Sanselige skurr og synliggjøring av forholdet mellom dyr og mennesker
Oppdatert, 12. desember 2022.
Intervju med Aslaug M. Juliussen, Tromsø, 2019. Først publisert på engelsk av Norwegian Crafts. English version available here.
Skrevet av: Hilde Sørstrøm
Aslaug Magdalena Juliussen (f. 1953) er utdannet fra Statens Håndverk- og kunstindustriskole i Oslo, men har tilbrakt mesteparten av sitt liv i Nord-Norge. Blant annet har hun bodd 20 år i Karasjok hvor hun ved siden av å være kunstner også underviste i duodji og arbeidet med reindrift. I skulpturene og installasjonene til Juliussen manifesterer det seg en tydelig interesse for samisk kultur, reindrift, jakt og friluftsliv. Materialene hun benytter er gjerne rester fra slakterplassen som gevir, bein, hår, magesekker eller andre animalske materialer. I bearbeidingen av disse materialene går hun sin egen vei når hun blander duodjikunnskap med tekstile teknikker og andre metoder som hun har lært, studert og erfart. Kunstnerens personlige vri resulterer i taktile kunstverk som appellerer til langt flere sanser enn kun synssansen. Men når Juliussen insisterer på å gjenbruke rester fra slakteplassen og forvandle dem til kunstverk, søker hun også å synliggjøre noen andre sammenhenger.
– Nærheten til dyrene, og samspillet mellom dyr og mennesker er vesentlig. I all tid har mennesket høstet av naturens overflod. Bærekraftig utvikling og utnyttelse på naturens premisser blir stadig viktigere. Og det er kjempeviktig også for meg, sier Aslaug M. Juliussen.
I dag gir kunstnerens engasjement seg til kjenne i en rekke eventyrlige skulpturer og installasjoner hvor Juliussen tar i bruk sine kunstneriske evner til å gjøre gull av gråstein. Ta for eksempel Ovdagiehtakuvlla/ForehandSphere (2005) en kule bestående av gevir og grønnfarget hår fra reinsdyr, eller Mangfoldige sting – Syn i sying IV (2017) hvor en “hale” av bein fra reinsdyr og hestehår, strekker seg ut fra et bølgete stykke laminert og brodert tekstil i klare blåfarger.
Fra nord til sør og tilbake igjen
Selv om Aslaug M. Juliussen bare bodde i Lødingen til hun var 16 år, har oppveksten på det lille tettstedet i Nord-Norge hatt stor betydning for henne. Fiske og fangst, ressursutnyttelse, kunnskap om natur, nordnorsk og samisk historie og kultur – der arbeid med var hendene høyt verdsatt, ble viktig her. Det var også en barndom med feminine forbilder hvor Juliussens bestemor og mor inspirerte med sin kunnskap om ressursutnyttelse.
I 1976 flyttet Juliussen fra Nord-Norge til Oslo for å ta utdanning ved Statens Håndverk- og kunstindustriskole. Etter endt utdanning fikk hun i 1980 tilbud om å arbeide som assistent for den norske tekstilkunstneren Synnøve Anker Aurdal. Det var en ettertraktet jobb med mange søkere. Og for den unge kunstneren ble erfaringene fra barne- og ungdomsårene, en viktig del av inngangsbilletten.
– Da jeg fikk jobben hos Synnøve, tenkte jeg “herlighet, meg!” Og etter at jeg hadde jobbet der en stund, spurte jeg Synnøve hvorfor hun valgte meg. Svaret hennes var; “jenter fra en liten plass i Nord-Norge. De kan alt”. I dag ser jo også jeg verdiene av en slik oppvekst.
I to år arbeidet Juliussen som assistent for Aurdal. Etter det tok hun et utradisjonelt karrierevalg; hun ville flytte nordover igjen. Turen gikk først til Tromsø, etterfulgt av Kautokeino før hun tilbrakte ca. 20 år som kunstner i Karasjok. I dag er hun tilbake i Tromsø hvor hun gleder seg over å se at verden er i ferd med å få opp øynene for kunstproduksjonen i det sirkumpolare nord. Men det har ikke alltid vært sånn. Juliussen husker godt kommentarer hun fikk da hun tok valget om å flytte tilbake i 1982.
