Museums…boutique?
Anmeldelse av utstillingen Alt snakker – fortellinger i bevegelse, Nordnorsk Kunstmuseum, avdeling Bodø/Bådåddjo, 25.02.–31.08.2025
Nordnorsk Kunstmuseum åpner sin avdeling i Bodø med en samlingsutstilling som vil alt – fortelle, spørre og samle. Men hva skjer når tematiske ambisjoner møter kuratorisk begrensning?
Skrevet av Leif Magne Tangen
Kunsthistorie til hele Nord-Norge! Det er dette som er det uttalte målet for Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM). Det er kanskje denne vedvarende misoppfatningen om landsdelens størrelse som gjør at et område tilsvarende alle fylkene med Norges fem største byer til sammen bare har ett kunstmuseum – ikke tre, fire eller fem, slik man kunne forvente. Selv når vi ser på befolkningsforskjellen (Nord-Norge har 13 prosent av befolkningsstørrelsen til de fem mest folkerike fylkene), så burde vi fremdeles ha 1,3 kunstmuseer. Kanskje er den nyoppstartede «museumsboutiquen» den manglende tredjedelen?
Misforstå meg rett – de har gjort seg flid i Bodø – men litt flåsete formulert: Jeg kan ikke minnes sist jeg var i et kunstmuseum som hadde bare én etasje med utstilling.
«Boutique» er dessuten en treffende metafor av to andre grunner. Det er en måte å markere at noe er en mindre del, tilpasset en slags nisje, noe som virker reelt når åpningsutstillingen (berettiget) har med en del kunstnere fra Nordland som ellers ikke er så ofte å se i for eksempel Tromsø. Hva så? kan man jo spørre seg. Vel, ingenting, men det er mindre – og det fremstår mindre som en reell utfordring til det større narrativet og mer som en slags digresjon.
For det andre lykkes ikke kuratorene med å formidle det jeg tror de vil si med utstillingen, og videre at ansamlingen av arbeider fremstår mer satt sammen av estetiske hensyn heller enn en tematisk dialog.
Modernisme med klassiske tilsig
På lik linje med det nå nedlagte Museet for samtidskunst (som befant seg i den tidligere Norges Bank-bygningen på bankplassen i Kvadraturen i Oslo), befinner også Bodø kunstmuseum – unnskyld – NNKM Bodø seg i en tidligere bankbygning. I motsetning til samtidskunstmuseet fremstår den tidligere sparebankbygningen i Bodø som tydelig omformet innvendig. Bygget fra 1950, som kan sies å være tydelig modernistisk med hint av neoklassisisme, har fått en kobberrød fasade, som jo må sies å være en styrking av byggets mer klassiske referanser. Jeg antar at skulpturen ved inngangspartiet – en knelende, naken dame med to barn, i det jeg antar er støpejern – har fulgt bygget hele tiden. At det er valgt å ikke kommentere det, styrker også den bearbeidede fasadens klassiske tendens. [1]
Innsiden etter inngangspartiet og den kombinerte foajeen og minibutikken er et slags åpent landskap med en halvetasje lenger inn, brutt opp av langsgående rå betongsøyler, hengt tak og gallerivegger som delvis dekker de fleste vinduene i rommet, noe som skaper forskjellige soner og nisjer. I andre etasje kan man besøke den tomme (men utleibare) festsalen, og fra utstillingsrommet i første etasje kan man se via en stor glassvegg rett inn i konservatoratelieret.
Tre temaer, førti kunstnere, én utstilling?
Utstillingens tittel, Alt snakker – fortellinger i bevegelse, antyder en semiotisk tilnærming til det narrative – forstått som noe bevegelig, ikke-lineært og situert. I en samlingsutstilling som denne betyr det å forsøke å skrive frem historien gjennom utvalget heller enn å presentere en ferdigfortalt versjon. Narrativet forstås her ikke som lineær fortelling, men som bevegelig, situert og flerstemt – slik det ofte opereres med i poststrukturell kuratorisk praksis.
Dette forsterkes av de tre temaene som utstillingen er delt inn i: Blikket, Matsikkerhet og matsuverenitet samt Fisk, kjønn og seksualitet. [2]
Med disse tre temaene ønsker kuratorene, slik jeg leser det, å peke på forholdet mellom den som ser og den som blir sett – nærmere bestemt hvem ser, hvem blir sett og hvem kontrollerer fortellingen om nord (Blikket), diskuterer politiske spørsmål (Matsikkerhet og matsuverenitet) og utforsker symbolikk og metaforer (Fisk, kjønn og seksualitet). Et bud om verdier som ikke er faste størrelser, men i bevegelse og gjenstand for sin samtid – noe som er i tråd med NNKMs praksis det siste tiåret.
Hvordan dette omsettes i selve utstillingen, er dog litt uklart. På den ene siden er inndelingen av hvilke arbeider som tilhører de forskjellige temaene i all hovedsak henvist til katalogen. Som ikke er uvanlig. I katalogen følges arbeidene av forklaringer som bare til dels underbygger eller støtter arbeidets tilhørighet i sin gruppe. Det hjelper heller ikke at introduksjonen av de forskjellige temabolkene er overordnet, uten noen utdypende forankringer.
Dette er en samlingsutstilling, og det føles til tider som at ønsket om å vise et representativt og relevant utvalg trekker oppmerksomheten vekk fra de tematiske grepene. Dette gjør at Blikket-delen, som fremstår som det mest aktuelle temafeltet, i stor grad består av nyere arbeider, med unntak av den franske «romantiske realisten» [3] François-Auguste Biards Læstadius-maleri fra 1840. Biard virker å være en slags historisk forankring. Noen husker sikkert hvor kry museet var da maleriet for et lite kvart århundre siden entret samlingen deres. [4] Nå fremstår det mer som et anakronistisk symbol på hvordan kunsthistorisk lesning forandres over tid – en spenning som jeg tror kuratorene ønsket skulle prege hele utstillingens struktur, men hvis potensial forblir uforløst. Strukturelt virker det som om denne problemstillingen forplanter seg i hele utstillingen.
