengte veven måler så vidt jeg kan bedømme godt over ti meter. Ingen figurative motiver kan skimtes, men linjene som farer over veven kan minne om nordlys – videre får tittelen meg til å tenke på en type minnesarbeid, stripene blir til hukommelsesspor. Inntrykket forsterkes når man oppdager at det enkelte steder er vevd inn tykke hår som noen steder stikker ut fra veven; de gir et sårbart, men samtidig jordnært uttrykk. I følgeteksten leser jeg at både hestehår og kunstnerens egen manke er brukt. Ullen i veven er dessuten farget med planter fra Jenssens families gårder i Balsfjord og Målselv. Den samme stedstilhørigheten preger også hennes andre arbeid, Vinden fór forbi, som består av en samling pinner Jenssen har funnet ved et vann i hjemtraktene. De ligger i et mønster som speiler luftstrømmene som beveger drivved opp på stranden. Hva betyr forflyttelsen til gallerirommet? Jenssens praksis har en form for melankoli i seg. Samtidig lyser de av respekt for spesifikke steders egne systemer, egne mønstre. Arbeidene sender tankene til kunstnere som chilenske Cecilia Vicuña eller Tromsøs egen tekstilkunstner, Hilde Hauan Johnsen, som underviser på Kunstakademiet og som også arbeider med landskap og tilhørighet.
Naturnærheten er like sentral for Johanna Sandels, som presenterer kortfilmen The Archive of Unknown Sounds og den relaterte skulpturen Bärare/Carrier. Skulpturen henger i den første salen, og før jeg ser videoarbeidet legger jeg merke til den skjøre kvaliteten i kobbernettingen som henger fra taket. Kobber bærer lyd, varme, elektrisitet og så videre, og er dermed et meningstungt materiale. Nettingen er da også utformet som en slags beholder. I videoen, som er plassert i et lite, intimt trapperom med en saccosekk foran skjermen, får vi se et menneske benytte nettingen som en håv ute i en skog. Vi befinner oss et sted i fremtiden, forstår man av voiceoveren. De dvelende, duse naturbildene vi ser bryter imidlertid med typisk sci-fi, der man ofte har en tydelig konflikt plassert i en teknologitung fremtid. Sandels verk sender tankene til den amerikanske forfatteren Ursula K. Le Guins «bæreposeteori», som kort sagt fremmer bæreposen som historiens første teknologi. I kontrast til den lineære, hierarkiske heltefortellingen – der jegeren med spyd underlegger seg verden – setter hun sankeren, ofte en kvinne, som samler bær, røtter og frø. I sankerens fortelling er fellesskap og hverdag viktigere enn seier og kamp, og slik åpner Le Guin for åpnere og mer sammensatte måter å fortelle på.
Den myke – eller hva skal jeg kalle det: forsiktige, ydmyke, omsorgsfulle? – tilnærmingen som er så åpenbar i Tenors seng spiller med hos Jenssen og Sandels, og jeg finner den igjen flere steder i utstillingen. Nede i et eget, mørklagt rom i kjelleren til Kurant trer man inn i Pauline Creuzés videoinstallasjon Kan jeg stå i lyset ditt? Det spesielle ved Creuzés arbeid er hvordan filmen, som går i loop i rommet, er projisert på to «skjermer» av lett blafrende, porøs silke som henger frittstående i rommet. I filmen – som periodevis flommer ut på veggene rundt silkelerretene – ser vi i noen sekvenser en menneskeskygge badet i lys, og personen på filmen blander seg med min egen skygge i rommet. Nærbilder av ulike teksturer fra naturen skimrer i ulike farger – grønt, hvitt, blått og rødt. Materiale, minne og bevegelse flyter over i hverandre i denne skjøre, poetiske utforskningen av videomediet.
I to andre avlukker i kjelleren står Ingrid Søgaards to bachelorarbeider, installasjonene ligger lysende klar for dit øje og I en dagdrøm om Maya. I førstnevnte må man sette seg og se ned i en sylinder der geometriske linjer og det som kan ligne en steinformasjon beveger seg. Også I en dagdrøm om Maya beveger seg i sirkel: Et 90 graders bøyd stålrør sikler rundt seg selv, blått opplyst. Begge arbeidene befinner seg i et krysningspunkt mellom noe formalt og kroppslig; de kan virke mekaniske, men er samtidig sterkt stemningsskapende.
Det vaklende og hjemmesnekrede balanseres mot forventningen om noe ferdigstøpt i Herman Skrindes tre bachelorarbeider, som står spredt omkring i lokalet og kanskje ikke er så enkle å få øye på. Skulpturen triks for å se dette rommet fra høyere oppe består rett og slett av en lav, liten tretrapp satt opp mot veggen i et hjørne, mens dele rom med esponesker er en oppbygd, hvit skillevegg som står midt i rommet. På samme måte er helt standard søyler tro mot sin bokstavelige tittel: en rekke oppbygde, skeive søyler side om side med byggets «ekte» søyler ved vindusrekken i lokalet. Skrinde retter vår oppmerksomhet mot rommet, og åpner for at små grep kan endre vårt perspektiv.
