Utsiden, innsiden og websiden
Anmeldelse av utstillingen Mot utsiden / mot innsiden: Ane Mette Hol, Stormen kunst/dájdda, 29. november 2025–31. januar 2026, Bodø
Det som ser litt tilforlatelig ut, er ekstrem presisjon. Ane Mette Hol iscenesetter utstillingen Mot utsiden / mot innsiden som en mellomtilstand før alt er justert, rettet opp og profesjonalisert. På Stormen kunst/dájdda i Bodø antyder Hol at en utstilling egentlig aldri er ferdig, samtidig som hun utfordrer selv den mest vante galleribesøkers forståelse av når og hvor kunsten befinner seg.
Skrevet av Leif Magne Tangen
Noe av det jeg savner mest med å bo i gokk, er tilgangen til kunstutstillinger. Før jeg flyttet til Tromsø, så jeg godt over hundre utstillinger i året. Nå ligger tallet på 10–20. Det fører til absurde situasjoner, som å kjøre over 100 mil for å se én utstilling. Ane Mette Hols første soloutstilling i Nord-Norge var verdt det. Men etter ankomst meldte spørsmålet seg umiddelbart: Hva – og hvor – er det egentlig jeg har reist for å se?
Utstillingen starter (tilsynelatende) utenfor biblioteket. De to doble gulv-til-tak-vinduene inn til gallerirommet er delvis dekket av det som ser ut som gråpapp, slik man dekker til med i installasjonsperioder for å hindre innsyn. Under pappen på det ene vinduet henger en utskrift av en pressemelding med tittelen «Mot utsiden». Ingen som har sett et arbeid av Hol før, lar seg lure (#). Gråpappen er tegnet. Pressemeldingen er tegnet. Sannsynligvis også maskeringstapen. Det som ligner en beskyttelse av kunsten, er kunsten.
Rommet – et galleri på rundt 50 kvadratmeter innenfor en folketom kafé i første etasje i det overdimensjonerte biblioteket i Bodø – fremstår ved første blikk som om noe ennå ikke er helt ferdig. På veggene henger 17 innrammede arbeider. Et attende arbeid hviler på det som kanskje er to små isoporklosser på gulvet. Det er å anta at disse også er kunst. Del to av «pressemeldingen» («Mot innsiden») er festet på veggen nærmest inngangsdøra med det som ser ut som blå maskeringstape. På en annen vegg henger en blå tapebit igjen ved et verk. Rommet er som om man er i sluttfasen av å installere utstillingen. Dette er utstillingen.
Hol iscenesetter installasjonsøyeblikket – mellomtilstanden før alt er justert, rettet opp og profesjonalisert. Det er et rom i spenn mellom prosess og presentasjon. Som kurator kiler det i hjernen. Som person med ADHD gjør det også noe med oppmerksomheten. Det halvferdige er ikke tilfeldig; det er presist koreografert. Det som ser ut som slurv, er ekstrem presisjon. Utstillingen stiller dermed et gammelt, men stadig uavklart spørsmål: Når er en utstilling klar?
De 18 arbeidene ser ved første øyekast ut som xerografier. Men «pressemeldingen» del II presiserer at de er tegninger – skjermdumper – med tittelen Drawing Internet. På kunstnerens nettside finner man nå en digital versjon av dokumentasjon av hennes tidligere nettside. Nettsiden har blitt en tegnet skjermdump av seg selv. Hvor befinner verket seg da? På veggen? På nettet? I overføringen mellom dem? Den sømløse, akontekstualiserte websiden kan leses som en kunstnerbok. Utstillingen kan da fremstå som en didaktisk formidling av denne boken. Samtidig vet vi at Hols primære format historisk sett er tegninger i en hvit kube.
Ofte blir marxisten Walter Benjamins metier vurdert som et teori-diskursivt prisme som esoterisk diskuterer originalitet, i alle fall i kunstverdenen. Da overser vi hvor fascinert han var av teknologi, og hvor kreativt han tenkte rundt den teknologiske utviklingen og dens påvirkning også på verden/kunsten – som vist i hans radiostykker og i flere av hans essays – samt hvordan dette fører til en lagvis tolkning av en situasjon (*).
