Reisebrev fra den kritiske sonen
Rapport/kommentar fra festivalen Konstfest i regi av Kin museum för samtidskonst, 15.–18.02.2024, Kiruna.
Følgende utstillinger åpnet under festivalen: Formskön och funktionell: Jon Tomas Utsis duodji (står til 26. mai 2024), Textil magi med Doris Wiklund, Kristina Pasjkova, Maja Fredin, Matilda Kenttä (står til 26. mai 2024), Samlingen Nyförvärv (står til 15. september 2024) og Observatoriet: Konst och liv i den kritiska zonen (står til 15. september 2024).
Kins Konstfest balanserte på knivseggen mellom det utopiske og dystopiske. Stort sett lyktes samtidskunstmuseet i Norrbotten med denne vanskelige balansegangen, som ikke bare handler om innholdet i programmet, men også om rammeverket institusjonen opererer innafor.
Skrevet av Henrik Sørlid
Da Kin museum för samtidskonst i Kiruna inviterte til Konstfest i februar, inkluderte det åpning av fire nye utstillinger og et omfattende program bestående av kunstnerpresentasjoner, samtaler, workshops med mer.
Nå er ikke Kin et helt nyetablert museum, og det er heller ikke helt nytt at de har flytta inn i sine første faste lokaler i rådhuset «Krystallen» i nye Kiruna sentrum. Programmet kunne uansett framstå som, om ikke en direkte programerklæring, så i det minste en tydelig markering av museets innstilling til sitt mandat og regionen det betjener. Lanseringa av en ny visuell profil basert på samiske symboler og ornamentikk, utarbeida av billedkunstnerne Inga-Wiktoria Påve og Fredrik Prost, bidrar også til det inntrykket.
Både utstillingene og formidlingsprogrammet tar i stor grad utgangspunkt i kulturtradisjoner, kunstneriske praksiser og sosiale og politiske problemstillinger som er karakteristiske for regionen generelt og Kiruna spesielt. Gruveindustrien som styrer byen etter sine behov, det «grønne skiftet» som danner det ideologiske bakteppet for nye «industrieventyr» i stor skala i Nord-Sverige, de medfølgende miljøødeleggelsene og hvordan dette skriver seg inn i lengre historiske sammenhenger, særlig den svenske statens kolonialistiske politikk i Sápmi – alt dette blir italesatt i løpet av programmet og satt inn i en større internasjonal kunstnerisk, politisk og teoretisk sammenheng.
I gruppeutstillinga Observatoriet: Konst och liv i den kritiska zonen er det teoretiske rammeverket for så vidt litt diffust – «den kritiske sonen» omfavner behendig nok bokstavelig talt alt mellom himmel og jord. Det benevner mer presist en slags holistisk tilnærming til alle forutsetningene for liv på denne planeten, som ikke skiller mellom metafysiske kategorier som natur og kultur, men ser alt under en felles tverrfaglig vitenskapelig og etisk tilnærming. Resonansen og parallellene mellom de mange kunstnerskapene som presenteres både i Observatoriet og i programmet i sin helhet er tydelige nok, og det er mange gode og solide enkeltarbeider å finne. At utstillinga opprinnelig egentlig skulle vises i Russland, men ble avlyst på grunn av invasjonen for to år sida, bidrar selvfølgelig også til konteksten man leser verkene inn i – særlig da verk av både russiske og ukrainske kunstnere ble presentert.
Det er fint å se at Kin har integrert samtidskunst, kunsthåndverk og duodji i et ganske sømløst – men ikke udifferensiert – spekter, hvor ulike verk og praksiser blir gitt anledningen til å forenes i det som er felles for dem. Utstillingen Formskön och funktionell: Jon Tomas Utsis duodji er som tittelen sier en soloutstilling med arbeider av den renommerte duojáren Jon Tomas Utsi, som viderefører nordsamiske tradisjoner i sin formgivning. I Textil magi med Doris Wiklund, Kristina Pasjkova, Maja Fredin og Matilda Kenttä presenteres både produksjonen og forskningsarbeidet til Doris Wiklund – «the grand old lady» av nordsvensk tekstilkunst, som har ivaretatt og videreført lokale vevkunsttradisjoner – og yngre tekstilkunstnere som benytter seg av håndverket i både brudd og kontinuitet med tradisjonelle rammer. Installasjonskunst, konseptuelt og fysisk dekonstruerte filleryer og tradisjonelle, vevde grener med tradisjonelle motiver og mønstre er noen stikkord her. Sammen med enkelte av arbeidene i Observatoriet som også benytter duodji, tradisjonelle håndverks- og kulturuttrykk – og andre former for tradisjonelle praksiser og kunnskaper i høyst samtidige kunstneriske og eksperimentelle sammenhenger – skapes det en inkluderende samtale og en felles, men fleksibel ramme for arbeider og arbeidsformer som fortsatt av mange blir delegert til adskilte kategorier med ulik verdi og status. Jeg tenker for eksempel på hvordan en kunstanmelder sørpå for noen år sida kritiserte sammenstillinga av en liten treskulptur av Iver Jåks med to mer tradisjonelle duodjiobjekter i samme monter på OCA-utstillinga Let The River Flow, og mente at dette undergravde Jåks’ «modernistiske orientering» [1] – som om denne var inkompatibel med duodjiens betydning for Jåks’ kunstnerskap! Tilsvarende sammenstillinger på Kin – innad i utstillingene og på tvers av dem – demonstrerer hvor vilkårlig et slikt kategorisk skille mellom kunst og håndverk egentlig er.
