Foto: Inger Emilie Solheim

Foto: Inger Emilie Solheim

Hallo fra Hakapik 

Jeg er Hilde Sørstrøm, frilans kunstkritiker og kunstskribent. Hakapik er mitt nettsted. 

Jeg er særlig opptatt av å utforske kunstfeltet i nordområdene - hovedsakelig Nord-Norge og Tromsø hvor jeg bor. Hakapik.no inneholder både kritiske refleksjoner i form av anmeldelser, intervjuer og visuelle innslag. Jeg inviterer også andre kritikere til å bidra med anmeldelser fra det sirkumpoalre nord. Les mer om bakgrunnen for Hakapik.no her.  

I tillegg til min egen plattform, skriver jeg også jevnlig for Billedkunst og SeKunstMagasin. Jeg har mastergrad i kunstvitenskap fra UiT Norges Arktiske Universitet og mastergrad i Preventive Conservation fra Northumbria University.

Stor takk til Norsk kulturfond for porsjektstøtte og til Tekstbyrået og Troms Fylkeskommune for godt samarbeid.

 

 

 

 

Om å løfte blikket

Om å løfte blikket

Anmeldelse The Crisis of the Horizon, Small Projects, 19.01-31.01.2018

Inne på Small Projects blir blikket mitt sugd inn i Simon Faithfulls alarmerende videoverk Going Nowhere. Filmen viser en sandflekk, sett ovenfra, som er omringet av hav. Langt der nede går en skikkelse kledt i gult. Som en slags levende varseltrekant går vedkommende i ring langs vannkanten. Vannet stiger faretruende raskt og spiser seg innpå sandflekken. Og mens mennesket bare går og går får det stadig mindre plass å bevege seg på. 

I tillegg til to videoverk av Simon Faithfull får vi i utstillingen «The Crisis of the Horizon» også oppleve Jenny-Marie Johnsens eksperimenteringer med satelittbilder hvor hun blant annet har fargebehandlet et av Tromsø Satelittstasjons bilder av jorden. Vi får se Agnieszka Polskas film What the sun has seen som blander animasjon og arkivmateriale i en lekende fortellingen om en syngende sol som stiller spørsmål ved menneskets misbruk av naturressursene. Og vi får se Emilija Škarnulytė videoverk No Place Rising som blander mytologi og vitenskapelig forskning og blant annet viser en havfrue svømmende i arktiske strøk. Et fellestrekk for de utvalgte verkene er at de tar i bruk kamerabaserte dokumentasjonsmetoder ofte anvendt i naturvitenskapelig forskning. Særlig har kunstnerne eksperimentert med fugleperspektivet. 

At fugleperspektivet har blitt et forskningsfelt for den Berlin-baserte kuratoren Vanina Saracino kommer tydelig fram ikke bare i utvalget av kunstverk, men også i utstillingsteksten hun har skrevet. Her støtter hun seg både på Le Corbusier og utviklingen av romteknologi når hun peker på hvordan fugleperspektivet, i flyfoto og satelittbilder, har påvirket vår verdensforståelse, særlig med tanke på klima- og miljø. Jeg opplever imidlertid at hennes eget tekstarbeid – som også baserer seg på et lengre essay hun har skrevet – er det viktigste her. Kunstverkenes rolle blir først og fremst å illustrere teksten hennes. For meg blir dette derfor først og fremst en utstilling som gir innblikk i et pågående forskningsprosjekt. Det er ikke nødvendigvis negativt. Small Projects er et utstillingssted som er godt egnet for nettopp denne typen eksperimenter, og tankeprosessene og tematikken som kuratoren presenterer er verdt å bruke tid på. Som utstilling tror jeg imidlertid at prosjektet ville hatt godt av litt modningstid, men om det kommer en oppfølger vil jeg definitivt ha øynene åpne. For her ligger det noe i luften.

Da Anastasia Ax møtte veggen i Tromsø

Da Anastasia Ax møtte veggen i Tromsø

Fra statisk til dynamisk

Fra statisk til dynamisk