Foto: Ida Walenius

Foto: Ida Walenius

Hallo fra Hakapik 

Jeg er Hilde Sørstrøm, frilans kunstkritiker og kunstskribent. Hakapik er mitt nettsted. 

Jeg er særlig opptatt av å utforske kunstfeltet i nordområdene - hovedsakelig Nord-Norge og Tromsø hvor jeg bor. Hakapik.no vil inneholde både kritiske refleksjoner i form av anmeldelser og essays samt intervjuer og visuelle innslag. Jeg inviterer ogs andre kritikere til å bidra med andmeldelser fra det sirkumpoalre nord.  Les mer om bakgrunnen for Hakapik.no her.  I tillegg til min egen plattform, skriver jeg også for jevnlig for Billedkunst og SeKunstMagasin

Ved siden av å være skribent er jeg deltidsansatt som samlingsforvalter ved Perspektivet Museum. Jeg har mastergrad i kunstvitenskap fra UiT Norges Arktiske Universitet og mastergrad i Preventive Conservation fra Northumbria University.

Stor takk til Norsk kulturfond for porsjektstøtte og til Tekstbyrået ved Nina Schjønsby og Halvor Haugen, som bidrar med veiledning.

 

 

 

 

Irrganger i papp

Irrganger i papp

Anmeldelse Objet Perdu, Tromsø Kunstforening 17.06.-20.08.2017

Objet Perdu har som hittil siste etappe i en 11 år lang ferd landet i Tromsø. Lutz-Rainer Müller og Jan Freuchen begynte prosjektet i Tyskland i 2006 med en kryssfinér-modell av måneladningsfartøyet Eagle, som fikk tittelen Objet Trouvé – oppkalt etter begrepet som vi på norsk kjenner som funnet objekt. Deretter ble modellen sagd opp i små deler, og året etter ble de presentert som individuelle skulpturer på et jorde utenfor Berlin. Her lå skulpturene til de senere gjenoppstod i galleriet Pierogi i Leipzig under tittelen Objet Perdu, det vil si mistet objekt.

 Illumination #3 av Lutz-Rainer Müller og Jan Freuchen. 

Illumination #3 av Lutz-Rainer Müller og Jan Freuchen. 

Å komme inn i utstillingen på Tromsø Kunstforening er som å entre en tredimensjonal collage. Ved hjelp av høye pappvegger har stort sett hele andre etasje blitt omskapt til en labyrint. Biter av kryssfiner og annet bygningsmateriell er strødd rundt på vegger og gulv. På de brune pappveggene i forrommet henger et stort tekstilverk med tusjtegninger av noe som ligner hår eller skjegg. Jeg fortsetter inn i de dunkle rommene som lyses opp av de to 3D-printede lysskulpturene Illumination #2 og #3. Ved første øyekast ser disse ut som moderne hvite plastlamper, men viser seg å være basert på deler fra skulpturen Objet Trouvé. I det innerste rommet står video-installasjonen Leif Perdu der en 80-talls-tv viser en animasjonsfilm hvor en virtuell avatar av Leif Magne Tangen, intendant ved Tromsø Kunstforening, er fremstilt gående alene på en planet. 

Etter en ferd gjennom kunstnernes sci-fi-inspirerte univers vender jeg tilbake til forrommet. Her har jeg bitt meg merke i at det henger et innrammet bilde skjevt over et stort hull i pappveggen. Bak hullet åpner det seg en mørk gang. Det er ingen åpenbare tegn til at man faktisk kan gå inn, utover at bildet viser en skikkelse på vei gjennom ei dør. Følger man denne forsiktige anvisningen, finner man en hemmelig bar dekorert med tegneserier, gamle utstillingsplakater, fotografier og innrammede deler av kryssfinér. Sammen forteller disse en fragmentert historie om skulpturen Objet Trouvé og reisen den har vært på siden 2006. 

Objet Perdu er en utstilling som på en befriende leken måte skiller seg fra seriøse hvit-kube-utstillinger. Müller og Freuchen tar utgangspunkt i resirkulering, noe som har vært en gjentagende tendens i euro-amerikansk kunsthistorie. Men de gjør det ikke simpelthen ved å inkludere funne objekter. De ødelegger og omformer sine egne kunstverk og inkorporerer ting og personer de møter på sin vei. Alt og alle skal med. Da de stilte ut i galleriet Pierogi i Leipzig i 2007, var Leif Magne Tangen leder ved galleriet. Så da resirkulerer de like gjerne ham også. Det er tydelig at kunstnerne har hatt det gøy i prosessen, og det gode humøret smitter.

Men i dette humørfylte universet av replikker og gjenbruk åpner også kunstnerne for store spørsmål som synes å resirkuleres i det evinnelige. For eksempel «hva er kunst?». Et spørsmål som ofte er oppe til diskusjon uten at det nødvendigvis fører til dypere innsikt. For i likhet med labyrinten er dette et tema man fort kan gå seg vill i. Men som utstillingen minner om, finnes det hemmelige rom som kan gi ny innsikt – og til og med være underholdende på samme tid. Hvis man tar seg tid til å utforske de ukjente gangene og lar seg lokke bort til den hemmelige baren, vel og merke.

LIAF 2017

LIAF 2017

Arktisk kunst i tråd med tiden

Arktisk kunst i tråd med tiden