Arkiverer sære fenomener og skakke oppfinnelser
Intervju med billedkunstner Ole Petter Ribe om kunstprosjektet Folkearkivet.
Folkekunst er personligheter som kommer til uttrykk, mener kunstner Ole Petter Ribe, som står bak det pågående kunstprosjektet Folkearkivet.
Skrevet av Anna Näumann
Skolefaner, bøker om minigolfbaner, postkort av Senjatrollet, et Sædfuck-skilt, masker fra nyttårsnissetoget i Manndalen, «Putler», protestdukka til Den ukrainske forening i Norge, og «Ken-Guru» – den lokalkjente julelysskulpturen formet som en kenguru som ble feilsendt til et kjøpesenter i Harstad (som egentlig hadde bestilt en julehest) for et par år siden – var blant det man kunne oppleve i utstillingen Nerdland, Troll og Fanemark hos Kurant Visningsrom i april i år. I tillegg inngikk en avstikker til Lyngseidet for å renovere den omdiskuterte julenisseskulpturen Gollis. Ideen til det hele kommer fra kunstneren Ole Petter Ribe, som har gjort innsamling av folkekunst til sitt kunstneriske prosjekt.
Men la oss spole tilbake til start. Initiativet, som har fått det joviale navnet Folkearkivet, er en adaptasjon av Jeremy Deller og Alan Kanes Folk Archive, et kunstprosjekt som Ribe tilfeldigvis ramlet over da han bedrev research i forbindelse med et rollespillprosjekt en stund tilbake.
– Deller og Kane har reist rundt i Storbritannia og utforsket den britiske identiteten. De stilte spørsmål som: Hva rører seg i folket, politisk? Hva er skillene mellom bygd og by? Hva slags ulike lidenskaper eksisterer der ute? Hvordan uttrykkes dette kreativt?
Ribes kunstpraksis har røtter i kollektive prosjekter, der han har vært involvert i flere ulike kunstmiljøer, blant annet innen scenekunst. Dette fikk betydning da han på et tidspunkt måtte tenke over i hvilken retning han ønsket å ta sin egen praksis.
– Jeg kjente på en trang til å definere mine egne interesser. Jeg ville forme et prosjekt som kunne romme disse, og samtidig tillate meg å utforske ulike praksiser.
Ideen om en norsk variant av Folk Archive ga ikke slipp, og brått begynte ballen å rulle.
– Jeg syntes prosjektet til Deller og Kane var så bra, så jeg sendte rett og slett en melding til Jeremy Deller og spurte om jeg kunne få lage et norsk folkearkiv. Han svarte at det måtte jeg bare gjøre. Så – the project is blessed!
Der Deller og Kane anser prosjektet som en antropologisk studie, og hovedsakelig arbeider med foto som arkivmateriale, bestemte Ribe seg for å utvikle sitt prosjekt i tråd med sin mangefasetterte praksis og interesse for skulptur og installasjon. Folkearkivets første utspring fant sted på Oslo Kunstforening i 2024, som del av Anna Daniells utstilling Folk som elsker kunst. Det var i forbindelse med dette at Ribe startet arbeidet med å sanke bidrag i Oslo og omegn. Litt etter litt oppsto et utskiftende arkiv som utforsker nasjonal identitet gjennom kreative uttrykk, sære fenomener og skakke oppfinnelser.
Folkeglad dugnadsånd
Det offentlige programmet tilknyttet utstillingen i Tromsø har i tillegg til de utstilte objektene favnet en rekke aktiviteter, som konserter, filmvisning, kunstnersamtaler og fanebæring. I årets 1. mai-tog stilte for eksempel Folkearkivet med en sørgefane for nedlagte skoler laget av fanemaker Storm Drabitius, sammen med en rekke eldre faner tilhørende skoler i Tromsø som nå trues av nedleggelse eller som allerede er nedlagt.
En annen sentral satellittdel av prosjektet har funnet sted på Lyngseidet, der Folkearkivet og Kurant arrangerte en dugnadsbasert restaurering av den ni meter høye julenisseskulpturen Gollis som i over 20 år har vært elsket og hatet av lokalbefolkningen.
– Muttern er fra Lyngen, så jeg er halvt lyngsværing og har dermed fått med meg litt av diskusjonene rundt Gollis opp igjennom. Så da jeg og Magnus Holmen (Holmen driver Kurant visningsrom sammen med Niels Nielsen, red. anm.) planla hvordan vi kunne begynne arbeidet her oppe, ble Gollis et åpenbart startskudd.
