Å koble seg på
Anmeldelse av utstillingen Consciousness in the time of Kairos – Daniel Slåttnes, Sara Rönnbäck og Hans Edward Hammonds, Kurant, 16.02.2018 – 02.12.2018.
I november og desember 2018 kunne man oppleve til sammen 15 forskjellige skulpturer, installasjoner, lyd- og videoverk og en performance i det tidligere forretningsbygget i Skippergata 1C, som Kurant for anledningen disponerte. Utstillingen Consciousness in the time of Kairos er et resultat av et samarbeid hvor kunstnerne, Daniel Slåttnes, Sara Rönnbäck og Hans Edward Hammonds, siden 2017 har arbeidet med utgangspunkt i subjektiv, opplevd tid. Anmeldelsen av utstillingen som følger under er basert på en samtale mellom Maria Danielsen og Hilde Sørstrøm i etterkant av utstillingen.
Fra utstillingen Consciousness in the time of Kairos. I forgrunnen står verket Of the present - Unresolved motion av Hans Edward Hammonds. Foto: Hilde Sørstrøm
Foto: Hilde Sørstrøm
Hilde: Kort sagt, jeg opplever dette som en utstilling som på forskjellige måter prøver å utfordre den linære tidsoppfatningen som dominerer i vestlige land.
Maria: Ja. Og det ligger jo i tittelen Consciousness in the time of Kairos. Kairos er en gresk gudeskikkelse. Etymologisk så betyr det “det rette øyeblikket”. Det er en tidsforståelse. I den greske antikken så fantes det to begreper for tid; Khronos og Kairos. Og Khronos ER den linære tidsforståelsen som du nettopp snakket om. Det er kalkulert, mer målbar tid. Og det er sannsynlig at kunstnerene her tenker seg at vi i våres samfunn lever vi i Khronos’ tid. En målbar tid. Og da er man kanskje mindre tilstede i tida. Mens Kairos foreslår jo “den rette tida” - noe som er selvopplevd. Da er man tilstede i alle øyeblikk. Og slik oppleves også tiden som mer meningsfull. Og denne problemtikken har de tatt for seg når de prøver å materialisere Kairos’ tid.
Mønster av tid av Daniel Slåttnes. Foto: Hilde Sørstrøm
Hilde: Ja, jeg synes at det kommer særlig godt fram i Daniel Slåttnes sine skulpturer. Mønster av tid og Avtrykk av isopor oppløst i aceton er verkene som ble stående igjen som de mest interessante - og særeste - for min del. Skulpturen Mønster av tid er for eksempel formet som en slags organisk hvit gipsklump som ser ut til å ha blitt til av at gipsen bare har fått dryppe og dryppe og dryppe. Det flytende materialet, som på et tidspunkt har størknet og blitt en fast form, danner et bilde av tid som har gått - et lengre tidsspenn. Samtidig fanger skulpturen også øyeblikkene, hvor hvert drypp er et øyeblikk. Jeg ser derfor skulpturen både som en opphopninger av øyeblikk og et lengre tidsspenn. Avtrykk av isopor oppløst i aceton gjør egentlig mye av det samme. Men den hvite, runde skulpturen som ser ut som, ja, isopor i oppløsning, er også interessant fordi den får meg til å tenke på tid som noe som går i oppløsning. Som ikke fortsetter i en kronologisk linje. Jeg liker veldig godt hvordan disse to skulpturene insisterer på å bryte med tanken om at den linære tidsforståelsen er den eneste rette. Et annet karakteristisk trekk ved disse to skulpturene er at de er veldig meditative i uttrykket. Man får følelsen av at møtet mellom kunstneren og materialet har vært en lang, saktegående og meditativ prosess. Og det er jo også noe som går igjen i hele utstillingen.
Maria: Ja, hvis man skal si noe om mennesket og tidsforståelsen i vesten, så er vi på en måte koblet av. Og det Daniel Slåttnes, Sara Rönnbäck og Hans Edward Hammonds gjør her er å koble seg på. Fordi, når de sier Kairos så sier de også Khronos. Og det som skjedde i myten var at Khronos drepte sin far Uranos som hadde hersket frem til da. Da ble Khronos stående som hersker. Og Khronos-tid er målbar, lineær forståelse, instrumentell tid. Og når kunstnerne i tittelen sier “consciousness” eller “ bevissthet” i Kairos’ tid så tenker jeg at de vil koble seg på. For hva betyr bevissthet egentlig? På nynorsk så sier man medvit, men bevissthet beskrives vanligvis som “noe som erfarer”. Så at det finnes en bevissthet, betyr også at det finnes noe som kan erfares. Og det slår meg at begrepet bevissthet sammen med kairosbegrepet blir veldig “medviten”. Man er koblet på og hele tiden tilstede. Og det ligger jo også i assosiasjonene til meditasjon og det spirituelle.
