Blodig alvor
Anmeldelse av Blodklubbmagasinet Blodblad / Blodklubbmagasiidna Varráblđđi, Redaktører: Kristin Bjørn og Sigbjørn Skåden, Samisk oversettelse: Kari M. Utsi og Sigbjørn Skåden, Utgiver: Ferske Scener, Tromsø, 22.10.2025
Befinner nøkkelen til det samiske seg i blodet eller i kulturen? Kunstnerne bak forestillingsserien Blodklubb griper pennen fatt i en engasjerende utgivelse som konfronterer det enkleste og aller vanskeligste spørsmålet.
Skrevet av Tor Eystein Øverås
Det norske samfunnets forhold til sin egen urbefolkning er fullstendig forbløffende. Jeg vokste opp i Bodø på 1970- og 1980-tallet, og der lekte vi indianer og hvit. Noe så på alle måter idiotisk. Og vi kunne like gjerne lekt nordmann og same, det ville vært mer nærliggende, nord for Polarsirkelen. Men hva visste vi om historien og forholdet mellom nordmenn og samer? Ikke mye. Derimot så vi hundrevis av westernfilmer om amerikanske urfolk og europeere som forfulgte og drepte hverandre, og disse filmene var jo så vanskelige å forstå, fordi de utspilte seg mot en historisk bakgrunn langt borte, på den andre siden av det store havet. «Indianerne» var mørkere i huden, snakket et fremmed språk, hadde langt, svart hår, fargerike fjærpryder og drakter, og de var nesten som ville, slik de ofte ble framstilt. De lagde høye signallyder ved å la hånda vibrere foran munnen, nesten som joik. I Nord-Amerika ble urbefolkningen senere internert i reservater, i Norge valgte man å internere samene i internater. Og når den første norske samiskspråklige spillefilmen viste seg å være en slags western, eller eastern, så var det ikke det betente forholdet mellom same og nordmann som utgjorde konfliktstoffet enhver western må bestå av, men at samene ble invadert av noen skurkaktige bander østfra, tsjudene. Veiviseren kom i 1987, ble en av de mest sette og mest roste norske filmene gjennom tidene – men vitnet manuset om berøringsangst? Hvorfor denne forvanskningen av den utsattheten samene følte på – dette var jo bare sju år etter Alta-konflikten – med tsjudene som en slags stedfortredere for de maktfullkomne nordmennene, og med handling lagt langt og trygt tilbake i tid, til middelalderen? Norge i 1987 var jo ikke Øst-Europa på samme tid, der filmskaperne og forfatterne nettopp måtte kode budskapene sine, forkle kritikken av samtiden gjennom å skildre hendelser i fortiden, akkurat slik Veiviseren gjorde.
På grunn av alt man ikke har visst om historien, og hvordan historien preger samtiden, er det mye jeg har lurt på, og ikke forstått. Blant annet har jeg de siste par tiårene lurt på hvordan samer og kvener i min egen generasjon, og i generasjonene som er yngre enn min, forholder seg til og tenker rundt sitt eget opphav, ikke minst de mange som i voksen alder oppdager at familien har samisk eller kvensk bakgrunn. Ja, hva er en same? Er jeg same? Hvordan være ny-same? Og gjør det noen forskjell, eller hvilken forskjell gjør det, at det finnes samiske innslag bakover i slekten? Hva om man har levd i 40 år uten å vite om det eller ofret det en tanke? Og er man selv et offer, på samme måte som formødre og forfedre har vært ofre? De siste årene har jeg begynt å få noen svar, ikke minst fordi yngre forfattere har konfrontert disse spørsmålene head on. Jeg vil nevne Ole Giævers film La elva leve (2023), Kathrine Nedrejords roman Sameproblemet (2024) og fjorårets boklange essay Vrengte kofter av Aslak Heika Hætta Bjørn. Jeg vil hevde at disse bøkene egentlig ikke har vært skrevet før. For alle gjelder det at de handler om yngre helt eller delvis fornorskede samer, som befinner seg mellom flere språk og kulturer, og er genuint usikre på hvem de er. De handler om denne følelsen av på samme tid å tilhøre og å være en fremmed. Disse ulike mellomposisjonene kan være smertefulle, og jeg har ofte tenkt på et uttrykk poeten Rauni Magga Lukkari har brukt når jeg har snakket med henne: Etnisk smerte. Som kan løpe gjennom generasjoner. Og kanskje aller mest uten å være erkjent, forstått eller satt ord på. At problemene og konfliktene i mange familier på dypet kanskje skyldes en eksistensiell smerte, en slags underbevissthetens krise, som viser seg i drømmer og mareritt – alt det uavklarte og ikke-kjente rundt familiers samiske fortid pipler ut og stiger til overflaten som smerte, uten at man skjønner opphavet til smerten. Uten at man skjønner hvorfor enkelte drikker, er deprimerte eller går og henger seg.