Etter en velblåst restaurering midtvinters, sto Gollis i nymalt nissedrakt, og det hele ble markert med intet mindre enn en iscenesatt rekonstruksjon av den opprinnelige avdukingen av nissen som fant sted i 1992. Det var korps, grøt og bløtkake, og en gjenopplesning av det som har gått inn i historiebøkene som en noe kontroversiell åpningstale. Med seg til Lyngseidet hadde Ribe dessuten filmskaper Carl Christian Lein Størmer, som arbeider med en dokumentar om Gollis. Størmer viste klipp fra den kommende filmen War on Santa som en del av Kurant-utstillingen.
– Gollis ble det største og viktigste jeg føler jeg har gjort mens jeg har vært situert her i Troms. Å møte lokale, være ute og male nissen sammen, motivere og gi noe tilbake, det var det morsomste med prosjektet.
Det kollektive aspektet med prosjektet har vært en viktig del av både prosess og gjennomføring ifølge Ribe, som forteller at han gjennom samtaler med ulike mennesker han møter underveis ikke bare undersøker hva folkekunst er, men også hvem vi er.
– Jeg opplever at folkekunst er personligheter som kommer til uttrykk, ofte veldig sterke personligheter.
Utgraving av det tilfeldige
Ribe har oppholdt seg i Tromsø og omegn store deler av det siste halvåret, og til utstillingen på Kurant hadde han store ambisjoner om å utforske folkekunst fra både Nordland, Troms og Finnmark, ref. utstillingstittelen Nerdland, Troll og Fanemark.
Det er store områder og mange kriker og kroker å gape over – hvordan har du arbeidet i forsøket på å favne de ulike regionene i denne nordnorske versjonen av prosjektet?
– Man må ha en naiv tilnærming, være ivrig nok til å gidde å reise rundt, være dum nok til å tro at det går og smart nok til å skjønne at det kanskje ikke går likevel. Etter hvert som vi nærmet oss utstillingsåpningen, forsto jeg at Finnmark dessverre måtte utgå for denne gang. Jeg fant ikke noen ordentlig inngang. Da var det lettere med de stedene jeg hadde et forhold til fra før, som Lyngen og Lofoten. Likevel opplever jeg at arkivet tillater en å titte på Nord-Norge med et litt annet blikk, det er nok av rariteter og kvaliteter representert. Jeg ønsker å vise at folk er rare overalt, ingen er unike, men vi lager unike ting.
Hvordan forholdt du deg til utvelgelsesprosessen av bidragene underveis?
– I utstillingsteksten skriver Magnus Holmen at jeg bedriver en utgraving av det tilfeldige. Det å finne folk, både tilfeldig, men også ved å researche meg gjennom regionene, er en veldig artig prosess. Det er kanskje kritikkverdig for noen, men det gir meg veldig mye, sier Ribe, og understreker at pathos eller sinnssyke ambisjoner er noe han setter høyt når han velger hvem som får bidra med sine objekter.
På hvilket sett opplever du at det kan være kritikkverdig, og hvordan tar du det med deg videre i arbeidet med prosjektet?
– Jeg kjenner på en del kvaler: Hvem er jeg til å kjøre rundt og plukke ut og definere hvem som er gode folkekunstnere? Det går jo litt imot ideen om det folkelige. Jeg ønsker å utvikle prosjektet og innlemme flere praksiser, så jeg har stilt meg selv spørsmålet: Hvordan kan jeg gjøre Folkearkivet mer demokratisk? Kanskje er ikke utstillingsformatet det beste for det, sier han, og røper at han allerede arbeider med et alternativ – en nettside som kanskje kan være et friere format.
– Folk skal få sende inn bidrag, søke rundt i et fotoarkiv og fordype seg i tekster om forskjellige fenomener, som en slags forskning og formidling omkring folkekultur.
Arkivering som kuratorisk praksis
En annen grunn til at Ribe har oppholdt seg i Tromsø i vinter, er at han har vært student i kuratorisk praksis ved Universitetet i Tromsø, der en gruppe studenter med bakgrunner fra både det skapende kunstfeltet og andre deler av kulturfeltet har utvekslet kunnskap og utforsket ulike former for kuratoriske praksiser og metoder. Dette har bragt opp en rekke spørsmål og nyttige diskusjoner rundt utviklingen av Folkearkivet som prosjekt, men også rundt Ribes egen rolle som en kurator for folkekunsten som formidles og presenteres.