Du prøvde å samle opp hva utstillinga var for deg i begynnelsen. Hvis jeg skal prøve på det samme, så synes jeg at det går i en retning mot meditasjon og østlig tenkning. I østlig tanketradisjon så bygger man jo på litt andre grunnprinsipper enn det vi gjør i vesten. Og jeg tenker at det var dragninger mot det esoteriske her.
Hilde: Det er interessant! Esoterismen utfordrer jo på mange måter vestlig forskning og vitenskapstradisjon hvor den linære tidsforståelsen - med fortid, nåtid og framtid - dominerer.
Maria: Ja, og man kan tenke seg at en lineær tidsforståelse er veldig lite meditativt nettopp fordi man har instrumentell tid som forutsetter at virkning følger av bestemte årsaker. Mens denne utstillingen går i retning av at man prøver seg på en syklisk tidsforståelse hvor man erfarer og føler tiden i hvert øyeblikk.
Jeg synes i det hele tatt det var veldig mange referanser til tid i utstillingen. Jeg tenkte det var materialisering av tid, rett og slett. Altså erfart tid. Det jeg nok likte minst var installasjonene med timeglass. Fordi timeglassene er en altfor tydelig referanse til tid.
Hilde: Ja, det er jeg enig med deg i.
Of the present - Motion Potential av Hans Edward Hammonds. Foto: Hilde Sørstrøm
Maria: La du forresten merke til at det også var veldig mange referanser til tallet tre?
Hilde: Jeg tenkte egentlig ikke på det mens jeg gikk rundt i utstillingen, men når du nevner det nå, så er det jo åpenbart!
Maria: Det var for eksempel tydelig i installasjonene til Sara Rönnbäck. I Ephemeral situations - Sommar ser man tre greiner som henger frem og tre vevde tepper på veggen. Jeg synes det er bygd opp nesten som et alter. Med røkelse og lys. Jeg vet ikke helt hvor hun har hentet motivene i vevene fra, men det er altså en sol i det midterste teppet og noe annet med referanser til ild i de to på sidene. På gulvet lå tre kvadratiske former som gikk inn i hverandre, laget av noen krystall-aktige steiner. Det er et eller annet symbolunivers her, men dette virker ikke helt gjennomført for meg, og jeg blir ganske usikker på det er meninga at denne installasjonen viser til en spesifikk åndstradisjon. Selv om jeg ikke klarte å plukke opp dette så merket jeg meg at det var en ganske klar referanse til tallet tre i dette verket.
Detalj av Sara Rönnbäcks Ephemeral Situations - Vår. Foto: Hilde Sørstrøm
Hilde: Tallet tre var også tilstede i videoverket Slow walk som de tre kunstnerene har laget sammen. Her ser vi de tre kunstnerene gå sakte og barbeint, med ryggen mot kamera, over et jorde.
Maria: Ja og jeg la merke til at det var filmet i tre årstider. Jeg tenkte faktisk på filmen E.T. Når det romskipet kommer og de går imot det. Man ser at det skjer noe helt vanvittig stort og de er liksom så forsiktige, men nysgjerrige. Og det var noe slik i måten kunstnerene gikk mot den haugen på. Men det var ikke det filmen handlet om. Det var ikke noe som ventet. Det var snarere at de gikk i tre forskjellige årstider.
Hilde: Men hva tenker du om tallet tre da?
Maria: Generelt så har jeg tenkt både om tittelen og om alle verkene at de var både referansetunge og symboltunge. Jeg tror de bevisst bruker tretallet fordi det er så tungt forankret i vår åndstradisjon, både i kristendommen og i de humanistiske vitenskapene. Det første jeg har tenkt på når det gjelder tallet tre er selvfølgelig den hellige treeningheten. Fordi det er det store mysteriet i kristendommen som man fortsatt prøver å forstå. Altså hvordan Gud kan manifestere seg gjennom tre forskjellige skikkelser. Også har jeg tenkt at det også gir en referanse til dialektikken. For eksempel Hegel sin dialektikk, ved å snakke om sannhet som en syntese. At man har en tese, en anti-tese og en syntese. Også har jeg tenkt på teori om intersubjektivitet. For eksempel hos Gadamer. Hvor forståelsen eksisterer som et tredje mellom to.
Hilde: Hva er de to andre?
Maria: Ja, de to vil da være du-et og jeg-et. Og det intersubjektive som er når en forståelse er fullendt. Så eksisterer den som noe tredje. Også er det sikkert enda flere referanser til tallet tre men jeg tenker at det var gjennomgående og at de mest sannsynlig har vært bevisste på dette.