Man skal snakke, lese og se ganske mye før brikkene begynner å falle på plass.
En gjeng samiske kunstnere som er ute i samme ærend, og som har holdt på i samme tidsrom som de nevnte forfatterne og filmskaperne, men kanskje gått under radaren for mange, er scenekunstnerne i kompaniet Ferske Scener, etablert i 2004. I 2018 strammet teatertruppen fryktløshetens skrue ytterligere noen hakk, og etablerte scenekunstprosjektet Blodklubb. Blodklubb består av Bernt Bjørn, Kristin Bjørn, Sigbjørn Skåden og Kristina Junttila. Kvartetten har senket guarden, kastet forbehold og formildende utenomsnakk over bord – ja, å sette ting på spill og i spill, virker å være selve prosjektet. Kvartetten stiller enkle spørsmål, slik gode journalister og forfattere ofte gjør, mens enkelte akademikere formulerer så kompliserte spørsmål at de slipper å svare på noe som kjennes relevant eller viktig. De enkle spørsmålene er ofte de vanskeligste å svare på, de enkelvanskelige spørsmålene. De enkle spørsmålene er spørsmålene man, for å bevare hus- og samfunnsfreden, unnlater å stille. Er det blodet som avgjør om du er innenfor eller utenfor, ekte eller falsk, renraset eller en bastard?
Det første kvartetten i Blodklubb gjør, er at hver og en tar en gentest, som de åpner for åpen scene på klubbens første forestilling. For hva er en same? Ligger svaret i genene, i blodet? Eller ligger svaret i kulturen du har vokst opp i, som språk, næringsveier, tradisjoner, mat og i forholdet til naturen og landskapet rundt deg? Og hva med de mange fornorskede samene som har vokst opp uten noe av dette, eller til og med ikke vet at de stammer fra samer? Er de fortsatt samer, og hvordan kan de eventuelt bevise det og finne tilhørighet innenfor et samisk fellesskap etter at familien har hoppet over det samiske i to og tre generasjoner? Disse enkle og vanskelige spørsmålene førte til intense diskusjoner (i seg selv kanskje et bevis på relevans og suksess) mellom scene og sal etter gruppas ulike opptredener og forestillinger, og meningsutvekslingene fikk scenekunstnerne til å ønske å dele reaksjonene og refleksjonene med flere enn de som var til stede. Teateret er jo en flyktig kunstform, i alle fall for Blodklubb, som for en stor del skaper uten manus. Løsningen ble, som så ofte ellers, å få det ned på papiret. I slutten av oktober i fjor ga Blodklubbensemblet ut Blodklubbmagasinet Blodblad, på både norsk og samisk, en publikasjon som minner om et tjukt tidsskriftnummer, gjennomillustrert med fotografier fra gruppas kunst. Fra den ene permen får du hele tidsskriftet på norsk, fra den andre får du hele tidsskriftet på samisk: Utgivelsen viser en tospråklig kultur. Nylig ble blodklubberen Sigbjørn Skåden nominert til Nordisk råds litteraturpris for det samme grepet: Hans roman Planterhaug (2025) ble utgitt samtidig på både norsk og samisk – noe nær første gang dette har skjedd hos et av de store norske forlagene.
Blodblad har blitt en særdeles innholdsrik og interessant utgivelse, som nesten uten forbehold gyver løs på nærmest uanstendige spørsmål. Og for de som tror at den nagende tvilen om hva det vil si å være same tilhører mennesker i byene som strever med å gjenoppfinne seg selv som samer, i mer eller mindre vaklende identiteter, så viser det seg at etablerte samiske kunstnere som Sigbjørn Skåden og Bernt Bjørn har det på akkurat samme måte. Bernt Bjørn og hans sjøsamiske familie har aldri kjent seg som ekte samer, sammenlignet med reindriftssamer, og den samiske aktivisten og kunstneren Sigbjørn Skåden, viste det seg, er ifølge gentesten ikke mer enn 44 prosent same, et tall som ikke burde overraske noen – Skådens far er jo norsk. Faktisk var det Bernt Bjørns nagende tvil som ledet til etableringen av laboratoriet Blodklubb: «Han [Bernt] snakka om hvordan han, til tross for å ha vært i et samisk miljø i godt over tretti år, fremdeles følte at han kledde seg ut når han tok på seg kofta». Når en så etablert samisk kunstner som Bernt Bjørn går rundt med denne ekle følelsen – det sier sitt. Han tar på seg sitt eget folks plagg, men føler selv at han skal på karneval. Det går også på livet løs når Sigbjørn Skåden skriver at han vokste opp «i kunnskapen om at den jeg er skulle utslettes».
