En kveld i kasinoet
Anmeldelse av Golden Ája Lapland Casino & Motel, bok av Sigbjørn Skåden. Del av bokserien Scenekunstklassikere, utgiver: Black Box teater, 2025.
Sigbjørn Skådens bok om Golden Ája Lapland Casino & Motel er akkurat som forestillingen: tvisynt, tankevekkende og fryktelig artig.
Skrevet av Ragnhild Freng Dale
26. april 2015 åpner kunstner og arkitekt Joar Nango og forfatter Sigbjørn Skåden et «one night only»-kasino i et bedehus i Balsfjord. Vel førti publikummere får bli med. De blir transportert til og fra Tromsø i en innleid buss mens de serveres drinker på bjørkesevje. På skjermene snurrer en lett ironisk film om hvordan den samiske finansmannen Anders Andersson Labba fikk kasinoideen under en forretningsreise i USA. Vel fremme får publikum utforske kasinoet i to timer, før det bærer tilbake til Tromsø i samme buss. Jeg hadde fått plass på den utsolgte forestillingen som kritiker, og skrev etterpå om en leken forestilling som skapte rom for å samtale rundt urfolk, samtid og samfunn. [1]
Når Skåden nå har ført fortellingen om Golden Ájas tilblivelse i pennen, er det med det samme viddet og nysgjerrigheten som preget forestillingen. Boken inngår i serien Scenekunstklassikere fra Black Box teater, hvor forfattere skriver om en forestilling de mener «er minneverdig og fortjener oppmerksomhet». [2] Med dette får Golden Ája nytt liv, som åpner for at flere kan få innblikk i den kunstneriske prosessen som lå bak.
På roadtrip for kunsten
Bokens første del handler om researchreisen. Skåden skriver livlig og engasjerende, og reiseskildringen kjennes litt som å være medpassasjer på den to uker lange turen han og Nango la ut på for å bli kjent med urfolksfenomenet indian gaming. På det tidspunktet hadde de fått penger til å besøke urfolksdrevne kasinoer i USA, men visste ikke helt hva prosjektet skulle bli. En del av motivasjonen var, slik Skåden gjengir det, å lete etter et fortolkningsrom for å grave i hvordan urfolk kan og bør bruke urfolksbegrepet, urfolksstatusen sin og rettigheter «til det beste for oss, urfolkene, og for verden, i framtida» (s. 46).
Underveis forteller Skåden om møter med kunstnere, byråkrater og kasinogjester, om urfolkshistorie og grunnlaget for at urfolk i USA kan drive kasinovirksomhet på sitt land. Skåden har gjort grundig research, og formidler på en lettfattelig måte historikken med kolonisering og hvordan den har formet dagens situasjon. Kasinodrift bidrar til inntekter og arbeidsplasser som urfolksreservatene styrer, men kan også øke ulikheter og skape avhengighet blant sine egne. På reisen får kunstnerduoen oppleve begge deler. Skåden har også plass til artige historier, som da det går opp for dem at de hyggelige hopiene som har invitert dem inn egentlig tror de er hvite og vil at de skal kjøpe dyre trefigurer.
Diskuterer kunstens rolle
Sentralt i boken er kunstens potensial. Urfolkssamfunns marginaliserte posisjon fører gjerne til at en del kunst er politisk, agitatorisk og selvbekreftende overfor et ytre publikum. Skåden fastholder at det også er «behov for den kunsten som ikke er selvbekreftende, men som innenfra utforsker hvem vi er og hvem vi kan være» (s. 52). Slik kunst, mener han, er viktig for at urfolkssamfunn skal være i bevegelse. Dette er også gjenkjennelig fra andre deler av kunstnerskapet til både Skåden og Nango. Skåden drøfter hvordan kunsten kan stille spørsmål, utforske alternativer og teste ulike retninger, uten å nødvendigvis innta eksplisitte politiske standpunkt.
