Om Hakapik 

Hakapik er et nettmagasin for kunstkritikk med mål om å utforske det visuelle kunstfeltet i nordområdene, hovedsakelig Nord-Norge og Tromsø. Ansvarlig redaktør er Hilde Sørstrøm. Redaksjonsrådet består av Nina Schjönsby og Halvor Haugen fra Tekstbyrået.

Hakapik inneholder ulike kunstkritiske tekster, som anmeldelser, kommentarer og intervjuer. I tillegg finner du kortere omtaler, bildeserier og noen videointervjuer. Alt innhold er produsert av kunstkritikere med kunstfaglig bakgrunn. Følg gjerne også @hakapik.no på Instagram og Facebook.

Hakapik har siden 2017 mottatt støtte fra Norsk kulturfond

Den nødvendige påminnelsen

Den nødvendige påminnelsen

Anmeldelse av utstillingen Like Betzy, Nordnorsk kunstmuseum, 15.06.2019 – 16.02.2020.

Skrevet av Caroline Mitchell Itland

Kystparti fra Nord-Norge  (1983) av Betzy Akersloot-Berg. Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum

Kystparti fra Nord-Norge (1983) av Betzy Akersloot-Berg. Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum


«Like Betzy» er en utstilling bestående av flere lag, der feministiske perspektiver gjennomsyrer det meste.

Da jeg tidligere i år hørte om Nordnorsk Kunstmuseums nye storsatsing, Betzy Akersloot-Berg (1850-1922), var jeg nødt til å undersøke hvem dette egentlig var. Det viste seg å være en nasjonalt og internasjonalt anerkjent kunstner i sin samtid, som på lik linje med Peder Balke og Otto Sinding hadde en forkjærlighet for det nordnorske kystlandskapet, og som malte i nasjonsbyggingens ånd. Så hvorfor hadde jeg ikke hørt om henne?

Anerkjent i samtiden, glemt i ettertid

Det er en gjennomgående tendens at kvinner utelates i historiebøkene, og det er ikke til å legge skjul på at det er patriarkalske strukturer som har bidratt til å undergrave kvinnelige kunstnere. Som kjent skrev Linda Nochlin i essayet «Why Have There Been No Great Women Artists?» fra 1971, at kvinners sosiale posisjon er grunnen til deres manglende plass i kanonen, og at det hverken har med talent eller kvalitet å gjøre.

Betzy Akersloot-Berg hadde talent, hun hadde bare ikke «riktig» kjønn. Likevel virker det underlig at en kunstner som var såpass ettertraktet i sin samtid, kan bli glemt i ettertid.

Havdronningen Betzy

Flere av bildene i utstillingen viser motiver av kystlandskap fra den lille øya Vlieland i Nederland, hvor kunstneren etterhvert bosatte seg. Vi finner også malerier som skildrer det nordnorske kystlandskapet.

For å understreke at det ikke bare var Otto Sinding og Peder Balke som malte fra disse områdene, byr utstillingen på en vegg dekket av et kart som viser steder disse tre besøkte. Her kommer det frem at Akersloot-Berg bevegde seg i et større geografisk område enn de to mennene, samt at hun var oftere i Nord-Norge enn hva Peder Balke var. Kartet bidrar til å påpeke at det er på sin plass at også hun bør nevnes som en representant for det nordnorske landskapet. Maleriet «Kystparti, Lofoten» (1883) (forøvrig det eneste verket av Akersloot-Berg som Nordnorsk Kunstmuseum har i sin samling) er et av mange verk som helst skulle blitt skrevet frem på lik linje med de nevnte mennenes skildringer av lignende landskap.

Mens Peder Balke kun var på én reise i Nord-Norge kom Betzy Akersloot-Berg stadig tilbake. De røde prikkene viser Betzy Akerslood-Bergs reiser, Den mørkegrønne viser Otto Sindings opphold i Lofoten og den lysegrønne viser reisen Peder Balke gjorde i Nord-Norge i 1832. Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum

Mens Peder Balke kun var på én reise i Nord-Norge kom Betzy Akersloot-Berg stadig tilbake. De røde prikkene viser Betzy Akerslood-Bergs reiser, Den mørkegrønne viser Otto Sindings opphold i Lofoten og den lysegrønne viser reisen Peder Balke gjorde i Nord-Norge i 1832. Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk Kunstmuseum

At Akersloot-Berg var en maler av havet, bærer særlig utstillingens største rom preg av. Her får vi fornemmelsen av nærkontakt med havet både gjennom det som henger på veggene, men også krakker som publikum kan sitte på er laget av materiale som minner om rekved. Flere av innrammingene er faktisk også laget av rekved. Dette skal ha vært et ønske av kunstneren selv. I tillegg står det plassert en trekasse i dette rommet, som forestiller kassen hun arbeidet i under harde værforhold.

Betzy Akersloot-Berg arbeider “en plain air”. Foto: Nordnorsk Kunstmuseum

Betzy Akersloot-Berg arbeider “en plain air”. Foto: Nordnorsk Kunstmuseum

Akersloot-Berg arbeidet såkalt «en plein air». Det vil si at hun malte direkte på stedet i møtet med landskapene og naturen, fremfor etter hukommelsen inne i et atelier. Kassen understreker at hun var en robust maler forut for sin tid, og mer i tråd med impresjonistenes arbeidsmetode. Den påpeker at hun var en kvinne for seg selv, som brøt med de tidsriktige konvensjonene i henhold til metode - og skal vi tro historiebøkene - også i henhold til kjønn. De som har skrevet historien om oss, har i det minste tegnet et bilde av friluftsmaleriet som mer knyttet til mannlige kunstnere i Akersloot-Bergs samtid.

