ATMOSFÆRISKE HØYDER OG PRIMALE DYP
Anmeldelse av Insomnia i Ishavskatedralen – Amosphère / Lyra Pramuk, Tromsdalen Kirke, 17.10.2021.
Skrevet av Inger Emilie Solheim
Årets Insomnia startet med en tur gjennom dystopiske ørkener og landskap med etterklang.
Jeg setter meg omtrent midt i Ishavskatedralen, legger hodet bakover og studerer den spisse himlingen. Langkirken som er tegnet av arkitekt Jan Inge Hovig ble innviet i 1965 og fungerer alltid som en nydelig setting for eksperimentelle konserter. Tromsdalen Kirke er relativt åpen for arrangementer av forskjellig art, Insomniafestivalen er en av dem.
I programmet er arrangementet beskrevet som meditativ. Så deilig, jeg har allerede forberedt meg, satt meg for meg selv, og begynt å synke inn i mitt indre.
Drømmende landskap
Den første artisten som går på denne kvelden, er den multidisiplinære komponisten og visuelle kunstneren Amosphère. Opprinnelig fra Kina og for tiden bosatt i Paris, benytter hun seg av både analoge synther, digital programvare samt poesi i sine arbeider.
Det første jeg legger merke til når Amosphère tar til, er at lydbildet, som jeg gjerne vil tulles inn i som et mykt teppe, ikke er like “omsluttende” som jeg skulle ønske. Om årsaken bak kan ligge i at volumet ikke er høyt nok, at lyden i de forskjellige kanalene ikke er jobbet nok med, eller at jeg sitter dårlig plassert i forhold til høyttalerne, vet jeg ikke; jeg føler meg bare ikke nedsenket i lyd når jeg lytter til de forskjellige komposisjonene.
Amosphére presenterer omkring fire eller fem forskjellige lydlandskap, hver med sin særegenhet. En Drømmehagen-aktig verden åpenbarer seg for mitt indre idet vi lytter til myke blipp blopp-lyder som danner søte melodier. Deretter er vi i et mer dystopisk, minimalistisk landskap fylt av susende teknologi og endeløse betongørkener. Deler av settet virker mer improvisert enn andre, noe som gjør det hele mer interessant. Et sted blir det ordentlig disharmonisk og rart, men det er bare fint.
Amosphéres forsiktige og drømmende sett ender med en leken avslutning der hun eksperimenterer med tonehøyden. Med utgangspunkt i en lys tone lar hun tonen dale sakte nedover til den går over i en dyp bass. Dette lange fallet er behagelig trollbindende å lytte til, og er som lovet i konsertbeskrivelsen, meditativ. Sett i lys av tålmodigheten Amosphére har bygget opp hos publikum i løpet av settet, synes jeg hun haster litt i gjennomførelsen av avslutningen, og den kunne med fordel vært strukket mye lengre ut i tid.
Seremoniell vokalisering
Et mer kraftfullt uttrykk får vi når artist nummer to entrer scenen. Berlinbaserte Lyra Pramuk har et utseende som får henne til å minne om en av Tolkiens høyalver. Sangeren er høyreist og hvithåret, og er kledd i en fotsid hvit og svart kjole. Hun starter sitt sett med å synge en enkel, ordløs melodi, og idet hun når de høye tonene, strekker hun armen sin demonstrativt opp i luften. Uten mikrofon gjentar den klassisk skolerte sangeren, varianter av melodilinjen, og demonstrerer fra første stund hvordan stemmen hennes kan uttrykke både svært høye og veldig dype toner langs et bredt register. Pramuk opptrer alene på scenen, og stemmen hennes runger dypt og jamrende, som en litt mindre plaget variant av avantgarde-artisten og sangeren Diamanda Galás.
Åpningssporet er som en seremoni. Pramuk beveger seg opp og ned midtgangen mellom publikumsradene, og lar stemmebåndene fylle det triangulære kirkerommet fra hjørne til hjørne. Jeg tror at hun gjennom denne vandringen vil fjerne enhver tvil om at vokalen ikke skulle være naturlig og ubearbeidet av effekter og filtre. Det kan kanskje også fungere som en vaksine mot forvirring senere, når looping og romklang slår inn med full effekt, og man har vanskelig for å skille mellom hva som er, og ikke er, live og ren vokal. Dessuten er jo nærhet til utøveren, og følelsen av muligheten til å kunne strekke ut hånden og berøre henne (bare ikke gjør det), en av fordelene med et liveshow.
Litt mere risk takk
Lyra Pramuk skaper jevne og glidende overganger mellom livestemmen og det som er tatt opp og loopet. Idet hun går over i låt nummer to, får vi et vakkert lysarrangement som virker fint sammen med de skrå veggene. De oransje flomlysene og projektorenes spill av abstrakte mønstre, ligner glør i et enormt bål. Lyssettingen, kombinert med de mange lagene av vokal og droning, gjør uttrykket gåtefullt og primalt.
Pramuk er ikke lett å kategorisere. Låtene inneholder elementer av støy, messende sang og klagende rop. Stemmen dominerer og de ikke-vokale elementene kommer bare av og til i forgrunnen. Pramuks røst er hypnotisk og fengende, men måten hun bruker stemmen på er også preget av repetisjon. Den hyppige bruken av klang minner meg om når en gjeng studenter prøver seg på litt amatørjamming og synes romklang er trygt og nyttig fordi det effektivt skjuler unøyaktighet. Jeg tror ikke Pramuk har dette behovet, men jeg ville likt å høre en litt tørrere miks oftere. En vokalist som tar flere risker og strekker vokalen til bristepunktet kan fungere utmerket i denne type liveopptredener.
