At Nordland kunst- og filmhøgskole igjen trues med nedleggelse, er dessverre ingen tilfeldighet
Kommentar av Henrik Sørlid
Nordland kunst- og filmhøgskole (NKFS) trues igjen med nedleggelse. Det til tross for at alt nå skulle ligge til rette for at NKFS kunne bli en del av Universitetet i Tromsø. Det er nærliggende å skylde på regjeringen og Ola Borten Moe for å handle i strid med sine uttalte politiske mål og ambisjoner. Men de dypereliggende årsakene til at NKFS til stadighet må kjempe for sin overlevelse har mer å gjøre med de byråkratiske strukturene og det ideologiske rammeverket som setter premissene for høyere utdanning i dagens samfunn.
Jeg hadde faktisk visse forhåpninger til den nye sentrumsregjeringens politikk for høyere utdanning. Særlig etter at Borten Moe hadde kommet med en del svært positive og sårt tiltrengte signaler om å rydde opp i universitet- og høgskolesektoren, som i stadig større grad drives som om de skulle være private foretak, med dertil tilhørende sentralisering og dårlig gjennomtenkte “rasjonaliseringstiltak”, som nettopp nedleggelsen av viktige studiesteder i distriktene. At Borten Moe i sin opptreden på Dagsnytt 18 feilaktig fremstiller NKFS som en privat høgskole uten NOKUT-akkreditering (begge deler er blank løgn), og endatil påstår at det ikke foreligger noen samfunnsmessige hensyn for å opprettholde skolen, er rett og slett perverst.
Det viktigste som er å si om NKFS har forsåvidt allerede blitt sagt, men kan godt repeteres: Skolen tilbyr bachelorutdanning i film og ‘levende bilder’ – altså et fagfelt i krysningspunktet mellom film og billedkunst som er på øverste hylle internasjonalt, og unikt i Norge og endog i Norden. Høgskolens posisjon er et resultat av at Nordland fylkeskommune og det regionale fagmiljøet over flere tiår har bygd opp en solid institusjon som er godt forankra både i lokalmiljøet og i nasjonale så vel som internasjonale fagmiljøer. Ulikt filmskolen i Lillehammer har man i Kabelvåg spesialisert seg på å utdanne kreative og kritiske filmskapere til å utfordre rådende konvensjoner i mediet og filmbransjen, heller enn å la status quo i bransjen legge premissene for utdanninga. Denne tilnærminga har gjort NKFS til en av de mer framtidsretta og utfordrende utdanningsinstitusjonene i sin klasse. Det er derfor ingen tvil om at en nedleggelse av skolen vil være et alvorlig tap, både for Nord-Norge og for kulturlivet generelt.
For å forstå hvordan vi er kommet dit vi er i dag er det behov for et kort tilbakeblikk. Siden opprettelsen i 1983 har skolen, som da het Kunstskolen i Kabelvåg, vært eid av Nordland fylkeskommune, og finansiert av de tre nordnorske fylkeskommunene samt staten i fellesskap. Skolen var opprinnelig en forskole som skulle forberede studenter fra Nord-Norge på videre utdannelse ved kunstakademiene, og ble opprettet på initiativ av Nordnorske Bildende Kunstnere. Kunstskolen var også truet med nedleggelse på 90-tallet, som et indirekte resultat av Reform 94. Skolen var nemlig formelt en del av det videregående skoleverket i Nordland, hvilket nok mest var en pragmatisk løsning. Teknisk sett var den snarere en slags fagskole, og derfor ble den nesten nedlagt som følge av rein formalia – regelverket var blitt mindre fleksibelt, og dermed falt skolen så å si mellom to stoler. Da som nå utløste den forestående nedleggelsen kraftige protester fra både lokalsamfunnet, kunstmiljøet og fylkespolitikerne. Kunstskolen ble i 1997 slått sammen med Nordland Videoverksted, og ble fra da av hetende Nordland kunst- og filmfagskole. Da man i 2017 gikk over til å tilby bachelorutdanning falt skolen igjen mellom to stoler. Det er nemlig ikke fylkeskommunen sitt ansvar å drive utdanningstilbud på høgskolenivå. Man kan med rette kritisere enkelte sider ved Nordland fylkeskommunes behandling av overgangen til høgskoleutdannelse, men nå er det på overtid at staten kommer på banen og sikrer midlene som fylkeskommunen skulle ha søkt om allerede i 2017.
