Kunstboken som samtaleåpner: nysatsing i Hakapik
Kommentar, 2025
Det finnes ingen større kritisk samtale om kunstbøker – i hvert fall ikke i nedskrevet form. Hakapik utvider nå med en satsing på kritikk av kunstnerbøker og sakprosa om kunst. Det skjer samtidig som Carina Elisabeth Beddari trer inn som ny medredaktør i Hakapik. Beddari har i lengre tid vært skribent for Hakapik, og får nå også redigeringsansvar, blant annet i forbindelse med dette arbeidet. I denne teksten skisserer Beddari dagens situasjon i det norske kunstbokfeltet, og deler sine tanker om Hakapiks formål med nysatsingen.
Finnes det en samtale om kunst- og kunstnerbøker i Norge i dag, og i så fall – hvor foregår den? Selvfølgelig snakkes det om – og handles med – kunstbøker [1] på de stadig flere kunstbokmessene i landet, som Bergen Art Book Fair, B*stard på Oplandia senter for samtidskunst på Lillehammer, Kunstbok Oslo og Arctic Art Book Fair (organisert av Mondo Books), som i høst arrangeres i Nuuk. Disse møteplassene, som gjerne drives på lave budsjetter og med brennende innsats fra alle involverte, utgjør alfa og omega for småforlagene som utgir kunstnerbøker. Deltakere og besøkende samles for å kikke på, selge og kjøpe bøker, men workshops og samtaleprogram er gjerne en vel så viktig del av utvekslingen. En episode av Kunstpodden kringkaster for eksempel en samtale om kunstbokens nødvendighet fra Nasjonalmuseets kunstbokfestival i 2024. I samme podkast finner man flere episoder der kunstboken tematiseres, som under programposter fra bokmessen B*stard og i Lotte Konow Lunds samtaleserie om kunst og litteratur.
«Bok viser seg å være et like tøyelig begrep som kunst», sa Jorunn Veiteberg i et foredrag under seminaret «Kunstbøker til folket», som ble arrangert av Kulturrådet i forkant av bokmessen B*stard 2024. Ja, hva kan egentlig en kunstnerpublikasjon være? Svarene spenner fra små, håndlagde publikasjoner som kanskje bare finnes i et par eksemplarer, utgivelser som fysisk sett utfordrer bokformatet, til mer strømlinjeformede kunstnerskapspresentasjoner med bredere distribusjon – å skille mellom kunstnerbøker og utstillingskataloger gir heller ikke fullstendig mening lenger, ettersom flere visningssteder nå utgir kataloger som slett ikke begrenser seg til å dokumentere den aktuelle utstillingen. Uavhengig av opplag og distribusjon, er en kunstnerbok et objekt som står i forlengelsen av en kunstnerisk praksis. Det vesentlige er hvordan boken brukes som medium: Sider vendes, rytmer og sammenhenger oppstår. Heller enn noe utilgjengelig og smalt, handler det om demokratiske, intime formater.
I 2022 initierte Kulturrådet en pilotordning for distribusjon og formidling av kunstbøker, midler som nå inngår i ordningen for publikasjoner under visuell kunst. Da status for kunstbokfeltet ble diskutert under «Kunstbøker til folket», presenterte utgivere og aktører som kunstbokhandelen Torpedo i Oslo sine prosjekter, mens en innkjøpsordning til skolebibliotek var blant mulighetene som ble diskutert av seminarets avsluttende panel. Som kunstner Jan Freuchen pekte på i panelet, ville en viktig effekt av en slik innkjøpsordning være kvalitetssorteringen den unektelig måtte innebære: Alt som utkommer kan ikke kjøpes inn, dermed oppstår behovet for en vurdering av hva som er særlig verdifullt.
Per i dag er akkurat den diskusjonen stort sett fraværende. Som panelet i Kunstpoddens nevnte panelsamtale fra Nasjonalmuseets kunstbokfestival er inne på, får denne typen bøker sjelden noen formell mottakelse. De bytter hender på små bokmesser, sendes i posten mellom interesserte og får plass hos spesialiserte kunstbokhandlere. Noen få blir anmeldt hos for eksempel Kunstavisen.no eller i Leseliste-spalten til Nina Schjønsby og Halvor Haugen i tidsskriftet Billedkunst. Et imponerende, nytt initiativ er den digitale antologien Kunsten å sirkulere, redigert av Lotte Grønneberg, Karin Nygård, Elin Maria Olaussen og Karen Christine Tandberg. Kunsten å sirkulere samler tekster og samtaler om publisering som kunstnerisk praksis, og undersøker hvilken betydning både materiell og ideell sirkulasjon har for kunstnerboken som format.
Rene anmeldelser av kunstnerbøker er like fullt fortsatt sjeldne. Hakapiks nye satsing på kritikk av kunstnerbøker og sakprosa om kunst fra nord har derfor minst to formål: For det første vil vi bidra til økt synlighet for de kunstnerbøkene – samt bøkene om kunst – som utkommer i Arktis. Dette gjelder både bøker utgitt i det sirkumpolare nord og bøker som tematiserer arktiske perspektiver og kunstpraksiser. For det andre ønsker vi – slik vi også gjør i forbindelse med utstillingsproduksjoner – å skape kritiske samtaler rundt disse utgivelsene: Ikke bare om bøkenes innhold, men også om materialitet, format og lesemåter. Det er på tide å bla opp en ny offentlighet. For som alle initiativene som er nevnt i denne teksten viser, finnes det allerede et språk for kunstnerbøker. Det gjelder bare å ta det i bruk.
Fotnote:
1: «Kunstnerbøker» betegner gjerne bøker som kan sees som et kunstverk i seg selv, til forskjell fra bøker som handler om kunst, som gjerne betegnes som «kunstbøker». Dette skillet er imidlertid ikke strengt definert – for eksempel er det mulig å hevde at også kunstnerbøker teller som kunstbøker. For mer om definisjonsproblematikken, se for eksempel Heather Jones’ essay hos CAS: https://contemporaryartstavanger.no/archive/om-rollen-til-kunstnerboker-kunstbokhandlere-og-messer