Samtidig koster det å lage kunst som stiller spørsmål innenfra, fordi man risikerer å bli frastøtt av sine egne. Skåden skriver om diskusjoner, tro og tvil underveis, og forteller hvordan han og Nango har navigert denne risikoen i prosjektet. For eksempel var en av de inviterte kunstnerne skeptisk til om det var etisk riktig å bruke Labba-navnet på karakteren og fremstille manuset til filmen på bussen slik de gjorde. Skåden gjorde mer research, snakket med noen etterkommere av Labba-slekten og tvilte seg frem til at det var riktig slik.
Skåden er hele veien tydelig på at de stiller spørsmål om urfolksposisjonen som urfolk selv, men også som mennesker. Et sted skriver han at de «ved å våge å la storsamfunnet omkring oss få innblikk i disse diskusjonene, skaper mer nærhet til og forståelse for den samiske kompleksiteten» (s. 83). Det opplever jeg, som ikke er samisk selv, at både forestillingen og boken klarer. Prosjektet skaper et rom hvor ulike fortolkninger er til stede samtidig, selv om jeg må anta at jeg får andre ting ut av det enn om jeg hadde hatt et innenfraperspektiv.
Gjennomført og tvisynt
På den ene siden er kasinoprosjektet gjennomført til fingerspissene, med drinker, spesialproduserte sjetonger og et eget utstillingsrom med suvenirer fra researchreisen. Skådens referat gjengir store deler av forestillingen, og beskriver et publikum som kaster seg over spillbrett og bar med en stemning som er på topp hele kvelden.
På den annen side er tvisynet hele tiden til stede. Det vises gjennom karakteren Paul Pedersen, som både jobber på kasinoet og bruker alle pengene sine der på fritiden.
Tvisynet ligger også som en vibrasjon i forestillingen, som da vertinnene tilbyr «private opplevelser» til gjestene på kvisten over resten av bedehuset. Det spiller på prostitusjon, men får en annen, ikke-seksuell form i forestillingen. Tosidigheten bæres også av filmene på bussturen, hvor det gis mer plass til å drøfte hva kasinodriften bringer med seg til urfolksreservatene på godt og vondt, inkludert dens avhengighet av kapitalistiske tankesett.
Boken som etterspill
Da jeg anmeldte forestillingen i 2015, skrev jeg at jeg håpet den skulle settes opp igjen ved senere anledninger. Når jeg leser Skådens redegjørelse for hvorfor det aldri ble noe av – fra økonomiske spørsmål til det stedspesifikke – forstår jeg godt hvorfor et prosjekt med så mye potensial på sett og vis hørte hjemme som en hendelse den ene kvelden i Balsfjord, og ikke like enkelt kunne skrives om for å passe andre lokasjoner. Skåden får også vist at selv om prosjektideen var hans og Nangos, har andre medvirkende spilt viktige roller i arbeidet med å skape og gjennomføre forestillingen.
Derfor passer den også godt i bokformat, hvor alt kan plasseres på riktig hylle for leseren, samtidig som forestillingen lever videre i gjenfortellingen – godt supplert av bildemateriale fra researchtur og forestilling. Utgivelsen er særlig relevant for folk i scenekunstfeltet, men også for andre som er interessert i urfolks autonomi, indian gaming og kunstens rolle i (urfolks)samfunnet. Selv om ikke leseren kan drikke drinker på bjørkesevje eller teste ut kasinoet selv, gir Skådens bok et levende innblikk i prosessen bak, diskusjonene rundt og problemstillingene Golden Ája ville løfte.
Fotnoter:
1: Dale, Ragnhild Freng (2015). Politisk gambling i Sameland. Scenekunst.no https://scenekunst.no/artikler/politisk-gambling-i-sameland
2: Knudsen, Jørgen (2023). Scenekunstklassikere – en bokserie. https://blackbox.no/nb/scenekunstklassikere-en-bokserie
