Foto: Inger Emilie Solheim

Foto: Inger Emilie Solheim

Hallo fra Hakapik 

Jeg er Hilde Sørstrøm, frilans kunstkritiker og kunstskribent. Hakapik er mitt nettsted. 

Jeg er særlig opptatt av å utforske kunstfeltet i nordområdene - hovedsakelig Nord-Norge og Tromsø hvor jeg bor. Hakapik.no inneholder både kritiske refleksjoner i form av anmeldelser, intervjuer og visuelle innslag. Jeg inviterer også andre kritikere til å bidra med anmeldelser fra det sirkumpoalre nord. Les mer om bakgrunnen for Hakapik.no her.  

I tillegg til min egen plattform, skriver jeg også jevnlig for Billedkunst og SeKunstMagasin. Jeg har mastergrad i kunstvitenskap fra UiT Norges Arktiske Universitet og mastergrad i Preventive Conservation fra Northumbria University.

Stor takk til Norsk kulturfond for porsjektstøtte og til Tekstbyrået og Troms Fylkeskommune for godt samarbeid.

 

 

 

 

KUNSTDEBATT PÅ BLINDSPOR

KUNSTDEBATT PÅ BLINDSPOR

 Foto: Hilde Sørstrøm   

Foto: Hilde Sørstrøm

 

Rapport fra panelsamtale «Tromsø i verden» på Tromsø kunstforening 9. desember 2017

Hvordan forholder kunstscenen i Tromsø seg til det globale, det nasjonale og det lokale? Det var nøkkelsspørsmålet som skulle diskuteres på panelsamtalen på Tromsø Kunstforening forrige helg. Samtalen ble imidlertid penset inn på et annet spor. 

Det var Norsk kunstårbok som i samarbeid med Troms fylkeskommune og Tromsø Kunstforening inviterte til samtalen. I panelet satt kunstnerne Irene Rasmussen og Toril Johannessen, Hanne Hammer Stien fra kunstakademiet, Henrik Sørlid fra det kunstnerdrevne visningsrommet Kurant og Hanne Gudrun Gulljord fra Tromsø Kunstforening. Redaktør for Norsk kunstårbok, Ketil Nergaard, var ordstyrer.

I introduksjonsrunden lå det an til å bli en interessant diskusjon. Hanne Hammer Stien trakk frem et viktig særtrekk da hun pekte på hvordan man i hele Nord-Norge orienterer seg mot andre deler av den internasjonale kunstverdenen enn man gjør i for eksempel Oslo. Et eksempel finner man i den samiske kunsten som inntil i 2017 var nærmest usynlig på nasjonalt nivå. At vi i Nord-Norge ser mot øst heller enn mot sør så Stien i sammenheng med den historiske utviklingen med kystkultur og handelstradisjoner. Hun pekte også på en interessant tendens blant studentene som søker seg til masterstudiet på kunstakademiet i dag, der flere har valgt Tromsø fordi de interesserer seg for skillet mellom vestlig og ikke-vestlig kultur. 

Henrik Sørlid fulgte opp og fortalte at også Kurant ser i andre retninger enn til Oslo. De ønsker å se bort fra den hierarkiske modellen hvor målet er å komme inn på prestisjetunge institusjoner i hovedstaden. For dem er det mer interessant å se mot Russland, Estland eller Finland.  Det har de blant annet gjort nå i høst hvor de i forbindelse med LIAF (Lofoten International Arts Festival) arrangerte en konferanse hvor de inviterte kunstinstitusjoner med noenlunde samme størrelse som Kurant for å lære av hverandre. 

Også Hanne Gudrun Gulljord startet på et spennende tema da hun fortalte om prosessen de er i gang med for å gjøre Tromsø Kunstforening til en kunsthall for samtidskunst. Men så fikk hun spørsmål fra ordstyrer Nergaard om hvorfor de ikke stilte ut lokale kunstnere fra det etablerte kunstmiljøet – slik kunstforeningen har gjort tidligere. Og dermed ble hele toget penset over i et blindspor der det ble stående fast den resterende tiden av de to timene som var satt av.

Dette er på ingen måte et nytt tema i byens kunstmiljø. Kort fortalt handler det om manglende visningsrom i Tromsø. Eller rettere sagt: Den eldre, etablerte delen av kunstmiljøets manglende plass i Tromsø Kunstforening. Gulljord forsvarte kunstforeningen ved å trekke fram hvordan de i sine eksperimentelle utstillingsformer arbeider med lokale kunstnere i prosjekter som Tromsø Folkekjøkken, Mondo books og nå også gjennom et bokprosjekt som Kurant arbeider med. Men hun måtte likevel erkjenne at de har utfordringer når det gjelder å møte den eldre gardens behov. For Tromsø kunstforening er ikke den samme som før. Det er færre utstillinger og antallet medlemmer og publikum har dalt. I dag har kunstforeninga ca. 100 medlemmer, mens den på 90-tallet hadde over 1000. Hva er årsaken til denne utviklingen? Noen hevder det handler om endringer i kunstsynet som blant annet har ført til at kunstforeninga – i prosessen med å bli en kunsthall – har gått bort fra muligheten til å søke om utstillingsplass og tatt i bruk andre kuratoriske grep. 

Blant paneldeltakerne var det hovedsakelig Irene Rasmussen som talte de etablerte kunstnernes sak. Ifølge Rasmussen har definisjonsmakta flyttet seg, ikke bare fra det etablerte til det unge miljøet, men også til kuratorene og dermed også langt vekk fra kunstnerne. Her kom det også noen ganske bitre beskyldninger fra salen, hvor det ble hevdet at dagens unge kunstnere har satt en strek over historien og gått videre uten å se seg tilbake. Noen gikk til og med så langt som å hevde at opprettelsen av kunstakademiet har tatt livet av det som var før. 

Jeg mener arbeidet med eksperimentelle utstillinger er både spennende og viktig for kunstscenen i byen. Min eneste innvending er at jeg gjerne skulle sett flere eksperimenter enn hva kunstforeninga har presentert så langt i år. Når det er sagt skulle jeg gjerne også sett flere av de eldre etablerte kunstnerne utstilt i Tromsø. Men å beklage seg over yngre generasjoner og endringer i kunstsynet er lite konstruktivt. Begge deler er tross alt nødvendige for å opprettholde et levende kunstmiljø. 

At misnøyen som flere av de eldre, etablerte kunstnerne opplever tas opp, er selvsagt på sin plass.  Men for meg var det en skuffelse at panelsamtalen styrte bort fra åpningsspørsmålet om Tromsøs plass i en transnasjonal sammenheng. Ikke minst fordi dette er noe som burde være relevant for både etablerte og nyetablerte kunstnere i byen. Er det noen skiller i hvordan generasjonene arbeider her? Hvordan har kontakten med omverdenen utviklet seg historisk? Hvordan har det påvirket kunstproduksjonen i Tromsø før og nå? Det finnes mange interessante spørsmål knyttet til dette, men dessverre ble de fortrengt til fordel for debatten om kunstforeningas arbeidsmetoder og manglende visningsrom for den eldre garde. 

Det var mange tomme stoler på kunstforeninga denne lørdagen, men kanskje var det like greit. De som var til stede på strategi-seminaret til Tromsø Kunstforening tidligere i høst, gikk uansett ikke glipp av noe. For helgas panelsamtale var i stor grad bare en reprise av denne.

 

Fra statisk til dynamisk

Fra statisk til dynamisk

Klar for avgang fra Terminal B

Klar for avgang fra Terminal B