I avdelingen Fisk, kjønn og seksualitet – som er den kuratorene lykkes best med – skal, ifølge kuratorene, den mer homogene fremstillingen av nord fra tidligere tider sammenstilles med nyere arbeider som er mer åpen for fortolkning og mer opptatt av seksualitet, kjønn og, ja, fisk. Her finner vi flere arbeider som reproduserer det jeg oppfatter som et heteronormativt blikk – særlig i maleriene til Bodøgaard, Jørgensen og Abrahamsson. Dette kontres i all hovedsak med Audar Kantuns Haill I (2021), hvor en mannsperson sitter på en utedo med en del stereotypiske nordnorske markører, som gul regnbukse, nordlandsbåt, båtslue og – hvorfor ikke – en islender på seg. Han har et solid grep rundt ereksjonen sin, og møter betrakterens blikk med en selvsikker og selvbevisst ro. Maleriet snur angivelig blikket og gjør den mannlige kroppen til et objekt for seksualisering – men for denne betrakteren er det uklart om dette faktisk subverterer normene eller gjentar dem, særlig i en digital hverdag der kvinner kan rapportere om tilsendelse av dickpics som en tilnærmelsesvis daglig ting.
Et økologisk punktum
Det som glatt kan kalles utstillingens nav, er Elin Már Øyen Visters omsluttende lydinstallasjon Røster III (2015–). Arbeidet synes å inneholde en sammenfatning av all selvkritikken og nylesningen som museet prøver å få til med sin åpningsutstilling. En holistisk metode som sidestiller ikke bare mennesker uavhengig av kjønn og tilhørighet, men også fuglene (og dermed alle organismer, slik jeg tolker det). Det er en blanding av nostalgi og et frempek på en virkelighet etter en økologisk kollaps. Det er båter, mennesker, fugler (som forsvinner) og sauer (som det også burde være flere av i Lofoten – færre turister, flere sauer). Dette tilnærmelsesvis evigvarende dokumentasjonsprosjektet minner meg også om det Jonas Mekas brukte å si om virkeligheten av at det er hardt og mye forferdelig her, men at det også er mulig å gå seg en tur, å lytte til fuglene og kjenne sollyset i ansiktet. Det slår meg at arbeidet til Vister knytter sammen fortiden og fremtiden på en måte som resten av utstillingen ikke klarer.
Sterk i blikket – svak på mat
Selv om den inneholder flere gode arbeider, så fremstår mat-delen som svakest, samlet sett. Den inneholder noen av kunstnerne som virkelig har satt sitt preg på nordnorsk kunst de siste fire–fem tiårene, sammenstilt med relevant utvalgte arbeider av mer historisk verdi. Det er faktisk første gang jeg ser Geir Tore Holms Oðða leavga (luomi, jokna, sarrit) / Nytt flagg (multer, tyttebær, blåbær), hans nydelige kommentar til (og samtidig sammenfatning av) den stadig pågående samisk flagg-debatten. Han sier vel strengt tatt at det er en høna-og-egget-situasjon – er det så farlig? Men samlet sett virker denne delen av utstillingen likevel på ingen måte å kunne møte sine egne ambisjoner om å diskutere politikken som påvirker og styrer sikkerhet og suverenitet i relasjon til mat. Strengt tatt ser jeg for eksempel ingen referanser til det katalogen kaller urfolks førkristne tro. At det er snakk om holistisk tenkning også i matforsyning skjønner jeg, og at det er kunstverk som kritiserer på ulike vis den vestlige tanken om dominans og kontroll er oppfattet. Jeg ser bare ikke helt hvordan dette tydeliggjøres gjennom utstilte arbeider i denne temadelen.
Så er dette en bra utstilling? Tja, den vil mye – det skal den ha. Det er langt mellom ambisiøse gruppeutstillinger her i nord. Og jeg gleder meg til NNKM Tromsø har like mange kunstnersamtaler og foredrag som i Bodø denne våren og sommeren. Likevel. Alt i alt kan det virke som at fortellinger i bevegelse krever noe som samler dem – og det virker det ikke som de tre kuratorene har klart på denne ene etasjen.
Fotnoter:
For ikke å snakke om bildet på museets nettside som viser museets prosjektleder, Kristoffer Dolmen, i en kledelig marineblå, dobbeltspent dressjakke med en enda mer kledelig grønn tversover samt en nydelig kledelig lys, cyanaktig skjorte og briller med tydelig innfatning som holder disse teakaktige, tidligere bankdørene åpne for publikum: https://nnkm.no/hva-skjer-hos-nordnorsk-kunstmuseum-bodo
Mens jeg skriver dette lurer jeg fælt på hvor mye jeg skal legge i det faktum at det på museets nettsider er kuratorene, men ikke kunstnerne som er navngitt, men bestemmer meg for at det antakeligvis er en dustete forglemmelse. Likevel er det påfallende vanskelig å finne en samlet oversikt over deltakende kunstnere.
Nei, meg bekjent finnes ikke begrepet fra før av – anse det herved som oppdiktet.
Jeg visste ingenting om dette før seniorkurator ved NNKM, Charis Gullickson, som en del av hennes doktoravhandling for to år siden publiserte en (til akademisk produksjon å være) særs underholdende (og veldig god) tekst om museet og maleriet: https://munin.uit.no/handle/10037/29852
