Šuvva: en sanselig og filosofisk lydcollage i talkshow-format
Rapport fra Šuvva: En talkshow-collage på Romssa Dáiddasiida / Tromsø Kunstforening. Kuratert av Elina Waage Mikalsen og produsert i samarbeid med Office for Contemporary Art (OCA). 29. mars 2025, Romsa/Tromsø.
Hvordan kan vi forstå en samisk lydverden? Kan vi lytte med hjertet, magen, sjelen og drømmene våre?
Skrevet av Eva Maria Fjellheim
Gjennom konseptet Šuvva: En talkshow-collage utforsker den sjøsamiske musikeren og kunstneren Elina Waage Mikalsen samiske lyd- og lyttepraksiser. Lørdag 29 mars samlet hun urfolkskunstnere på Romssa Dáiddasiida (Tromsø Kunstforening) for å grave dypere i den samiske lydarven og dens potensial.
Lyd på tvers av urfolksverdener
Šuvva betyr «sus» på nordsamisk. Ordet kan forstås som en frisk og behagelig lyd som vinden lager eller som en beskrivelse av noe i bevegelse. Før Šuvva dukket opp i Romsa/Tromsø, hadde spiren til kunstprosjektet fått gro gjennom en toårig residens hos Borealis-festivalen i Bergen (2022–2024). Der fikk Mikalsen muligheten til å eksperimentere med samiske lyd- og lyttetradisjoner sammen med andre urfolkskunstnere og musikere.
Etter oppholdet hos Borealis beveget Šuvva seg videre, denne gang i samarbeid med Office for Contemporary Art (OCA), som tok prosjektet til Romssa Dáiddasiida. Her fikk de besøkende oppleve både urfolks kunnskap, filosofi og utøvende kunst. Talkshow-formatet ga rom for dypdykk i de spørsmålene Mikalsen utforsker, og en sirkulær tribune med reinskinn og trepaller skapte nærhet og kontakt med publikum. Fra en hjemmekjær sofagruppe på scenen ledet Mikalsen lydcollagen, som besto av fragmenter i form av poesi, performance, musikk- og matopplevelser. Med seg hadde hun akademikere, forfattere, musikere og kunstnere fra Sápmi, Kalaallit Nunaat (Grønland) og Turtle Island (Canada).
Å lytte på samisk vis
Mikalsens filosofiske og musikalske utgangspunkt er tydelig inspirert av den avdøde samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää (1943–2001), også kjent som Áillohaš. Áillohaš var nyskapende for sin tid, og jobbet tett på naturens eget lydbilde. Som ham er Mikalsens eksperimentelle lydpraksis forankret i et samisk verdens- og språkbilde, samtidig som hun utforsker et brytningsrom mellom det kjente og det nye. Det gjorde hun blant annet sammen med kunstnerne Elin Már Øyen Vister og Geir Tore Holm som på sitt vis gikk i dialog med Áillohaš sitt arbeid. Mikalsens lydlandskap er relasjonelt, men det skapes ikke bare med inviterte gjester.
«For å forstå vår lydverden og hvordan vi kan lytte til den, ønsker jeg å se på språket vårt og hvordan det bærer båndene mellom mennesker og våre søsken: fjellene, elvene, fuglene, hendelsene som lenge er glemt, våre døde, våre kjære», filosoferte Mikalsen poetisk fra scenen.
Mikalsen er opptatt av hvordan de samiske språkene og kunnskapen gir innsikt i en annen måte å forstå verden på. Det rike ordlandskapet ble tydelig på flere måter. Jietna betyr både «lyd» og «stemme» på nordsamisk. En luohti binder oss sammen med den eller det som joikes, og er en kroppslig lydpraksis som hjelper oss å vekke frem minner. Guldalit suorpmaiguin forteller oss at vi kan lytte ved å føle med fingrene. Lyttepraksiser skapes og oppleves sammen med andre og gjennom alle våre sanser: hørsel, smak, intuisjon og drømmer. Det samiske lyduniverset Mikalsen utforsker, består derfor ikke bare av det lyttbare eller synlige.
«Mine ører er fingre, de er hender som strekker seg ut for å løfte sangen som synges, drar fingrene gjennom fortellingen du forteller og holder drømmen oppe for at andre skal se. Å lytte er å strekke ut hånden og la den bli holdt av den andre.»
I en videosamtale med xwélmexw-kunstner, kurator og forfatter Dylan Robinson binder Mikalsen den samiske lyd- og lytteforståelsen sammen med urfolkskunnskap fra Turtle Island. I boken Hungry listening undersøker Robinson det som skiller urfolks lyttepraksiser fra de koloniale. Mens rasjonalitet preger den vestlige forståelsen av kunnskap, har urfolk begreper som binder tanker og følelser sammen. I mange urfolksspråk finnes et rikt vokabular som beskriver ulike former for å lytte. Robinsons betraktninger resonnerer med Mikalsens refleksjon rundt samiske begreper og det å lytte som forsonende praksis. Ståstedet vi lytter fra, understreker Robinson, har en betydning for vår forståelse av et sted eller en situasjon. Men om man lytter med respekt, kan man likevel være en ydmyk «gjestelytter» til en lydverden eller et landskap man selv ikke tilhører. Med denne tankereisen inviterer Mikalsen og Robinson til å lytte på tvers av erfaringer.