Også Anondo Goldars dokumentariske videoverk The Shapes of Meaning har en humanistisk grunnidé som jeg tenker på som myk. Filmen dreier rundt oversettelse: på den ene siden mellom de fire språkene kunstneren behersker (bengali, hindi, engelsk og norsk), på den andre mellom ulike medier og sanser. Goldars fortellerstemme er tekstet på alle fire språk samtidig, teksten blir som en ramme rundt videoen, der vi møter to blinde: gameren Markus og oversetteren Keenan. Et av spørsmålene filmen tar opp er om det også er mulig å oversette mellom kunstformer – kan Markus kanskje få høre hans kunstnermors malerier som han aldri får se?
«I can only be thought in relation to we» inneholder også arbeider som ikke akkurat kan kalles soft. I den første salen står en installasjon i et hjørne, jord er plassert som i en firkantet sandkasse, med flekker av grønne spirer, steiner og noen utbrente vedkubber som ligger spredt. Midt i kassen ligger en svær papirhaug, små tekster på en uoverskuelig lang papirrull. Under dem skal det ligge en termisk skriver, og Kacper Krajewskis body as a space: a learning system skal bestå av et læringssystem – altså en slags KI som skriver? Det jeg får lest av tekstproduksjonen gir meg ikke så mye; KI-en er tydeligvis instruert til å respondere og lære av omgivelsene, men stagnerer i selvrefererende utsagn som «In silence, I reflect on the weight of time and memory, seeking meaning in stillness». Det er heller ikke så lett å skjønne hvordan man skal samhandle med verket – er det for eksempel lov å gå inn og grave i papirhaugen for å lese mest mulig? Prosjektet er i seg selv interessant, men presentasjonen kunne gjort det langt mer tilgjengelig.
Nede i kjelleren møter man Mimii Midorikawas OS-Agnostisk, en gigantisk skjerminstallasjon der vi ser åtte skjermer av ulike slag på en vegg. Skjermene er koblet til rør med sirkulerende olje som drypper ned i og hentes opp fra to plastkar, som et parallelt kretsløp. Dette verket minner meg faktisk om Karps absurde tilstedeværelse i Tromsø, for her er det en form for overvåkning i spill. Da jeg besøkte utstillingen, var verket imidlertid halvt avslått; først etterpå forstår jeg at man skulle se skurr og direkteopptak av en selv, ikke bare grå, avslåtte skjermer. Her må Kurant klandres, det var også andre publikummere som vandret omkring i utstillingen denne dagen. På den andre siden var de grå skjermene i seg selv urovekkende; mye overvåkning foregår jo nettopp i det skjulte. Det samme er tilfelle for Termina, et datavirus som kunstneren ifølge utstillingsbeskrivelsen har skrevet og sluppet ut i verden. Usynlig, midt iblant oss!
Nærmest usynlig i utstillingen må også Grusha Pankerts subculture subcultures, thus subculturing sies å være: Det hele foregår nemlig utenfor Kurants lokaler. Det eneste jeg får med meg av Pankerts verk, er en telefon som henger på veggen og spiller en kort reel i loop: Med typiske festsnutter som bakgrunn, inviteres man til Superunderground events. Tonen i utstillingsbrosjyren tyder på en køddete, ironisk tilnærming som skiller seg ut: «Hei, det pågår en arrangementsserie nå, alt er super-undergrunn, men virkelig banebrytende. Jeg tror ikke du har sett noe lignende.» Dette potensielt komiske gjør meg oppstemt, for humor er ellers ikke noe fremtredende trekk i arbeidene som vises her.
Viljen til fellesskap som åpenbarer seg i årets utstillingstittel «I can only be thought in relation to we» underbygges i grunnen ikke av kurateringen, selv om fellesskapsønsket kan leses inn i flere verk. Kurants lokaler er ikke akkurat ideelle for denne typen gruppeutstilling – avgangsutstillingen fungerte for eksempel langt bedre da jeg besøkte utgaven i de gamle Mack-lokalene i 2023. Like fullt tror jeg årets montering kunne vært løst bedre, ved å i større grad spille på en form for sammenheng i oppsettet. For de tre kunstnerne som har fått plass i hvert sitt rom i kjelleren er løsningene gode, om enn ikke optimale, men på gateplan oppleves oppsettet altfor tilfeldig. Når tittelen i tillegg insisterer på samhørighet, blir den henslengte kurateringen ekstra merkelig.
Før jeg forlater utstillingen, kryper jeg opp i Tenors seng en stakket stund. En seng kan vanskelig plasseres i et gallerirom uten at tankene går til Tracey Emins My Bed (1998) og den konfronterende YBA-generasjonen (Young British Artists) som tok over den britiske kunstscenen på 1990-tallet, med henne og Damien Hirst som de kanskje mest dominerende kunstnerne. Fremstår ikke intervensjoner som Emins rotete, skitne seng ganske fjerne i dag? Hva som er radikalt, hva som kan være motstand, endrer seg med verden og generasjonene. Det «myke» preget jeg leser inn i flere av verkene i årets avgangsutstilling i Tromsø, har tradisjonelt blitt nedvurdert som noe «feminint». Men det – i denne sammenhengen – mest interessante med årets avgangsverk er at de ikke først og fremst virker å stå i opposisjon til en slik forståelse. Det såkalt myke fremstår ikke som et stunt eller en høyt hevet fane. Det fremstår ikke som et villet oppgjør med tidligere generasjoner, men som en naturlig og nødvendig måte å forholde seg til verden på.
De to jentene som lå i Tenors seng da jeg kom, har akkurat reist seg. Når jeg spør om arbeidet er deres, ler de og sier nei, men at jeg bare må legge meg under dyna. De sier at de har varmet sengen opp for meg.
