Moder j(n)ord
HornKule (2001) av Aslaug M. Juliussen. Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum
Anmeldelse av Skjæringspunkter - Aslaug M. Juliussen, Nordnorsk Kunstmuseum, 20.10.2018 - 31.03.2019
Skrevet av Caroline Mitchell Itland
Skjæringspunkter gir et innblikk i nord, samtidig som den sier noe om vår tilhørighet til kroppen. Og det gjøres med glans.
Med dens fryktløse karakter blir edderkoppen assosiert med morsfiguren. Dens mange bein som spinner og passer på sine egg kan sees på som en metafor for moren og hennes beskyttende rolle.
Tre «edderkopper» i fargene svart, hvitt og rosa møter meg når jeg kommer inn i foajeen på Nordnorsk Kunstmuseum. Om det er edderkoppen (eller morsfiguren) kunstneren Aslaug M. Juliussen selv har hatt i tankene er mer usikkert, men de mange gevirdelene som trer ut av hver sin kule, trukket i hår og tekstil, får meg til å tenke på nettopp dette. Verkene Hornild (2005), Hornbærer (2006) og Hornrose (2006) lokker meg med nysgjerrighet videre inn i utstillingen Skjæringspunkter.
Det animalske
Detalj, Forbindelser (2004) av Aslaug M. Juliussen. Foto: Hilde Sørstrøm
Aslaug M. Juliussens egen forbindelse til Karasjok og til reindrift kommer tydelig frem i utstillingen. Materialer som skinn, hår, gevir og bein svarer til et nært forhold til natur og dyreliv, men også til nord og Sápmi. Det animalske er i tett dialog med det menneskelige. Dette påminner oss om at mennesket er forankret i naturen, men også at naturen er forankret i mennesket.
Et eksempel er verket Forbindelser (2002) hvor det organiske i samspill med kunsthåndverk synliggjør et møte mellom natur og kultur. Vi ser her et teppe og tre kuler i reinsdyrskinn akkompagnert av bein og perlemorsknapper. Og selv om restene fra slakting av dyr, som Juliussen ofte benytter seg av, kan virke frastøtende hver for seg oppleves de her som estetisk tilfredsstillende.
Kvinne og natur
I utstillingen vises også verk av seks andre kunstnere - hvorav fem er kvinner. Å betrakte Juliussens verk i dialog med disse bidrar i stor grad til en bredere forståelse av hennes kunstnerskap. Særlig er det interessant å se hvordan den gjennomgående materialbruken også referer til kvinnen. I verk av henholdsvis Rose-Marie Huuva, Nicola Costantino og Sonya Kelliher-Combs blir bruken av skinn noe som understreker forholdet mellom kvinne og natur. På den måten stilles det spørsmål ved den dikotomiske inndelingen mann/kvinne og kultur/natur.
Koblingen mellom kvinne, kropp og natur blir også fremtredende i blomstermotivet til Juliussens Frosne blomster (2009), da vi kan ane referansen til blomsten som et såkalt «kvinnesymbol». Både installasjonen Frosne blomster og Louise Bourgeois sitt tekstilverk Uten tittel (2006) består av mønster som minner om blomster, men også om spindelvev. Utstilt sammen får de meg igjen til å tenke på edderkoppen. Kanskje har det å gjøre med Bourgeois edderkoppfigur Maman (1999), som det er lett å trekke linjer til. Uansett får det meg til å se Juliussens verk med nye øyne.
Flere lag
Utstillingens høydepunkt er verket VY II. Fra taket henger det som kan minne om et sjal. Her inviteres vi til å ta del i den fysiske opplevelsen gjennom berøring. På den måten får vi en annen type sanseopplevelse som åpner opp for nye tolkningsmuligheter. Ståltråder som er heklet inn i stoff og mykere materialer gir en overflate som nærmest er vond å ta på. Gjennom berøringen forstår vi at det som ser mykt ut på utsiden også kan bestå av noe hardt. Koblingen mellom det harde og myke svarer til utstillingens tittel, «skjæringspunkter», og forteller oss hvor sammensatt alt er. At naturen, inkludert mennesket, er bygd opp av flere lag og kontraster.
Les også Hilde Sørstrøm sin kritikk av den samme utstillingen på Kunsthanverk.no