Skolens eneste langsiktige alternativ for videre drift er å innlemmes i et universitet. I sommer fikk man endelig på plass en intensjonsavtale for å innlemme NKFS i UiT, etter en del fram og tilbake og sonderinger med både Nord Universitet og NTNU. UiT stilte rimelig nok som premiss for overtagelsen at studieplassene skulle finansieres over statsbudsjettet. Når Borten Moe bruker som argument mot tildeling av midler at NKFS ennå ikke er tilknyttet et universitet, plasseres skolen i det ordføreren i Vågan kommune med rette har kalt en “catch 22”-situasjon.
Hvorfor skal det være så vanskelig å finne plass i systemet til en skole som NKFS? Hva er logikken i at en skole som er så uomtvistelig viktig for både lokalsamfunnet, landsdelen og norsk kulturliv, gang på gang trues med nedleggelse på bakgrunn av det som faktisk bare er teknikaliteter? Jeg tror dessverre man må se denne saken til dels i sammenheng med den sterke sentraliseringen av høyere utdanning som har vært rådende i Norge de siste tiårene. Det er tilsynelatende liten politisk vilje til å hegne om bredden i høgskolesektoren – alle mindre utdanningsinstitusjoner skal innlemmes i de stadig større og mer topptunge universitetene, hvor allslags akademiske disipliner og fagutdanninger nå skal kjøres gjennom den samme Bologna-pølsekverna (Bologna-prosessen er en modell brukt for å standardisere høyere utdanning, red. anm.). Det uavhengig av de ulike fagfeltenes egenart og faktiske behov.
I denne sammenheng vil jeg påpeke at den høye kvaliteten på utdanninga ved NKFS, kommer av unik profil, konstruktiv kritisk tilnærming til både filmfaget og billedkunstfaget, og et høyt utviklet teoretisk og samfunnskritisk nivå. Det kan ikke tas for gitt. Disse kvalitetene er et resultat av at fagmiljøet og lærerkreftene på skolen i stor grad har fått utforme skolens profil, læreplan og pedagogikk selv, på sine egne premisser, i den “interimsperioden” skolen har befunnet seg i fra 2017. Her ser vi i praksis verdien av faglig og organisatorisk autonomi.
Da det ikke er realistisk å oppnå politisk støtte for en autonom offentlig høgskole i Kabelvåg, er det nødvendig og ønskelig at NKFS innlemmes i UiT. Skolen i Kabelvåg vil da naturligvis bli en del av hybrid-avdelingen UMAK – Norges arktiske universitetsmuseum og akademi for kunstfag. NKFS vil være et naturlig tilskudd til det eksisterende tverrfaglige miljøet, som allerede inkluderer kunst, landskapsarkitektur og forfatterstudiet. Mulighetene som da byr seg for å styrke det regionale fagmiljøet, og ikke minst kunstfagenes posisjon internt i UiT, bør realiseres.
Jeg tror at en innlemmelse av NKFS – med sin klare faglige, kritiske og samfunnsengasjerte profil og klart formulerte regionale og lokale forankring – vil kunne ha positiv innvirkning på kunstakademiet, som i de senere år har manglet en tydelig retning eller visjon. Kunstakademiet i Tromsø har tilsynelatende hatt få ambisjoner utover det å holde hodet over vannet og å kunne tilby en mer eller mindre “standard” akademiutdannelse, uten at de materielle forutsetningene har vært tilstede for å kunne tilby den samme bredden i faglig spisskompetanse og tilbud som ved de større kunstakademiene. Her kan Tromsø-akademiet lære av NKFS, som ved opprettelsen av sitt bachelor-program utarbeidet et tydelig og klartenkt manifest; «Språk er makt, film er språk», som synliggjør skolens posisjon og verdigrunnlag. Skolens stillingstagen og de synspunktene som formuleres gjennom manifestet, er kanskje ikke noe alle uten videre vil kunne skrive under på. Men det skaper transparens og et grunnlag for kritisk dialog med institusjonen. Dette framstår for meg som en nødvendig korreks til det dypest sett urealistiske idealet om “institusjonell nøytralitet” som er ment å sikre akademisk og kunstnerisk frihet på universiteter som i stadig større grad innrettes som embedsmannsskoler for det tjueførste århundret. Det kreves et dyptgående oppgjør med New Public Management-tankegangen i offentlig sektor, og med det stadig voksende byråkratiet som skal muliggjøre en altomfattende, kvantitativ målstyring av akademia. Fram til den tid må vi være beredt til å stadig kjempe for eksistensen av utdanningstilbud som NKFS, og for samfunnsmessige verdier som ikke kan måles kun i kroner og øre.
Beskytt det kritiske blikk – Bevar Nordland kunst- og filmhøgskole!!!
