Å se og bli sett
Anmeldelse av utstillingen Optical Flow, del av Insomnia 2019, Tromsø Kunstforening, 25.10.2019 - 26.10.2019.
Skrevet av Hilde Sørstrøm
Hvordan har teknologien påvirket vår måte å se verden på? Med en tre-kanals videoinstallasjon av Leevi Lethinen og en interaktiv sonisk installasjon av Sally Golding, kaster utstillingen Optical Flow et søkende blikk på forbindelsene mellom teknologi, menneske og omgivelser.
Kunst og andre vitenskapsdisipliner møtes ofte i en felles fascinasjon for utforskning av nye medier, og for mulighetene som teknologiutviklingen fører med seg. Hvilken betydning denne utviklingen har for oss mennesker, er gjenstand for en stadig pågående samfunnsdebatt. Med lang fartstid innen elektronisk musikk og techno-kultur bør musikkfestivalen Insomnia, som i 2019 ble arrangert for syttende gang i Tromsø, være godt rustet til å ta del i den kritiske tenkningen omkring forholdet mellom teknologi, enkeltmenneske og samfunn. Blant de mange kunstverkene som ble presentert i byen, på Galleri Snerk og i konsertlokalene på Driv var det i utstillingen Optical Flow at refleksjonen fikk mest tankeføde.
Babels tv-tårn
Ny mediekunst og mediekritikk har gått hånd i hånd i flere årtier. I Optical Flow tas dette forholdet videre, særlig i Leevi Lethinens Babylon (2019), som forøvrig stilles ut for første gang. Videoinstallasjonen som er plassert omtrent midt i det største utstillingsrommet i Tromsø Kunstforenings første etasje, er formet som et tårn av pappesker på høyde med en gjennomsnittlig høy kunstanmelder.
Tittelen og installasjonens tårn-form trekker en klar linje til myten om Babels tårn. Myten forteller at Babels tårn ble bygget av menneskene etter syndefloden. De var i ferd med å nå helt opp til himmelen, og det ville ikke Gud ha noe av. Derfor skapte Gud ulike språk, slik at menneskene ikke lenger forstod hverandre. Forvirringen som de ulike språkene førte frem, dukker opp i en nyere versjon i Lethinens tårn. Der projiseres det en mengde klipp fra fiksjonsfilmer og nyhetssendinger på de ulike eskene. For eksempel får vi se Donald Trump og Vladimir Putin som trykker hender på en eske, og morderiske «Fembots» fra Austin Powers-filmserien på en annen. Disse dukker opp blant andre mer eller mindre abstraherte, bevegelige bilder som lyser opp rommet i en flom av farger.
Bildene fra «tv-tårnet» til Lethinen, strømmer inn i meg og vandrer rundt i mine indre kanaler. Det er en prosess mange kanskje vil kalle passiv, slik man ofte omtaler forholdet mellom menneske og mediesamfunn. Det er et forhold hvor mediene pøser på med informasjon, mens vi blir passive mottakere i en såkalt medieskapt virkelighet. Kanskje er Lethinens «tv-tårn» et resultat av digitalsamfunnets informasjonsoverflod? Videoinstallasjonen bringer i alle fall frem noen viktige spørsmål angående forholdet mellom menneskene og mediene. Hvilken betydning har for eksempel «fake news» fått for vårt virkelighetsbilde, og er vi virkelig passive deltakere i en medieskapt virkelighet?
Røntgenbilder
I det neste mørklagte utstillingsrommet møtes jeg av en sonisk komposisjon av durende, mekaniske lyder og blinkende blitz-lys. Installasjonen som omgir meg er Sally GoldingsYour Double My Double Our Ghost (2016). Den består også av to semi-transparente speilflater som reiser seg fra gulv mot tak. På disse dukker det med jevne mellomrom opp avbildninger som, sammen med lyd og lys, gir følelsen av at jeg blir scannet og tatt røntgenbilder av.
Røntgen-atmosfæren synliggjør hvordan teknologiutviklingen har utfordret (og stadig utfordrer) vår virkelighetsforståelse. Med evnen til å sende stråler inn i kroppen vår for å ta bilder av knokler og bein, slik for eksempel en MR-maskiner kan, avsløres en virkelighet som ellers er skjult for vårt blotte øye.
Det er med andre ord to ganske ulike virkelighetsbilder som presenteres i de to utstillingsrommene. Der Leevi Lethinen retter blikket ut mot medielandskapet fikserer Your Double My Double Our Ghost blikket på mennesket.
Flere virkeligheter
Skiftende lyd og lys, som stadig endrer omgivelsene i utstillingsrommet, minner meg også på at virkelighetsbildet mitt ikke er helt og fullt skapt på forhånd. Det blir til i et sanselig møte hvor også min deltakelse påvirker omgivelsene rundt meg. Dette forsterkes av speilrefleksjonene som er et sentralt element i installasjonen til Golding. I de to speilene ser jeg både mine egne og andre deltakeres bevegelser i rommet. Slik rettes også blikket ut mot omgivelsene og andre mennesker i en påminnelsen om at vi hele tiden ser og blir sett. Du – og jeg – er i konstant flyt med omgivelsene, hvor vi hele tiden påvirker hverandres virkelighetsbilder. I dette rommet eksisterer det altså ikke bare én virkelighet, men flere ulike virkeligheter på samme tid.
Ser man bakover i kunsthistorien finner man flere eksempler på kunstnere som har rettet et gåtefullt blikk på persepsjon ved å ta i bruk speilet. Mest kjent er Arnolfinis bryllup (1434) av maleren Jan van Eyck. I det kjente maleriet fra 1400-tallet blir maleren del av motivet ved at han plasserer seg selv i speilet som henger på veggen bak brudeparet han maler. Slik «fordobler» kunstneren seg selv og viser hvordan han er tilstede i to verdener samtidig.
Når speilets magi ses i lys av dagens teknologi, slik det gjør i Your Double My Double Our Ghost, så gjør installasjonen meg oppmerksom på hvordan det å se, og å fortolke virkelighet, fortsatt er en gåte i dag. Sammen med installasjonen i naborommet forteller det noe om hvordan teknologi, på ulikt vis, er sauset inn i dagliglivet vårt. Hvordan har denne forbindelsen mellom enkeltmennesker og teknologi påvirket virkelighetsbildet vårt i fortiden, og hvordan vil det påvirke oss i fremtiden? Og hvordan har nyere teknologi – hvor blant annet røntgenstråler tillater oss å avbilde biologiske fenomener – påvirket vår forståelse av det å se? Det er slike spørsmål utstillingen Optical Flow drar fram i lyset. Og med det viser Insomniafestivalen, som først og fremst er en en musikkfestival, at de har all grunn til å fortsette å inkludere kunstutstillinger som en del av festivalprogrammet.