Meg bekjent brukte Benjamin aldri begrepet faksimile, men det kan likevel være fruktbart å lese koblingen mellom Benjamin og Hol via begrepet. En faksimile er, slik jeg forstår det, et forsøk på å kopiere originalen, men som aldri forsøker å skjule at det ikke er originalen. I dette tilfellet er helt klart den opprinnelige websiden «originalen». Tegningene befinner seg både på websiden og på galleriveggene. På www.anemettehol.com gis ingen tydelig indikasjon på at dette er en faksimile av en webside. Og tegningene som ses i utstillingen vil bare ved nærmere ettersyn avsløre at de er tegninger og ikke printede kopier. Altså har vi å gjøre med det jeg i Benjamins ånd velger å kalle en «mellomaura»: Noe som ligger i spenning mellom autentisitet og reproduksjon/formidling, og dermed fungerer som et dialektisk bilde, et øyeblikk der fortid og nåtid kolliderer og får ny mening. Dette blir nesten forbilledlig tydelig når vi sammenligner de to versjonene av utstillingens hovedverksgruppe, Drawing Internet. På websiden kan vi skrolle opp/ned og sideveis, og de forskjellige tegnede, digitaliserte skjermdumpene er adskilt med kun en tynn, hvit strek. I utstillingen er de nærmest serialisert idet de henger på linje og er spredd på tre forskjellige vegger.
Så … hvor er utstillingen? Utstillingen finnes i vinduet, i rommet, på veggen, på nettet. Den finnes i installasjonens nesten-tilstand og i reisen som måtte til for å erfare den. Den eksisterer ikke på ett enkelt sted, men i forskyvningen mellom formater. Kroppsliggjøringen av prosjektet gjennom disse forskjellige formatene gjør at det er passende å kjøre 100 mil for å oppleve … la oss kalle det for det fysiske formatet.
Addendum
# Når Hol hadde sin første soloutstilling, ved det nå nedlagte LAUTOM contemporary på Bislett i Oslo i 2007, med en serie av tegninger basert på feilkopier av en kunsthistoriebok (Duplication (After Xerox Untitled)), var det flere som ikke studerte arbeidene skikkelig og følgelig avfeide dem som slapp konseptkunst (les: kopimaskinkopier). Likeledes var forvirringen stor når hun hadde sin midtkarriere retrospektive hos Haugar kunstmuseum sommeren 2024, hvor Hols arbeider (som kunne se ut som teipbiter, avsperringsbånd, arkivbokser, pappesker for lyspærer etc. etc. etc) midt blant en større gruppeutstilling som Hol ikke var med på, en utstilling som også hadde yogamatter (som jeg ble stående ved, funderende om dette kunne eller ikke kunne være et Hol-arbeid) liggende strødd i noen av rommene, som en ironisk kommentar til formidlingsentusiasmen hos dagens kunstmuseer. Hvorfor tilfører dette noe utover å fremstå som one-liners? Den korte versjonen er at dybden i kunstnerskapet avviser enhver lettfattelig lefling med avkortede og forenklede formidlingsstrategier à la det som dagens verden higer etter. Det er rett og slett det kuratoren Hans Ulrich Obrist kaller en daglig(dags) protest mot (for)glemmelse. Hols kunstnerskap insisterer på en moderne verdensorden som er bygget opp lagvis, der ingenting nødvendigvis er slik det fremstår ved første øyekast.
* Som en slags funfact kan jo nevnes at den for Hol beslektede kunstneren R. H. Quaytman ved hjelp av forskere og teknologi i 2015 oppdaget at Benjamins favorittkunstverk, Paul Klees 1920 monoprint Angelus novus, er oppå et 1830-trykk som portretterer Martin Luther av den lite kjente Dresden-kunstneren Friedrich Müller, som igjen virker å være en reproduksjon av et maleri av Lucas Cranach den eldre fra 1521. Dette gjør unektelig noe med lesningen av både Klees verk, og ikke minst Benjamins lesning av det.
