Halvstekt brød og sirkus
Anmeldelse av utstillingen «Fra samlingen», Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø, 16.09.2021 – 20.02.2022
Skrevet av Hilde Sørstrøm på oppdrag fra Kunstavisen. Først publisert på Kunstavisen.no, 24. september 2021.
Konturene av en viss museumskonflikt kan fortsatt anes på Nordnorsk Kunstmuseum.
Olav Christopher Jenssens Palindrome no 18, 2000, klamrer seg til veggen i trappeoppgangen som leder til Nordnorsk Kunstmuseums nybakte utstilling Fra Samlingen. Det abstrakte maleriet er et av 95 verk Jensens donerte til museet i 2014, og tar meg således noen år tilbake i tid. Til før direktørsparking, påfølgende rettsak, utallige debattinnlegg, utsatt Valkeapää-utstilling og protesterende styremedlemmer og slitne ansatte som synes å forlate institusjonen i tur og orden om dagen.
Favoritter
Jensens maleri er dog ikke utstilt for å sende meg tilbake i tid, men fordi det er nåværende direktør Line Fusdahls favoritt fra samlingen. Den nye samlingsutstillingen er delt inn i fire deler, og maleriet inngår altså i delen «Våre favoritter». Her vises verk museets ansatte har valgt ut, samt skriftlige begrunnelser for valgene deres.
Jeg forsøker å legge siste tids tristesse til side og retter blikket på de noen og tjue verkene, hovedsakelig maleri og grafikk, som har fått komme opp av kjelleren. Det er uventet mange kjenninger her, men blant dem flere gledelige gjensyn. Som det nyinnkjøpte tekstilverket Pussy Power, 2021, av kunstneren og doudjiutøveren Merethe Ella Márjá Kuhmunen. Ryggsekken rommer samisk og skeiv aktivisme, der den skinner i alle regnbuens farger med blomstermotiver, vevde bånd som reimer, og på forsiden, filt formet som en vagina i det samiske flaggets farger.
Men det tar ikke lange tiden før konturene av konflikten trer frem. «I over ett år har jeg stått i det og jobbet for noe jeg virkelig tror på – bare for å se det bli nedsnakket, motarbeidet og mistrodd. Nå er det nok, de vinner, jeg slutter». Slik avslutter tidligere kommunikasjonsansvarlig, Kjetil Rydland, sin begrunnelse for å stille ut Per Kleivas dystre triptyk «Men sjela mi får du aldri».
Videre får også Marit Følstads feministiske videoverk Pretty girls can kill, 2008, der en naken kvinne skyter vannpistol mot kamera, ny mening når jeg leser begrunnelsen. Museets økonomiansvarlig, Cathrine Steene, har valgt ut verket fordi det fanger opplevelsen av «tiden med turbulens rundt museet» og det å føle seg «fanget, kneblet, vingeklippet». Beskrivelsene til tydelig oppgitte ansatte blir vanskelig å riste av seg og oppmerksomheten dras rask ut av kunstverkene og innover i museets personalrom.
Skulptur som tegning
De fleste godbitene dukker opp i rommet, titulert «Tegning på tur» der et dandert utvalg av figurative og abstrakte verk fra første halvdel av 1900-tallet fram til år 2000 skal utvide vår forståelse av tegningen. Silje Figenschou Thoresens spenningsfylte Hengende struktur, 2014, er strategisk plassert rett innenfor døra. Med ulike naturmaterialer som holdes nervøst sammen av et langt gult patentbånd trukket fra taket, informerer verket raskt om at her skal tegning forstås som mer enn streker på papir.
I tillegg til skulpturelle verk inntar også ekspressive pasteller, akvareller og konseptuelle utforskninger veggene. Som for eksempel i Inger Johanne Gryttings repetitive blyantstreker. Marsil Andjelov Al-Mahamids Huntet Down, 2020, stikker seg ut som eneste representant for broderte skildringer. I den håndbroderte «tegningen» som er del av kunstnerens lengre arbeid med andre verdenskrig, blir bildet av et liggende, trolig drept, menneske gjort uutviskelig gjennom kunstnerens nål og tråd.
Låste dører
På vei til neste etasje, der flere ukonvensjonelle verk fra samlingen skal vises, blir jeg møtt av låste dører og en vekter som forteller at resten av utstillingen ikke er ferdig montert. På grunn av teknisk svikt var heller ikke den delen der den amerikanske kunstneren Sean Snyder og kunsthistorikeren Ellef Prestsæter sammen ser nærmere på Peder Balkes verk «Nordlys» blitt visningsklart.
Tekniske feil kan selvsagt oppstå. Men det må være lov å være skuffet når Nordnorsk Kunstmuseum inviterer på halvstekt brød. Og selv om heller ikke låste dører nødvendigvis har noe med problemer innad i institusjonen å gjøre, så er konturene av en stadig pågående konflikt godt synlig andre steder i utstillingen. Selv ikke Alf Magne Salos kraftfulle Soltegn, 2006, som selvsikkert stråler ut fra den himmelblå veggen i favoritt-rommet, klarer å blende for det.