I etterdønningene av erfaringene fra kurset i kuratorisk praksis, hvordan er opplevelsen din av utstillingen, de tilhørende arrangementene og din egen praksis?
– Jeg er en ung kunstner, og prosjektet er en måte å finne ut av hva som er spennende og gøy. Jeg kaller meg ikke kurator, men jeg ønsker meg verktøy og en bevissthet rundt det å håndtere at andre folks praksis også er min egen praksis, noe som kanskje har vært den største lærdommen. Dette kommer med et ansvar. Man skal klare å snakke om det. La folk få vite hva man har prøvd på. Det er ikke sikkert vi fikk det til, men det ligger et ønske og en inderlighet i prosjektet, og jeg har et hjerte for bidragsyterne, sier Ribe, tydelig rørt.
Spørsmål knyttet til hva det egentlig betyr å benytte seg av arkivariske metoder i møte folkekunsten som fenomen, er å forstå som en kilde til videre granskning og utforskning av prosjektet for Ribe.
– Arkivet er der objekter havner for å dø, men jeg snur litt om på det ved å ta objektene frem fra sin tilfeldige posisjon der ute og inn i en utstilling. Jeg ønsker at arkivet skal vokse og trekke flere linjer, slå sammen fenomener og lage løse kategorier. Det motiverer meg å snakke med ulike folk på tvers av områder, og Folkearkivet er en måte å få til de samtalene på, en annen type arkiv.
Ideen om «det folkelige»
Noe interessant ved Ribes prosjekt og metoder er nettopp spenningen som eksisterer mellom ideen om «det folkelige» og presentasjonen av dette innenfor et satt rammeverk. Eller som Henrik Sørlid trekker frem i sitt tekstbidrag til utstillingskatalogen: «Må vi definere det "folkelige" i motsetning til noe anna, som da ikke er folkelig, og hvem bestemmer i så fall hvor den grensa går? Hvordan – og hvorfor – trekker vi opp en grense mellom "kunsten" og andre former for kreativt arbeid og utforskning? Og hvordan forholder nå dette Folkearkivet seg til dette skillet?»
Opplever du at Folkearkivet er en slags motstand eller respons til de mer institusjonaliserte formene for produksjon og visning av kunst?
– Jeg føler meg verken velartikulert eller skarp nok til å kunne verbalisere hvorfor Folkearkivet er en tydelig motstand mot det etablerte, fordi prosjektet er litt mer happy-go-lucky for meg. Men det var interessant å prate med Henrik om dette, og det han stiller spørsmål ved, er jeg helt med på. Jeg blir veldig fascinert av hva skapertrang er, hva som gjør at noen gidder å holde på med sitt, selv om det gjør at naboene hater deg og vil ha «makkverkene» dine bort fra synsfeltet. Folkearkivet prøver å vise at kunstfeltet ikke har monopol på kreativitet. Det handler ikke om estetikk eller kunstnerisk kvalitet, men om at ideer og kreativitet er allemannseie. Om du har en idé og gjennomfører den, så er det et fantastisk bidrag til prosjektet. Og det trenger man ikke noen utdannelse til.
Ribe poengterer likevel at resonnementet hans ikke er ment å være til forkleinelse for akademiutdannelsen.
– Folkearkivet samler inn ulike former for motstand. Samtidig bruker jeg jo de vante formatene til kunstfeltet i presentasjonen, det er utstillinger, performancer og kunstnersamtaler. Jeg elsker museologi og leker miniinstitusjon. Folkearkivet er dermed en mockstitution, fordi det prøver å vise et slags mandat ved å kategorisere og vise fram den virkelige folkekunsten, og samtidig kle seg i metodene og estetikken til en stor institusjon. Med prosjektet ønsker jeg både å ta folkekunst på alvor og å utforske det å samle inn verk. Samtidig vil jeg også bare vise frem gleden folk finner i å skape. Sammensetningen av alvorlig politisk kunst, evige umulige livsprosjekter, trist barnekunst og ironiske påfunn har blitt et ganske livsbejaende og meningsfylt prosjekt.