For hvis det samiske ikke ligger i blodet, i genene, hvor ligger det da? I kulturen. Mennesker som utøver og virker innenfor samisk kultur kan bidra til å holde kulturen levende, mens fullblods samer kan vende sitt samiske opphav ryggen og bidra til at den samiske kulturen dør. Slik kan en fullblods same være mindre same enn en adoptert same. I Blodklubben tuller og tøyser og leker de seg med langskaller og kortskaller og ytre karakteristika som kroppshøyde og hudfarge og hårfarge. Fullstendig tabu, selvfølgelig, og derfor befriende, fordi det er så risikabelt. På et tidspunkt, apropos indianere, hopper Bernt Bjørn inn på scenen med fjærpryd på hodet og kledd i en diger raggsokk som rekker ham til skuldrene, og presenterer seg som læstindianer. Men da ble det for mye for noen. Blodklubb virker ikke å være en safe space – klubbens uttalte mål er like fullt å skape fellesskap, nye former for fellesskap. For ei suppe det er, dette etniske. Denne dritten nazistene holdt på med: dele folk inn i halvjøder og kvartjøder og åttendedelsjøder og sekstendedelsjøder. Noe lignende holdt nordmennene og svenskene på med da de skallemålte samene. Konklusjonen til de seks essayene og artiklene i Blodblad synes i hovedsak å være det motsatte: at det samiske ikke ligger i genene, men i kulturen, i det rommet av gjøremål og skikker og tradisjoner og språk og kunnskap som kommer til uttrykk mellom mennesker, og, som Blodklubb vil, skaper former for fellesskap. Det samiske er ikke hvem du er, men hva du gjør. Historiker Mikkel Berg-Nordlie fullstendig radbrekker forestillingen om at det samiske skulle ligge i blodet, og argumenterer for at det biologiske sporet i stedet kan bli bensin på bålet til de som vil Sametinget og annet samisk til livs. For de vitenskapelige rasistene i sin tid var det samiske «en slags arvelig belastning», og forestillingen om at «det samiske var en biologisk arv» skapte skam hos mange samer som derfor ville «skjule eller bagatellisere sin samiske tilknytning». I vår tid kan blodsporet ifølge Berg-Nordlie bli et «retorisk fornorskningsvåpen» fordi du i dagens blandingskultur ifølge blodprosenten på et tidspunkt da ikke vil være same nok. For Berg-Nordlie kan det samiske kun overleve gjennom at den samiske kulturen overlever. Men forskeren sniker seg unna det neste vanskelige spørsmålet. For hva er samisk kultur og det samiske samfunnet i 2026? Det må jo være temmelig mye. Berg-Nordlie er motstander av at blodet skal trekke grenser for samiskheten, men hvem skal vokte grensene for den samiske kulturen? Det er tankevekkende at Fosen-aksjonen, den store identitetsmarkøren for generasjon Z, deres Alta-aksjon, så å si, handler om reindriften, altså igjen om nettopp den samiske identiteten Bernt Bjørn gjennom et langt liv har følt seg marginalisert av.
Yngre samer er dessuten ikke mer moderne enn at blodrusen og blodtåka har ligget tjukk i Blodklubben. Jubelen på forestillingen med åpningen av gentestene steg i takt med prosenten av samiskhet testen stadfestet hos den som åpnet den. Motsatt går det et sukk av lettelse gjennom salen jo mindre norsk det viser seg at den og den er. Hva uttrykker dette? Er det nok et tegn på vår tids behov for å tilhøre en minoritet eller en identitet som har vært og fortsatt er et offer? Identiteter er jo noe man i dag til en viss grad kan shoppe. Kommer vi noen gang til å bli ferdige med «oss» og «dem»?
