Den komplekse samtidskunsten

Essay basert på innlegg Henrik Sørlid holdt i forbindelse med Se Kunst i Nord-Norges arrangement Kunstblikk på Stormen Bibliotek, Bodø, 2019.

Skrevet av Henrik Sørlid

Hvordan skal vi forholde oss til samtidskunstens såkalte kompleksitet, spør Henrik Sørlid. Her illustrert med Søssa Jørgensen og Geir Tore Holms dokumentasjonsskulptur, og vindorgel, Balkong (2018). Illustrasjonsfoto: Hilde Sørstrøm

At samtidskunsten er kompleks er noe mange mer eller mindre tar for gitt. Enten i positiv forstand, som et ideal for samtidskunsten. Det vil si at man tenker at når et kunstverk eller et kunstnerskap er komplekst så er det substans i det, da er det seriøst innhold i det. Eller, man kan se det såkalt komplekse med samtidskunsten med et mer skeptisk blikk, som noe som kanskje egentlig betyr at kunsten er overintellektualisert eller unødvendig utilgjengelig i måten den kommuniserer på. Betegnelser som “pretensiøs” og tilsvarende blir gjerne brukt i denne sammenhengen for å beskrive en kompleksitet, som også beskyldes for å være et skalkeskjul for kunstens mangel på substansielt innhold. Denne kompleksiteten, hva den nå egentlig er, kan definitivt være problematisk og vanskelig å forholde seg til for både publikum og kunstnerne selv.

Samtidskunsten og andre kunst-kategorier

Kompleksitet er ikke noe som bare karakteriserer samtidskunsten. Kunst til alle tider har vært kompleks på ulike måter. Og det er heller ikke slik, som mange kanskje tror, at før så var kunsten først og fremst estetisk, og så ble den intellektualisert med modernismen, og så enda mer intellektualisert med postmodernismen. Kunst har gjennom tidene hatt politiske, ideologiske, sosiale og intellektuelle funksjoner utover det såkalt rent estetiske. Jeg nevner det bare fordi jeg vet at det er en utbredt misforståelse, og fordi vi må prøve å tydeliggjøre hvordan samtidskunsten er kompleks på en måte som skiller den fra andre kunst-kategorier.

Det som virkelig skiller samtidskunsten fra andre kategorier for kunstnerisk praksis, slik jeg ser det, er at man har avskaffet alle formelle og tekniske krav til hva som kan regnes som kunstverk eller kunstnerisk praksis, og man har mer eller mindre gått bort fra ideen om at det kan finnes universelle kvalitetskriterier for hva som er kunst og hva som ikke er det. I min erfaring er det akkurat dette som gjør at mange opplever samtidskunsten som vanskelig tilgjengelig, og som til og med vekker sinne og frustrasjon hos en del folk

Så hvordan havnet vi her? Kort oppsummert så er kunsthistoriens kanoniserte fortelling godt kjent. Marcel Duchamp (1887-1968) (eller hvem det nå egentlig var) sender i 1917 et signert pissoar til juryen i et kunstgalleri, og demonstrerer at det som egentlig gjør noe til kunst, er at man iscenesetter det, eller kontekstualiserer det, som kunst. Hvis man er uenig i det, så må man huske at i Europa fram til renessansen så ble ikke maleriet ansett som en kunstform, men som et håndverk. En som malte bilder var i samme kategori som snekkere og hovslagere. 

Det er en kjensgjerning at definisjonene har endret seg kontinuerlig opp gjennom historien, og ikke bare de siste hundre årene. Uansett, pissoaret – readymade-kunstverket – får innpass i galleriet, og i løpet av siste halvdel av 1900-tallet får vi performance, happenings, fluxus, sosialt engasjert kunst, relasjonell estetikk m.m. I stadig større grad trekker kunsten nå ut av galleriene og museene, og viser at kunsten like godt kan være en del av dagliglivet eller det sosiale miljøet. 

Kompleksitet eller banalitet?

For mange er kunstbegrepet først og fremst knyttet til spesifikke former for håndverksmessig dyktighet som skiller kunstnere fra “vanlige” folk. Utifra et slikt kunstsyn, som til dels baserer seg på romantikkens dyrkelse av kunstner-geniet, vil det som innledningsvis ble kalt samtidskunstens kompleksitet, heller framstå som samtidskunstens banalitet, en rasering av tidligere vedtatte kulturelle hierarkier. Og da vil jo enkelte av oss kunne si, ja, det er jo hele poenget! Det er en demokratisering av kunsten, det er en anti-elitistisk kunstforståelse! 

