Foto: Inger Emilie Solheim

Foto: Inger Emilie Solheim

Hallo fra Hakapik 

Jeg er Hilde Sørstrøm, frilans kunstkritiker og kunstskribent. Hakapik er mitt nettsted. 

Jeg er særlig opptatt av å utforske kunstfeltet i nordområdene - hovedsakelig Nord-Norge og Tromsø hvor jeg bor. Hakapik.no inneholder både kritiske refleksjoner i form av anmeldelser, intervjuer og visuelle innslag. Jeg inviterer også andre kritikere til å bidra med anmeldelser fra det sirkumpoalre nord. Les mer om bakgrunnen for Hakapik.no her.  

I tillegg til min egen plattform, skriver jeg også jevnlig for Billedkunst og SeKunstMagasin. Jeg har mastergrad i kunstvitenskap fra UiT Norges Arktiske Universitet og mastergrad i Preventive Conservation fra Northumbria University.

Stor takk til Norsk kulturfond for porsjektstøtte og til Tekstbyrået og Troms Fylkeskommune for godt samarbeid.

 

 

 

 

Da Anastasia Ax møtte veggen i Tromsø

Da Anastasia Ax møtte veggen i Tromsø

Anmeldelse "Exile", performance av Anastasia Ax og Lasse Marhaug, Kurant Visningsrom, 16.01.2018

Anastasia Ax brakte kanskje ikke store nye verdensperspektiver til torgs da hun i januar i år innledet Kurants filmprogram Objects to be destroyed, kuratert av Greg Pope. Men noen spor satte definitivt kunstneren. 

Like før performancen “Exile” braker løs går det opp for meg at jeg har stilt meg bak en stabel med intet mindre enn 10 gipssekker, med en kniv plantet i den ene. Lite strategisk, tenker jeg og blir smått nervøs for hvordan dette skal gå. Gråpapir på gulvet, flasker fylt med sort væske, gipssekker og utallige gipsplater stablet langs veggene antyder nemlig at dette kommer til å bli grisete.

Det starter relativt rolig. Ax heller vann over seg selv og sparker i gipsplatene. Ved miksebordet sitter lydkunstner Lasse Marhaug og produserer et bakteppe av støy. Intensiteten bygger seg opp mens Ax beveger seg fram og tilbake i det langstrakte rommet på Tromsø Kunstforening som Kurant for anledningen låner. Aggresjonen øker og møtet mellom kunstnerens kropp og gipsplatene blir hardere og hardere. Den sorte væsken som ligner blekk, sprutes utover rommet, enten direkte fra flasken eller via kunstnerens munn. Etterhvert får også gipssekkene gjennomgå. Hun flerrer opp den ene etter den andre og drar dem etter seg slik at rommet fylles med gipsstøv. På dette tidspunktet velger noen å forlate rommet. De fleste ser likevel ut til å la nysgjerrigheten seire og vender snart tilbake. Etter en drøy halvtime er både kunstneren selv og rommet temmelig preget av hendelsen. En synlig sliten og herja Ax stagger seg ut av rommet hvor hun har satt et triumferende avtrykk – et abstrakt maleri som strekker seg gjennom hele gulvet i rommet. Splatter-effekten gjør det nærliggende å knytte resultatet til Jackson Pollock og hans mange arvtakere, som for eksempel den japanske kunstnergruppen Gutai eller Wieneraksjonistene. 

Det voldsomme utbruddet og griseriet til Ax frembringer en barnlig glede som får meg til å trekke på smilebåndet flere ganger under performancen. Men det å stå å se et annet menneske slite seg ut foran deg føles også litt vondt. Hva skjer etter et slikt kroppslig kræsj? 

Med performancen har kunstneren skapt et ekspressivt maleri som i de påfølgende dagene fungerte som et visningssted for film. Ax viser hvordan det i nedbrytningsprosessen også ligger – eller i det minste kan ligge – en skapende kraft. At destruksjon og konstruksjon står nærmere hverandre enn man gjerne tror. Det er den påminnelsen som ligger i gipsstøvet jeg bærer med meg på klær og sko når jeg forlater utstillingslokalet.

Inversia 2018

Inversia 2018

Om å løfte blikket

Om å løfte blikket