Sterkt internasjonalt fellesskap

Anmeldelse av Sea Change, hovedutstilling under Open Out-festivalen 2019, 7- 14. september, Tromsø

Skrevet av Hilde Sørstrøm

Open Out-festivalens hovedutstilling Sea Change la opp til en internasjonale reise hvor samfunnsaktuelle spørsmål knyttet til kjønnspolitikk, migrasjon og sosialpolitikk kom i fokus. Det ble en interessant og tankevekkende tur, men noen skjær i sjøen var det likevel. 

I år som i fjor er det tydelig at kuratorteamet bak kunstfestivalen Open Out, som består av Camilla Renate Nicolaisen, Marion Bouvier og Kristina Primakova, arbeider aktivt for å sette fokus på kjønnspolitiske og sosialpolitiske utfordringer i dagens labile samfunn. Gjennom en hel uke bød festivalen på et tettpakket program hvor publikum kunne oppleve ulike verk og delta på workshops eller seminarer som fant sted i Tromsøs gater og kulturinstitusjoner. Både Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø Kunstforening, Small Projects og Kulturhuset stilte med lokaler til festivalen. Også hovedutstillingen «Sea Change» som bestod av lydkunst, performance, videokunst og skulpturelle verk, forholdt seg tydelig til kunstfestivalens tematiske utgangspunkt. EU-politikk, migrasjon og pride-paraden er noe av det som ble diskutert i de til sammen seks verkene, som befant seg i det gamle forretningsbygget i Skippergata 1. 

InVisible (2019) av Vsevolod Kovalevskij. Foto: Camilla Renate Nicolaisen

Pride

De store butikkvinduene som slipper dagslys inn, og den lave takhøyden i det gamle forretningslokalet i Skippergata 1, ble et pluss for Vsevolod Kovalevskijs (LT/NO) verk InVisible (2019). Verket består av fem store lakener med fototrykk. Disse var montert hengende fra taket og rakk nesten helt ned i gulvet hvor de dannet smale «gater» i lokalet. Trykkene som er i sort-hvitt og har en fotodokumentarisk presse-estetikk over seg, viser gater fra kunstnerens hjemby Vilinus, nærmere bestemt det lille området der byens første pride-parade ble holdt i 2010. Mens jeg gikk gjennom den tekstile byen og så på bildene av de stort sett folketomme gatene, brøt det med jevne mellomrom frem lyd som fylte «gatene» med fotballsupporteres jubelbrøl, musikk – som låta Go West av Pet Shop Boys og YMCA av Village People. Blant lydene som ble spilt av var også politiske taler og opptak fra protestaksjoner. 

I Pride-paraden i Vilnius i 2010 skal det ha vært ca. 350 deltakere som hadde fått 150 meter å bevege seg på. Rundt dem skal det ha vært rundt 3000 protestanter. Å delta i pride-parader under slike omstendigheter – enten man gjør det som alliert eller som del av miljøet selv – krever nok større mot enn i Tromsø. Så vidt jeg vet går paraden her relativt rolig for seg. Kanskje er det nettopp derfor at det gjør inntrykk å oppleve bildene og lydene fra Vilnius i 2010, i Tromsø i dag. Fordi det - i lille trygge Tromsø - gir en påminnelse om at utfordringene de ulike LHBTQ-miljøene møter varierer stort fra sted til sted. Og selv om det har skjedd mye på Pride-fronten de siste 50 årene er det fortsatt et langt stykke å gå. Arrangementet, som hyller kjærlighet og mangfold, er fortsatt forbudt i flere europeiske byer. Med InVisible kommer synlighet i offentlige rom på banen og åpner for spørsmål om hvem som får plass i det offentlige og hvem som blir satt på sidelinja.

Elliot Rodgers

Tell me O’ Muse (2018) av Nikita Seleznev. Foto: Camilla Renate Nicolaisen

Også Nikita Seleznev (RU) forsøker å fortelle en historie gjennom et lydverk. Men i møte med verket “Tell me, O Muse” (2018) fikk jeg inntrykk av at vi her har å gjøre med en kunstner som vet hva som skal fortelles, men som ikke har funnet ut hvordan det best kan fortelles. Verket består av en CD-spiller på en pidestall som spiller en mix av klassisk musikk, lyden av hav, opptak av samtaler og populærmusikk. På kunstnersamtalen fortalte Seleznev at han i dette verket forsøker å gjenfortelle historien om Elliot Rodgers og videobloggen hvor Rodgers fortalte om sitt hatforhold til kvinner som ikke ville ha sex med han. Det er en tragisk historie som endte med at Rodgers i 2014 skjøt tre kvinner fra en kvinnelig forening, tre menn, og til slutt seg selv. I ettertid skal han i enkelte nettforum ha blitt hedret som et ikon. Historien forteller om en skremmende utvikling av incel-miljøer hvor utenforskap og kvinnehat kan ha dødelige utfall. Det er ingen tvil om at det er et viktig tema å snakke om, og kunsten kan absolutt være et sted å gjøre det. Men i Seleznevs verk fant jeg ingen koblinger til Rodgers. Og det er vanskelig å forstå hvordan publikum skal kunne oppleve dette gjennom lydverket alene. 