Drømmende lydkunst
De filosofiske sofasamtalene Mikalsen ledet, fløt naturlig over i den utøvende kunsten. Dette kom kanskje tydeligst fram i regi av oglála lakȟóta-kunstner, komponist og akademiker Suzanne Kite. Hun inviterte de samiske musikerne Emil Karlsen, Viktor Bomstad og Mikalsen inn i lakȟóta-folkenes drømmespråk ved å følge et mønster av småstein som var nøysomt plassert på gulvet. Mens Kites fele fulgte steinmønsterets takt og tone i én retning, vandret Karlsens luohti, gitar og tromme i en annen. Bomstad og Mikalsen fant sin egen sti, men sammen skapte de et felles lydlandskap.
«Du trenger ikke sove for å kunne drømme», sa Kite, og beskrev hvordan hun viderefører bestefarens kunnskap, visjoner og sterke forbindelse med steiner i sin eksperimentelle kunst. I samtalen som fulgte improvisasjonen Kite ledet, fant hun raskt tonen med Mikalsen, Karlsen og inuk-kunstner Jessie Kleemann.
Karlsen fortalte at joiken kommer fra et sted, og at den kanaliseres gjennom kroppen og ut gjennom munnen. Han lærte av sin oldefar at drømmer kan veilede oss: «I dag går alt så fort. Tar vi oss tid til å lytte til våre kropper?» Dette var gjenkjennelig for Mikalsen, som fortalte at hun brukte å drømme om å snakke flytende samisk: «Det gjør jeg ikke lenger, nå som jeg lærer samisk.»
Kleemann fortalte at hun bruker drømmer til alt. Hennes bidrag til collagen var en performance som nærmest utspilte seg som en rituell seanse. Med en skarp strikkepinne og et ildrødt garnnøste vandret hun mellom oss mens hun viklet oss sammen på en måte som kjentes både sårt og ubehagelig, men samtidig omsorgsfullt. Kanskje det er nødvendig å binde kroppene våre sammen for å virkelig kunne lytte til hverandre?
Mat og hvile som motstand
Kleemanns røde ulltråd forteller kanskje også noe om hvordan vi er fanget i et nett av hastverk, der blodet, kroppene og sjelene våre presses til det ytterste. Kampen for andre måter å leve på har sin pris.
Med Šuvva åpnet Mikalsen og hennes inviterte gjester også et rom for å nære grunnleggende menneskelige behov. Det skjedde også utenfor scenen. Mellom samtaler, musikk og scenekunst fikk publikum sanse Mikalsens sjøsamiske mattradisjoner. Ved å smake på familiens rognbollesuppe, speket lammekjøtt og friske fjellbær fikk vi lytte til formødrenes land – med magen. Etter måltidet fortsatte showet fra scenen, der Geir Tore Holms flerspråklige slampoesi sendte oss på en annen ‘kulinarisk’ reise der avstanden mellom Sápmi, Kalaallit Nunaat og Mexico virket ubetydelig: «Agua, čáhci, water, please!»
Det var nok ikke tilfeldig at DJ-konseptet ASAP – As Slowly As Possible var programmets siste post. Den samiske filmskaperen og kunstneren Sunna Nousuniemi (Radio-JusSunnás) satt avslappet, men konsentrert på gulvet. En behagelig atmosfære omsvøpte miksebordet hun hadde foran seg, og scenen var pyntet med dempede lyslenker, pastellfargede My Little Ponies og Care Bear-bamser. På et samisk ullsjal lå en veske i reinskinn, et uferdig strikketøy, et koftebelte og et par vevde skobånd. Kanskje var det trygge barndomsminner fra 1990-tallet Nousuniemi ønsket å gjenskape i sin radikale tolkning av ASAPs (As Soon As Possible) opprinnelige betydning? Foran et hvilende publikum inviterte hennes lydbilde og varme estetikk uten tvil til å dagdrømme om en verden der verken mennesker eller landskap behandles som endeløse ressurser.
Mikalsens talkshow-collage utfordrer tids- og produksjonspresset som preger dagens samfunn. Med konseptet Šuvva har Mikalsen skapt et radikalt rom for noe som burde være en selvfølge – mat, hvile og menneskelig kontakt. I en verden som står overfor mange lag av kriser, har vi kanskje ingen tid å miste. Men å skynde seg sakte er krevende. Innimellom ble Mikalsen selv minnet på dilemmaet, når de lange tankene det ble skapt rom for utfordret tidsskjemaet. Det blir spennende å se hvor og hvordan Šuvva suser videre.
