Mellom solsikker og smileys
Anmeldelse av Syv ganger solens farge, Nordnorsk kunstnersenter, 04.10.2025–04.01.2026, Svolvær.
Syv ganger solens farge samler ulike kunstneriske uttrykk i et forsøk på å guide oss i søken etter nye energiformer. Men det er ikke alltid like tydelig i hvilken retning kunsten peker.
Tekst av Øystein Voll
Høstens utstilling ved Nordnorsk kunstnersenter (NNKS) er andre kapittel i en utstillingsserie kalt Solætt. Serien er kuratert av Vanina Saracino og Adriana Alves, og beskrives i utstillingsteksten som «et langsiktig kuratorisk prosjekt som undersøker kunstneriske forestillinger om en verden bortenfor karbonavhengighet, i møte med den globale overgangen fra fossile brensler til fornybar energi, særlig solkraft».
I sommer kunne publikum ved NNKS se utstillingen Jeg samtaler med ilden, som var første kapittel av Solætt. Der handlet det om våre forfedres bruk av ild og vår egen bruk av og avhengighet av fossilt brennstoff. Jeg gikk glipp av sommerens utstilling, men jeg aner likevel en kobling mellom den og den aktuelle utstillingen jeg nå befinner meg i. Jeg opplever i alle fall at flere av verkene hensetter meg til tiden før fossilt brennstoff ødela mye av balansen i klodens sykluser og systemer. Dette kommer særlig til uttrykk i møte med Alf Magne Salos (1959–2013) De fire årstider – Vår – Sommer – Høst – Vinter (1987), en serie bestående av fire oljemalerier som på stilisert vis viser naturens skiftninger gjennom årets gang. Salo er også representert med et nydelig, lite maleri med tittel Nattsol (2006). Hos Salo er det den uberørte naturen som forteller. Og jeg undres: Hvordan hadde jeg opplevd verden om jeg hadde levd før bensin og diesel, før kullkraft, før vannkraft og før vind- og solkraftanlegg? Men det kanskje viktigste spørsmålet er: Hvordan kunne verden sett ut uten kapitalistisk grådighet? For det er forskjell på å bruke av naturen til menneskets overlevelse og det å utbytte naturen for enkeltmenneskers berikelse.
For meg speiles de stiliserte fjellene i Salos fire store årstidsmalerier i Ina Otzkos Together Elsewhere (2025), et fotografi fra en live performance med samme tittel fra 2024. Her står fjellrekka Sju søstre ved Sandnessjøen på Helgelandskysten som bakgrunn for kunstnerens performance.
Otzkos lyskunst iamnowhere (2025) er montert over inngangen til gallerirommet, og har røtter i modernismens bruk av neonskilt, koblet med lek med ord og begreper. Dette blir spesielt tydelig når det lekes med tanken på at jeg kan være her og nå (i am now here) og samtidig ingen steder (i am nowhere). For meg er det fortrøstningsfullt å tenke på at hvis den dagen kommer at mennesket faktisk ikke er noen steder lenger, så vil andre deler av naturen fortsatt være. Og naturen vil på en eller annen måte klare å gjenvinne en balanse og reparere mye, kanskje alt av de forstyrrelser mennesket har skapt.
Vel inne i galleriet møtes vi av Olof Marsjas Å vår! (2024). Dette er en skulpturell figur, vel én meter høy, med spikkede trebein, reinsdyrgevir som armer og hender samt naturalistisk støpte fingre. Den er kledd i en samisk luhkka, og hodet er en solsikke i glass. Skulpturen er en krysning mellom tradisjonell duodji og samtidskunstens lek med konvensjoner og materialer. Den ønsker solen og våren – den nye tiden – velkommen, samtidig som den er en forbindelse mellom før og nå. Og med utstillingens tematikk i mente kan den kanskje ses som en veiviser mot en karbonfri framtid?
Angelo Plessas viser en installasjon utviklet for utstillingen som kombinerer verket Karma Dome fra 2019 med de nye arbeidene Sole Solaris (2025) og Rainbow Unit Ceremony (2025). Sistnevnte er en performance som tok form som en guidet meditasjon i utstillingsrommet. Denne gikk jeg dessverre glipp av, men i utstillingsrommet møter jeg en kuppellignende installasjon satt sammen av store, håndsydde lappetepper. Både på innsiden og hengende rundt omkring på galleriveggene er det flere verk i lappeteppeteknikk, hvor blant annet moderne symboler som datagenererte pilsymboler og en smiley inngår. Her vises også en video som fungerer som en slags forklaring på denne «domen».
I utstillingsteksten kan vi lese at Angelo Plessas «utvikler ritualer, systemer og erfaringer hvor teknologi, spiritualitet og utvidede former for queerness møtes», og at han siden internetts tidlige dager har «undersøkt hvordan det spirituelle og det digitale kan speile hverandre». Jeg er for lite kjent med den østlige religiøse symbolikken som finnes i Plessas’ kunst til å kunne trekke paralleller til de andre kunstnernes verk i utstillingen. Og med utgangspunkt i kuratorenes egen beskrivelse av utstillingen som en undersøkelse av «kunstneriske forestillinger om en verden bortenfor karbonavhengighet», klarer jeg ikke å se hvordan Plessas’ utvikling av ritualer og utvidede former for queerness passer inn som illustrasjoner på vår jakt etter og behov for fornybar energi. Med det sagt – jeg ville mye heller sett Plessas’ kunst i en egen utstilling, der tematikken var en annen og der kunstnerens ferdigheter, ideer og kanskje ikke minst hans spiritualitet fikk stå i sentrum.
For å komme tilbake til noe mer håndgripelig, og noe med direkte relevans til solen: Fargeprisme fra natur IV (2022–2024) av Hilde Hauan Johnsen er for meg det verket i utstillingen som aller tydeligst viser en kunstnerisk forestilling om «en verden bortenfor karbonavhengighet». Her er silkestoffet vakkert og nennsomt farget med plantefarger fra vekster som kunstneren selv har sanket i grenseområdene der Norge møter henholdsvis Finland og Russland samt Finland og Sverige. Solen har gitt energi til at plantene skal kunne vokse, og plantene gir farger som kunstneren kan utvinne og senere benytte. Mer tilbake til naturen er det vanskelig å komme.
Til tross for noen innsigelser sitter jeg igjen med en positiv opplevelse etter å ha besøkt Syv ganger solens farge. Det handler mest om de tankene som ble satt i sving og den muligheten utstillingen gir for refleksjon og til å tenke på hvordan verden ville sett ut om vi aldri hadde funnet elektrisiteten, fossilt brennstoff, internett og fake news. Men hva om vi hadde gjort andre oppdagelser, tatt andre valg – hvordan ville verden da sett ut?