– “Reise nordover? Da tar du ikke din karriere på alvor”. Slik var holdningen da. Det gjorde at jeg selv måtte tråkke nye veier. Hadde jeg blitt i Oslo hadde jeg neppe gjort det jeg har gjort nå. Så derfor synes jeg jo det er fint å få oppleve at folk nå synes det er interessant det jeg gjør i dag.
H: Hva tenker du om ditt forhold til den vestlige kunsthistorien og det at du valgte å se i annen en retning?
– Vel, i min tid så var det var ikke noe kunstutdanning i Nord-Norge. Man måtte søke sørover. Og fra utdanningstiden så har jeg jo tatt med meg den redskapen med å lære teori og teknikk. Min interesse for nordlig historie og kulturhistorie har alltid vært en kilde til fordypning, det startet under utdanningen. Med tekstil som omdreiningspunkt har jeg utviklet min kunstneriske praksis over tid. Mitt møte med Synnøve Anker Aurdal ga nytt mot til fordypning i nordlig kulturhistorie. Synnøve vokste selv opp på Lillehammer hvor Maihaugen var det kulturelle kraftsentrum. Det var der den dokumenterte norske billedvev-tradisjonen hørte hjemme. Hun viste hvordan hun omtolket tradisjonen, pekte ut nye retninger og fant en kraft til nye fortellinger. Det inspirerte. Men jeg tenkte også alltid «hvilke tekstile tradisjoner har vi i nord?”. I kunsthistorieoppgaven min på kunst og håndverkskolen skrev jeg derfor om greneveving og jeg dro til Kåfjord i Nord-Troms for å lære meg å veve grener.
Utforskning og underligjøring
Utforskningen av tekstile teknikker har stått sentralt gjennom hele kunstnerskapet til Juliussen. I tillegg til sjøsamisk greneveving – som man finner blant annet i Mandalsgrena – har hun også utforsket en rekke andre teknikker. Blant annet har hun gjort grundige studier på båtryer og duodji-teknikker fra hverdagslivet i Finnmark. For eksempel garving av skinn, skallesøm (et tradisjonelt samisk vinterfottøy i reinsdyrskin), bondvevning mm.
– Båtryene var en veldig viktig og verdifull brukstekstil i nord. En estetisk vakker tekstil med et funksjonelt bruksområde. Men det er jo en estetikk som man kanskje ikke så verdien i for mange år siden. Man så kun det kulturhistoriske. Når jeg flyttet til Kautokeino/Karasjok i Finnmark lærte jeg meg en god del samisk håndverk og duodji-teknikker.
Selv om Juliussen har interessert seg for tradisjonelle teknikker fra nord er det ikke mye tradisjonelt over verkene hun skaper. I Hornild/AntlerFire (2006) er reinhår og gevirer formet som en stor kule i knall rosa, og i Multiple Stitches - Sight In Absence-serien (2016-2017) sammenstilles floss i hestehår, laminert tekstil, broderi, fiskekroker og metallvaiere. Men hva tenker hun selv om sin tilnærming materialet?
– Jeg utforsker, eksperimenterer og transformerer. I møte med materialet har jeg ofte det i hodet at jeg skal se det med nye øyne. Jeg skal se det som om jeg aldri har sett det før. Det blikket, det er starten. Og det er et veldig viktig utgangspunkt.
H: Er det et utgangspunkt du har hatt hele tiden?
– Det har vel kanskje vært mer ubevisst tidligere. Så har jeg blitt mer og mer bevisst på det. Nå tenker jeg mye på det i forhold til russisk formalisme og russisk litteratur-teori på 1920-tallet. Der du for eksempel skal underliggjøre et ord. Du kan også underliggjøre et materiale. Det blir som en slags hjernevask, hvor du tar et steg til side og ser på nytt.
En slik underliggjøring som Juliussen refererer til, kan knyttes til den russiske forfatteren, litteratur- og filmteroretikeren Viktor Sjklovskij - som også regnes som en av den russiske formalismens grunnleggere. Sjklovskij mente blant annet at kunstnere - med sine kunstneriske grep - har evnen til å formidle en ny virkelighetsoppfatning. Og når Juliussen retter et spørrende blikk mot materialene hun har hentet fra slakterplassen kan man også se det som en måte å formidle et alternativt bilde, ikke bare på slaktrester, men også på forholdet mellom dyr og mennesker.
I det formale uttrykket som kommer ut av Juliussens prosess er det et karakteristisk trekk som stadig viser seg i arbeidene hennes. Det er en følelse av et slags ubehag. Juliussen innrømmer at det å inkludere dette ubehaget er viktig for henne. Men hvorfor er det det?