EU-politikk og turisme

Utstillingen byr også på filmer og videoinstallasjoner. I et eget rom vises filmen The earth moves because it’s alive (2018) av Eli Maria Lundgaard (NO). Den 16 minutter lange filmen viser blant annet hender med skinnhansker, som modulerer en leirklump, mens en fortellerstemme reflekterer over temaer knyttet til spiritualitet og psykologi. Filmen var et fint tilskudd i utstillingen hvor den på poetisk vis forteller om hvordan vår forståelse av samspillet mellom menneske og dyr endrer seg. Ikke bare gjennom tidene, men også fra kultur til kultur. 

The earth moves because it’s alive (2018) av Eli Maria Lundgaard. Foto: Ingrid Rabbe Larsen

I det andre rommet ble det vist fire filmer laget av Ariane Loze (BE) i 2017 og 2018. Det er en leken filmserie hvor kunstneren selv spiller alle karakterer, er kamerakvinne og regissør. Filmene baserer seg i stor grad på dialog hvor både ulike karakterer og omgivelsene rundt dem, spiller en viktig rolle. Det kommer kanskje best frem i “Studies and definitions” (2018) som er satt i noe som ligner et prestisjefylt bibliotek. Her sitter tre karakterer og diskuterer EU-forhandlinger og betydningen av begrepet “union”. Felles for alle filmene er at dialogen mellom karakterene består av korte og kontante meningsutvekslinger hvor også temaet fellesskap synes å være en fellesnevner. Gjennom de ulike karakterene og de skiftende dialogene - fremstiller Lose dagens politiske diskusjoner som en slags pendel som hele tiden beveger seg fra en side til en annen. 

Det er visse likhetstrekk med Lozes filmer og Bianca Hisses (BR/NO) videoverk The future is classy, crisis is sexy (2019) som vises i rommet utenfor. Hisse tar i bruk korte tekstutdrag som peker – om enn litt mer kamuflert – til dagsaktuelle situasjoner i samfunnet. På to skjermer som er stilt opp på høykant og minner om store mobil-skjermer, vises filmer som synes å være laget som instagram-stories. Den ene skjermen viser video-selfier av kunstneren som, igjen og igjen, beveger øynene fra høyre til venstre. Ser man nøyere etter ser man at Hisse står på ulike offentlige plasser som er velkjente turistattraksjoner i Europa, men som ofte også er brukt i politiske protestaksjoner. Big Ben i London og Rådhuspladsen i Köbenhavn er noen av stedene hun besøker. På den andre skjermen dukker det opp korte setninger, som for eksempel «Isn’t Europe a safe place for criticism» eller «strategies instead of hope». Mest interessant er kanskje verket når det åpner for å se på forskjeller mellom turister og flyktninger. Hva møter de ulike gruppene når de kommer til et nytt land? Hva betyr offentlige rom for de ulike gruppene?

The future is classy, crisis is sexy (2019) av Bianca Hisse. Foto: Camilla Renate Nicolaisen

Bred geografisk tilhørighet

To hvite bomullshender vokste seg ut av de hvite veggene og fylte nærmest hele rommet som de to kunstnerne Inna Krasnoper (RU/DE) og Katerina Sokolovskaya (BY/RU) hadde fått til rådighet. I tillegg til tekstilskulpturen består også verket deres Space-Ing (2019) av en performance hvor Sokolovskaya flytter på “bomullshendene” mens hun beveger seg i rommet. Menneskets tilstedeværelse i rommet ble tydelig både med og uten performancen. Men i stedet for å la mennesket framstå som den overordnede parten kan man her tenke på det som en slags treenighet mellom objekt, menneske og rom, hvor ingen, og alle, hele tiden er i sentrum. For meg blir kritikken av den antropocene tidsalder, som ofte beskyldes for å sette mennesket i sentrum, en nærliggende assosiasjon i møte med verket. Rent visuelt er ikke skulpturen den mest interessante, men som del av Sea Change evnet den likevel å peke på aktuelle filosofiske spørsmål knyttet til vår forståelse av forholdet mellom mennesket og verden rundt oss. 

Til tross for at det skorter litt på formidlingsevnen hos enkelte kunstnere, er Sea Change en utstilling som stiller samfunnsaktuelle spørsmål innen sosialpolitikk, kjønnspolitikk, migrasjon og utenforskap. At kuratorteamet bak Open Out har samlet unge kunstnere med et sterkt samfunnsengasjement, og ikke minst en bred geografisk tilhørighet, til å diskutere disse temaene, gjør at utstillingen understreker at dette er internasjonale utfordringer som vi i fellesskap står overfor. Det gjør også utstillingen, i likhet med resten av festivalen, til et veldig viktig bidrag i Tromsøs kunstscene.

Space-Ing (2019) av Inna Krasnoper (RU/DE) og Katerina Sokolovskaya (BY/RU). Foto: Hilde Sørstrøm