Tematikkene jeg har skissert ovenfor er langt ifra sjelden kost for de av oss som frekventerer kunstinstitusjoner, særlig ikke i nordområdene. Men man skal heller aldri ta for gitt at større kulturinstitusjoner som kunstmuseer og tilsvarende engasjerer seg kritisk i aktuelle sosiale og politiske spørsmål. Samtidig skal man heller aldri ta den faktiske radikale og transformative kraften i et slikt engasjement for gitt. Jeg var derfor veldig glad for at de samtalene og presentasjonene som jeg fikk med meg på torsdagskvelden, i lokalene til Giron Sámi Teáhter, også adresserte hvordan kunsten – som alt anna – kan komme til kort stilt overfor kapitalkreftene og det politiske status quo. Eller kanskje enda verre – hvordan den kritiske kunsten kan ende opp med å bli et skalkeskjul for den overmakta man forsøker å yte motstand mot. Kunstnerne Lena Ylipää og Aleksandra Kędziorek var begge inne på dette i presentasjonen Through a Distorting Mirror: On Art, Mining and Just Transition in Sweden and Poland. Begge problematiserte «det grønne skiftet» på gode måter, med vekt på interessekonfliktene som gruvedrift medfører i deres respektive hjemtrakter. Kędziorek beskrev blant anna hvordan en gruppe kunstnere som hadde engasjert seg i lokalsamfunnet i gruvekommunen Turów i sørvestlige Polen så seg nødt til å konfrontere spørsmålet om hvorvidt de faktisk bidro til en alternativ framtid for kommunen, eller om de i realiteten bidro til en type grønnvasking av den svært kontroversielle kullgruvedriften. Jeg synes at denne typen vanskelige, men ærlige problemstillinger burde diskuteres oftere og mer åpent i kunstfeltet. Å anerkjenne denne problematikken, og forsøke å finne realistiske, om enn uglamorøse måter å jobbe med den på, er i mine øyne noe av det mest grunnleggende man må gjøre som kunstner, eller som samfunnsengasjert institusjon for den saks skyld. Uten denne virkelighetsorienteringa hjelper det fint lite om det teoretiske innholdet i kunsten er aldri så radikalt.
Kins plassering inne i rådhuset «Kristallen», i det nye Kiruna sentrum, er i seg selv en smått surrealistisk påminnelse om dette. Det nye Kiruna minner jo mest av alt om en filmkulisse, for eksempel til en nordisk filmatisering av William Gibsons dystopiske skildringer av den veldig nære framtidas totalitære nyliberalisme i romaner som Neuromancer og Virtuelt lys. Kontrasten mellom de radikale, dypøkologiske visjonene som utspiller seg i Observatoriet og samfunnsutviklingen utenfor er heller grell. Å påstå at utstillingene «tjener» på denne innramminga er litt for makabert til at jeg vil stå inne for det. Men det understreker hvor viktig det er at både vi kunstnere og institusjoner som Kin tar vårt samfunnsoppdrag på alvor, og tør å konfrontere de paradoksene som hefter ved vår posisjon i det kapitalistiske samfunnet.
Noter:
1: Eksempelet er henta fra artikkelen "Sámi art against the grain" av Irene Snarby, i Dream Academy, Henrik Sørlid og Camilla Fagerli (red.), Archive Books, Berlin, 2023.
Teksten er produsert i samarbeid med tidsskriftet Kunsthåndverk.