Hilde: Ja, det vil jeg tro. Men jeg syntes i utgangspunktet ikke at filmen var spesielt interessant egentlig. Kanskje den blir mer interessant hvis man ser den i lys av det du sier om tallet tre. Da får den på en måte en plass i utstillingen.
Et annet verk som jeg er litt nysgjerrig på hva du tenker om, er lydverket For dine hender, ditt hode, ditt hjerte av Hammonds. Den man kunne ta på og spille med. Det er ikke helt klart for meg hvilken rolle det har i utstillingen.
Lydverket For dine hender, ditt hode, ditt hjerte av Hans Edward Hammonds. Foto: Hilde Sørstrøm
Maria: Jeg merket meg det verket. Det var noe av det første jeg så da vi var der på åpningen. Det var altså nylonstrenger som henger med forskjellige ting som kunne lage lyd. Det var noen bein og forskjellige andre gjenstander. Det var som et nettverk av nylontråder lagde lyd - en samklang. Jeg vet ikke, hva du synes om det Hilde, men jeg fikk en referanse til Donna Haraway. Jeg tenkte at det på en måte er som et strengeinstrument.
Hilde: Ja, du tenker på Haraways String Figures?
Maria: String Figures, ja. Og hvordan man her spiller sammen når flere går i lag og beveger på dette instrumentet. Det lager en samtale. Jeg vet ikke helt, men det virker jo som et mål for mange kunstnere i dag å referere til Haraway.
Hilde: Men fortsatt…
Maria: Ja, du ser ikke referansen til tid i det instrumentet?
Hilde: Nei, gjør du? Fortell.
Maria: Nei, jeg vet ikke om jeg egentlig gjør det heller. Jeg er enig med deg i at det strengeinstrumentet kanskje ikke er så lett å forklare hva det hadde der å gjøre. Men jeg synes likevel det tilførte noe.
Hilde: Ja, det var jo med å aktivisere utstillinga. Og selv om jeg ikke ser en direkte referanse til tid så synes jeg det har en interessant tittel. “For dine hender, ditt hode, ditt hjerte” antyder at det er laget til oss. Så kanskje man kan se det som et slags instrument for å aktivere oss kroppslig hvor både vårt hode, hjerte og hender kobles på.
Maria: Ja, og der har du også tallet tre.
Hilde: Ja, det er sant. Der er det igjen.
Maria: Ja, så det synes som om det finnes en forståelse om at det totale er tre.
Ephemeral situations - Vinter av Sara Rönnbäck. Foto: HIlde Sørstrøm
Hilde: Men hva tenker du om lokalet og hvordan installasjonene fungerte der? Kurant har vært uten fast utstillingslokale i lang tid nå, noe som har ført til at de har operert på forskjellige steder rundt omkring i byen. Denne gangen i det tidligere forretningsbygget i Skippergata 1C med store butikkvinduer som gjør at man lett kan se inn i lokalet fra utsiden - og ut fra innsiden.
Maria: Ja, det synes jeg fungerte veldig bra! Jeg synes at det var veldig flott å se en så uventet installasjon akkurat der.
Hilde: Jeg synes det var helt fantastisk å stå inne i utstillingen å se Coop Prix i vinduet utenfor. Det er fint at Kurant drar et slikt konsept inn i sentrum av Tromsø.
Maria: Ja, så står det Coop Prix åpent mellom 07.00 og 23.00 på nabobygget utenfor vinduet.
Hilde: Ja, det passer utrolig godt! Rett utenfor galleriet er denne verdenen som er så tydelig styrt av den vestlige linære tidsforståelsen. Så kommer denne utstillingen og bare “hei, vent nå litt”. Som en utfordring til det som skjer “der ute”. Det liker jeg veldig godt.
Maria: Ja, jeg ble ikke slått av noen av enkeltdelene i utstillingen. Men det at den er plassert akkurat der er jo nydelig.
Men hva er egentlig verdien av denne utstillingen?
Hilde: Det er vel å utfordre Khronos-tiden da, tenker jeg. Den som de fleste av oss - selv om vi kan være bevisst det - står fast i. Det er så vanskelig å bryte med den fordi den er så innsauset i samfunnet, i alt vi gjør og ja, hele vår tidsforståelse. Men det er jo veldig bra da at Slåttnes, Rönnback og Hammonds tar på seg den oppgaven å prøve å utfordre den måten å leve på. Det er en ganske heftig oppgave egentlig. Og jeg tenker at selv om ikke alle verkene var like interessante så fungerer utstillingen som helhet veldig godt til nettopp det.
Maria: Så du synes at kunstnerene har lyktes i å vise frem Kairos tid?
Hilde: Ja, det vil jeg si at de har. Og med tanke på hvordan mange av oss opplever og forstår tid i dag, så synes jeg utstillingen er interessant og relevant.