Men det oppleves av mange som provoserende, på grunn av to ting - i alle fall er det to ting som går igjen når jeg prater med folk om dette. På den ene siden bryter det med den rådende forståelsen av arbeid og profesjonalitet, altså med arbeidsmoralen som fortsatt står veldig sterkt. Også er det jo slik at hvis det ikke finnes felles kriterier for kunstnerisk kvalitet, så blir det naturligvis vanskeligere å ha en allmen kritisk samtale om kunsten. Det igjen, har bidratt til å skape et større skille mellom de som har innsyn i samtidskunstverdenen, og de som føler at de står utenfor. Mange opplever at det ikke er transparent hvordan offentlige, og for så vidt også private, institusjoner vurderer og validerer kunstnerisk arbeid. 

Så lenge vi anser kunst og kultur som fellesgoder i samfunnet – og det er en slik vurdering som ligger til grunn for at vi har offentlige støtteordninger – så kommer vi ikke unna denne problemstillingen. Man kan ikke uten videre avfeie kritiske spørsmål om hva fellesskapets midler egentlig går til, med å si “sorry, men det her forstår dere utenforstående dere ikke på”. Det ville i alle fall vært dobbeltmoralsk av meg, som helst ikke vil at mine skattepenger skal finansiere konsulenttjenester for Fredriksen Family Art Company. Men det er en annen sak. Spørsmålet er først og fremst hvordan man kan diskutere samtidskunst på tvers av kulturelle og kunnskapsmessige skillelinjer. Vi må kunne gjøre dette uten å heve kunstnere og andre fagfolk over enhver ekstern kritikk, og uten å gi etter for flertallstyranniet og dets krav om trygghet, gjenkjennelighet og konformitet.

Kunstnerens kriterier

Jeg tror ikke at det i realiteten noensinne har eksistert “universelle” kriterier for kunstnerisk kvalitet. Jeg har heller aldri hørt noen legge fram en troverdig teori om universelle eller objektive kriterier for kunstnerisk kvalitet. Ok, men hva skal vi gjøre da, for å finne ut av om et kunstverk er bra eller dårlig? 

Jeg tror vi bør begynne med å prøve å forstå hva kunstneren eller kunstnerne som har skapt kunstverket har forsøkt å oppnå, og hvilke kriterier de selv har satt for arbeidet. Dette kan være vanskelig, for kunstnere kan også famle i mørket i forhold til sitt eget arbeid og sine egne ambisjoner, veien blir til mens man går osv. Her er det kunstnerne som må slite med kunstens kompleksitet - “hvorfor gjør jeg dette, hva er meninga med det?” og andre grunnleggende spørsmål som man kanskje ikke vet svaret på der og da, men som driver arbeidet framover. Men som regel kan man finne noen målsetninger hos kunstnerne, som man kan måle arbeidet opp mot. Altså, hva har kunstneren satt seg fore, i hvilken grad er det kommunisert ut på en forståelig måte, og i hvilken grad har vedkommende klart å sette det ut i live på en interessant eller tilfredsstillende måte? Og hva synes jeg selv om kunstnerens intensjon? Kanskje jeg synes at en kunstner har arbeidet mot et trivielt eller til og med idiotisk mål, men samtidig kan innrømme at vedkommende har lyktes? Det er litt det samme som når man gir en politisk motstander kred for godt politisk håndverk.

Du kan også tilnærme deg et kunstverk med eller uten forhåndskunnskaper om kunstneren, og helt enkelt ta utgangspunkt i dine egne reaksjoner og assosiasjoner. Altså en tilnærmingsmetode basert på hva som skjer i møtet mellom et konkret kunstverk og en konkret betrakter. 

Hvordan ha en fornuftig samtale om kunst?

Poenget mitt er overhodet ikke at bare du er “åpen” nok så kan du verdsette all samtidskunst. Men at det som kreves er at man tar seg bryet med å tilnærme seg hvert verk som noe individuelt, noe som er skapt utifra egne forutsetninger og formål. I stedet for en universell standard for å bedømme kunstnerisk kvalitet må det i hvert enkelt tilfelle vurderes på nytt hva som er relevante kriterier for å vurdere kunstnerisk kvalitet. 

Jeg foreslår en tilnærming som ikke reduserer kompleksiteten, og som i hvert fall ikke bidrar til større enighet blant folk om hva som er bra eller dårlig kunst. Jeg mener at det er viktig å huske at kunsten og kulturen også skal være en arena for konflikt - det er også en nødvendig funksjon i et demokratisk samfunn. Dette er kanskje et av de viktigste argumentene mot å forsøke å innføre strenge regler og hierarkier i kunsten. Men jeg foreslår at den kompleksiteten som følger av den voldsomme friheten som finnes i kunsten i dag kan gjøres mer håndterlig, mindre forvirrende og plagsom. Det kan vi gjøre ved å se etter de situasjonsspesifikke og forskjellige kriteriene for kvalitet som til enhver tid framstår som mest relevante eller nyttige i vurdering av et spesifikt kunstnerisk arbeid. Dette er etter mitt skjønn grunnlaget for at vi kan ha en fornuftig samtale på tvers av ulike oppfatninger av hva kunstnerisk kvalitet innebærer.