– Jeg kaller det av og til for et skurr. Når jeg jobber med det selv, så er det jo ikke ubehagelig for meg. Men jeg tror det har noe med sanselighet å gjøre. At det er en forlengelse av det å kjenne på materialene. Og det ubehaget er det som gjør at det blir sanselig og taktilt.
Vegetabilske og animalske materialer
Interessen for materialitet har fulgt kunstneren lenge, men det var først da hun flyttet til Karasjok at hun virkelig så verdien i de animalske og vegetabilske materialene.
– Da jeg etablerte meg i Karasjok sammen med familien og begynte med reindrift, så ble også slakteplassen et sted hvor jeg virkelig fikk et kick. Det var da jeg begynte å se alt det vakre. Du får tid til å sortere hva du skal lage mat av og hva du skal lage klær av. Det er ressursutnyttelse. Men det å tillegge disse materialene en billedlig kvalitet, det og se dem på nytt slik jeg gjør. Det var kanskje litt rart. Man har jo brukt vommer i matlaging, men ikke tatt det inn i gallerirommet.
Første gang hun presenterte kunstverk med rester fra slakterprosessen var på en utstilling hun holdt på Sámi Dáiddaguovddáš, i Karasjok, i 1999. Da hadde hun blant annet laget en installasjon av vrengte reinsdyrvommer.
– Da var det mange voksne som grein på nesen, men gutter på ungdomsskolen, som hadde vasset rundt i disse materialene på fjellet, de syntes det var kult. De så noe de ikke hadde sett tidligere.
Det er imidlertid ikke alle som ser ressursutnyttelsen i arbeidet hennes. Gjennom årene har kunstneren fått flere kommentarer fra folk som synes restene fra slakterplassen kan være uhyggelige å oppleve i kunstverk.
– Da pleier jeg å presisere at det er en etisk dimensjon i det. Det er INGEN dyr som har avgått med døden for at det skal bli kunst av det. Det må man jo minne folk på om, fordi den tanken er nesten borte. Det er rett og slett ressursutnyttelse.
Natur og kultur
I tillegg til de mange informantene Juliussen har i reindriften er det en person som har betydd mye for Juliussens glødende interesse for ressursutnyttelse. Det er veterinæren, miljøforkjemperen og forfatteren Bergljot Børresen.
– I dag er hun en eldre dame, men hun var veldig aktiv. Jeg vil si hun var en av Norges største kapasitet på dyr og adferd. Hun var tidlig opptatt av å ikke spise mat av dyr som hun ikke vet om har hatt det bra. Og hun kan utrolig mye om dyrehushold, så jeg har slukt alt hun har skrevet.
H: Tenker du mye på natur og kultur når du arbeider? At det er en sammenkobling der?
– Det er fint du nevner det. Jeg tenker veldig mye på det. Det startet jo i Lødingen hvor jeg hadde en bestemor som har vært helt unik på å klare seg selv. Og da jeg flyttet til Finnmark så kom den nærheten til reinsdyret og all den kunnskapen som ligger i det.
Tankene Juliussen har omkring natur og kultur er også formet av akademikere som for eksempel feministen, filosofen og biologen Donna Haraway og av forfatteren, maleren og kunstkritikeren John Berger. For eksempel har essayet Why Look at Animals (1977) av Berger gjort inntrykk på kunstneren.
– Han skriver utrolig vakkert om dyr. Vi liker å si at det som skiller oss mennesker fra dyr er vår evne til å lage, og kommunisere, med symboler. Men John Berger påstår at menneskets symbolbruk stiger ut av vårt forhold til dyrene. Tenk hulemalerier og stjernetegn. Dyrene var sentrale i våre første symboler og det som skiller oss fra dyrene er, i følge Berger, avhenging av vårt forhold til dem. Den nærheten til dyrene – og det å linke dette sammen og synliggjøre en sammenheng, det er jeg opptatt av. Det handler om å binde sammen fortid, nåtid og fremtid, menneske og natur, moderne og tradisjonelt.
Juliussen understreker videre at det kunstneriske uttrykket også er veldig personlig for henne.
– Materialene kan knyttes til tradisjoner og til ulike kulturer og jeg er jo særlig opptatt av samisk kultur. Så utspringet er viktig. Men jeg håper jo, oppi det hele, at jeg også kan gripe det allmenne.