Konflikten mellom natur og kultur skiller altså ikke bare storsamfunnet og den samiske befolkningen, den løper også tvers gjennom den samiske befolkningen anno 2026. For et par år siden spurte jeg forfatteren Magnar Mikkelsen om hva det samiske var, og fra sitt utkikkspunkt på Veidnesklubben helt der oppe på nordspissen av det europeiske fastlandet, svarte han at det samiske, det er den evnen du har til å tilpasse deg og høste av og overleve i det krevende ugjestmilde og delvis arktiske landskapet du lever i. Disse innsiktene og ferdighetene – det er det samiske. Altså kultur som oppstår rundt kunnskap som utvikler seg og føres videre fra generasjon til generasjon. Stine Rødmyrs bidrag i Blodblad, artikkelen «Gener – fra skam til stolthet», fikk meg til å tenke videre. Rødmyr påpeker at samiske genvarianter gjerne har en asiatisk komponent fra Sibir, en komponent som dukker opp hos mange mennesker som bor rundt Nordpolen, hos urfolk i Sibir og Canada og hos inuittene på Grønland, altså sirkumpolart. Det er derfor folk i Nord-Norge gjerne får opp at de er sånn tre prosent inuitt. Kan man ikke ut fra dette spekulere i at det oppstår et slags sammenfall mellom gener og kultur? At gjennom tusener av år har folk vandret bortover kystlandskapene som omkranser Nordpolen og Polhavet, vandret langs breddegradene, ofte holdt seg på de breddegradene der landskap og klima og snø- og isforhold og vinter og sommer og dyre- og fiskeliv oppfører seg på måter de kjenner og behersker? Og at kulturen gjennom disse folkevandringene steg for steg må ta opp i seg ny kunnskap og endre seg, som da kvenene fra skogene i Nord-Finland måtte lære seg å beherske Ishavet da de nådde kysten av Varanger? At det blir et sammenfall mellom genene som føres videre i et område av mennesker hvis kultur er måten de tilpasser seg landskapet og klimaet i området på for å overleve i det? Det er jo også langs breddegraden Sápmi strekker seg, fra vest mot øst eller øst mot vest, der det ligger liksom på tvers av Norge, Sverige, Finland og Russland. Det var også langs breddegradene jeg selv tenkte da jeg for over 20 år siden gjorde en reise rundt Østersjøen, og skrev en bok om det. Jeg så etter fellestrekk langs breddegradene, på tvers av nasjonsgrensene. Det er også på tvers en institusjon som Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og det nordligste universitetet i verden – tenker og jobber. De forsker sirkumpolart, og samarbeider med kolleger i Canada, Alaska og på Grønland – og kanskje en dag igjen i Russland. Akademikerne i Tromsø interesserer seg for verden nord for Polarsirkelen – hele veien rundt. Det samme gjør kunstnerne, som knytter nettverk på tvers av nasjonsgrensene i Arktis, i stedet for å søke mot sine respektive lands hovedsteder og kunstmetropoler. Den første Arctic Art Book Fair ble for eksempel arrangert i Tromsø, før den dukket opp i nå hardt prøvede Nuuk.
I vår tid, der billedkunst ikke lenger er malerier og teater kan utspille seg i leiligheter, kan det ofte være utfordrende å forstå hva kunstnere holder på med, noe jeg selv har forsøkt et par ganger, i artikler om kollektive kunstprosjekt. Det jeg ser er så mange ting på en gang, og det kunstneriske aspektet er kanskje det siste jeg tenker på. Det jeg ser er kunstnere som innhenter kunnskap, dokumenterer, er journalister, arkeologer, aktivister, influensere, håndverkere, organisatorer, sosialarbeidere, festarrangører – aktiviteter som til sammen blir en slags kunstnerisk forskning. Alt det rare Blodklubb holder på med – og vent, snart kommer de til en scene eller et nedlagt samfunnshus nær deg, og da bør du gå dit – all denne kunstneriske risikosporten (det er ikke tilfeldig at det bare er en l som skal trekkes fra før Blodblad blir et Blodbad) prøver forskerne Mathias Danbolt og Britt Kramvig i den siste artikkelen i magasinet å bringe på begrep. Etter en rekke til dels sterkt subjektive, personlige og viltvoksende essays om utfordringene ved å definere hva samiskhet er, der Sigbjørn Skåden spør om han skal erstatte samekofta med en dress og Aslak Heika Hætta Bjørn vrenger av seg at han kan savne vreden og geriljataktikken i samisk kunst, prøver forskerne å beskrive hva vi har vært med på. Det er et helt annet språk, dette deskriptive, ikke-ekspressive, nærmest naturvitenskapelig – der tradisjoner og uttrykk og virkemidler gjøres rede for. Dramaturgien er perfekt: Først kunstnere som kaster seg ut i risikable opptredener der utfallet ikke er gitt på forhånd. Så tolkningen.
