Illusjoner og avhugde hoder

Anmeldelse av utstillingen Kunstner: Rose-Marie Huuva, kuratert av Lise Dahl, Nordnorsk kunstmuseum, 05.10.2018 – 29.09.2019.

Skrevet av Ane Marte Ryeng

Politiske kampsaker, sterke personlige historier og særegne materialbehandlinger, gjør seg gjeldende når Nordnorsk kunstmuseum presenterer kunstneren Rose-Marie Huuva i en egen utstilling.

I 2017 donerte forfatteren, billedkunstneren og duodji-utøveren, Rose-Marie Huuva, syv av sine mest sentrale verk fra 1990-tallet til Nordnorsk Kunstmuseum som en anerkjennelse av deres arbeid for samisk kunst. Det er disse verkene som stilles ut når museet vier ekstra oppmerksomhet til den svensk-samiske kunstneren, i et eget rom i museets samlingsutstilling. Her vises skulpturer med titler som Govccas, Asjas, Naa, Gienna og Naron-Daran, og dessuten Objekt for forskning – Hvor lenge? I utstillingen inngår også et dikt fra samlingen Galbma Rádná (Kall kamrat, 1999).

Objekt for forskning – Hvor lenge? (199) av Rose Marie Huuva. Foto: Inger Emilie Solheim

Forskningsobjekter

Det som først fanger min oppmerksomhet er Objekt for forskning – Hvor lenge? (1999). En stor jordhaug, omgitt av en sirkel med 15 glassbeholdere. I 14 av beholderne ligger skulpturer i blandede materialer. De er formet som menneskehoder, dekt i noe som ser ut som et tynt lag dun, mens den siste beholderen står tom. Ifølge omviseren på museet viser antallet beholdere til et samisk sagn om 15 høvdinger. 14 av dem skal ha blitt drept av kolonister som kom sørfra, mens den 15. høvdingen greide å rømme nordover og unnslippe. Den tomme beholderen peker derfor alltid i retning nord der verket stilles ut. Er du observant ser du raskt at hodene har ulike ansiktstrekk. Det er altså ikke en tilfeldig gruppe mennesker du ser på. Å fremheve individet synes i det hele tatt å være viktig for kunstneren. Har hun brukt ansiktstrekk til personer hun kjente?

 I sin kunstnerpraksis har Rose-Marie Huuva gjort seg bemerket for sin kritikk av den rasebiologiske forskningen som det samiske folk har blitt utsatt for. Og allerede i tittelen Objekt for forskning – Hvor lenge? gis en pekepinn om at det er dette Huuva ønsker å ta opp i verket. I 1915 ble 94 samiske graver gravd opp i Neiden i Øst-Finnmark og solgt for 5 kr stykket til Universitetet i Oslo (som oppgravingen ble gjort på vegne av) - for å drive forskning på skjelettene. Dette ble gjort med samtykke fra regjeringen, men uten å spørre etterkommerne. Først i 2011 – nesten 100 år senere - ble skjelettene sendt tilbake og gravlagt på nytt i Finnmark. Selv om Universitetet i Oslo har beklaget, returnert og gravlagt levningene, sitter også Det etnografiske museet i Sverige på samiske levninger som ikke er levert tilbake. Verket er derfor, 20 år senere, fortsatt relevant. Huuva fant forøvrig også ut at flere av levningene er fra egen slekt - noe jeg tenker kan forklare kunstnerens ønske om å synliggjøre individene.

Den store jordhaugen er med på å trekke paralleller til både det å ligge i jorden og å ikke ligge i jorden. Disse (på ett vis) livaktige hodene, sammen med jorden, trekker tankene umiddelbart til gravleggelse og evig hvile. Samtidig ligger hodene separert fra jordhaugen, inni en glassbeholder, uberørt og på utstilling. Hvor lenge skal de samiske levningene være objekt for forskning? Hvor lenge må de ligge borte fra sin grav?

Materialbruk og rom

Ikke alle av Rose-Marie Huuvas verk har et like direkte politisk uttrykk. Huuva er også kjent for å eksperimentere med behandlingen av materialene hun jobber med, for eksempel ved å la ett materiale minne om et annet. Metall minner om skinn, dun minner om mugg, skinn minner om stein og stein kan minne om noe annet organisk, levende – ta for eksempel Gienna hvor det ligger en stein i den uthulede skulpturen. Steinen er rødlig og «årete», som et indre organ, et foster eller en svulst. Det er nesten vanskelig å motstå trangen til å ta på verket; hendene vil kjenne og bekrefte hva øyet ser.

Også Huuvas særegne behandling av reinskinn er noe som går igjen. I skulpturen Naa – laget i reinskinn og selskinn – leker hun med illusjoner og betrakterens trang til å komme nærmere verket. Skinnet fremhever «livet» i dyret med et visuelt slående, nærmest kartlignende mønster over nettverket av blodårer og reinens indre. Samtidig kan dette myldret av indre liv bli tatt for å være en naturslipt stein.

Utstillingsrommet til Huuvas verk har, i motsetning til museets ellers hvite drakt, kun mørke vegger. Verkene er i stedet opplyst av egne spotter. Naa spesielt, har fått en nesten aggressiv spotbelysning som setter halve verket i motlys. På motlyssiden er den nesten runde, steinlignende skulpturen brått avkappet. Belysningen gjør det utfordrende å se om verket er uthulet eller om det er en sort flate - og trangen til å kjenne etter melder seg på ny. Om du tar skulpturen i nærmere øyesyn vil du se at det er en flate dekt med sort selskinn som, sammen med de mørke omgivelsene og den skarpe lyssettingen, absorberer det lille lyset som er.

Huuva spiller på illusjoner i materialene og åpner slik for spørsmål om hva det er du egentlig ser på. Hva er sant og hva er ikke sant? Den sterke tilknytningen til samisk historie i verk som Objekt for forskning – Hvor lenge? skaper også rom for refleksjon angående stadig relevante spørsmål om samiske rettigheter. Jo lenger tid jeg tilbringer i utstillingsrommet, desto sterkere blir fascinasjonen og beundringen for den utradisjonelle bruken av materialene. Sammen binder de ulike verkene det hele fint sammen og danner en utstilling som utfordrer både visuelt og politisk.