Dialog med andre kunstnere og det kontemporære

Betzy Akersloot-Bergs malerier i dialog med verk av kunstnere som Peder Balke, Otto Sinding, Christian Krohg og Gerhard Munthe. Foto: Hilde Sørstrøm

Betzy Akersloot-Bergs malerier i dialog med verk av kunstnere som Peder Balke, Otto Sinding, Christian Krohg og Gerhard Munthe. Foto: Hilde Sørstrøm

Utstillingens formål er å stille spørsmål rundt den manglende presentasjonen av kvinnelige kunstnere. Derfor er det også gjort flere grep som forsøker å antyde et svar. Et av disse er å plassere Betzy Akersloot-Berg i dialog med andre kunstnere med lignende motiver. Her stilles Akersloot-Bergs malerier side om side med hennes likemenn, hvor vi finner Peder Balke, Otto Sinding, Christian Krohg, Hendrik Willem Mesdag, Adelsteen Normann og Gerhard Munthe. Det kan virke som at dette er gjort som et bevis på at usynliggjøringen av Akersloot-Berg ikke skyldes mangel på kunstnerisk kvalitet, og bidrar derfor til refleksjon rundt hvem som blir glemt, og hvem som får en plass i historiebøkene. Likevel savner jeg kvinner i denne rekken av mulige sammenligninger. For eksempel hadde Anna-Eva Bergmans abstraherte skildringer av samme naturlandskap både kunne trekke en linje til nyere tid, og samtidig inkludert flere kvinner i utstillingen.

I tillegg til å plassere kunstneren i et historisk perspektiv, understrekes også temaets relevans i dag. Her er det særlig utstillingens grafiske profil som svarer til det kontemporære, og bidrar til å tenke Betzy Akersloot-Berg ut ifra dagens tidsånd. For eksempel i det allerede nevnte kartet. Behovet for å skrive frem flere «Betzyer» belyses også i form av en postkortstasjon som kunstmuseet har plassert i foajeen. Her kan besøkende selv skrive ned historier om andre personer som ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener.

Inviterer til debatt

I parken utenfor museet står Roald Amundsen og skuer som vanlig stolt utover, men nå som «Han Roald som Betzy». Rundt statuen er det for anledningen montert en trekasse som ligner den vi finner inne i museet. Trekassen har fått en messingplate som dekker over hans etternavn – dette for å henvise til hvordan mannlige kunstnere vanligvis omtales ved etternavn, mens kvinner blir omtalt ved fullt navn. På den måten plasseres Roald Amundsen i Betzy Akersloot-Bergs situasjon, og det stilles igjen spørsmål rundt hvem som får heltestatus og hvem som uteblir i historien.

Som en del av utstillingen  Like Betzy  Har Nordnorsk Kunstmuseum montert en trekasse, lik den Betzy Akersloot-Berg brukte, rundt Roald Amundsenstatuen.  Han Roald som Betzy  er et forsøk på å rette søkelyset på den skeive balansen mellom navngitte menn og kvinner som hedres på sokkel i det offentlige rom. Stuntet til kunstmuseet har skapt heftig debatt i Tromsø. Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk kunstmuseum.

Som en del av utstillingen Like Betzy Har Nordnorsk Kunstmuseum montert en trekasse, lik den Betzy Akersloot-Berg brukte, rundt Roald Amundsenstatuen. Han Roald som Betzy er et forsøk på å rette søkelyset på den skeive balansen mellom navngitte menn og kvinner som hedres på sokkel i det offentlige rom. Stuntet til kunstmuseet har skapt heftig debatt i Tromsø. Foto: Kjetil Rydland/Nordnorsk kunstmuseum.

Ved å forlenge utstillingen ut av museets vegger, rettes det også fokus på den skeive balansen mellom kvinner og menn som hedres ute i det offentlige rom, være seg på sokkel eller i gatenavn. Stuntet har i ettertid vist seg å være effektiv for å nå ut til et bredt publikum, og debatten som har oppstått er både relevant og nødvendig. At Like Betzy åpner opp for refleksjon rundt likestillingsspørsmål er det derfor ingen tvil om.

Aktivisme og selvkritikk

Utstillingen bærer preg av samfunnskritikk rettet spesielt mot likestilling og kjønnsbalanse i kunstinstitusjoner. Gjennom små lapper med ubehagelig fakta rundt kvinners plass i museer verden over, hengt opp med teip rundt om i hele utstillingen, på et tilsynelatende amatørmessig vis, blir vi vitne til at museet hacker – for å bruke deres eget uttrykk – sin egen utstilling. Også kritikk av egen institusjon er å finne blant disse lappene, hvor det blant annet stilles spørsmål rundt hvilken rolle Nordnorsk Kunstmuseum spiller i å promotere Peder Balke som den fremste maleren fra Nord-Norge. Ved å stille spørsmål ved museenes samfunnsrolle, kommer de med et klart og tydelig budskap, og det trekkes en sylskarp linje fra Betzy Akersloot-Berg til dagens forhold.

Like Betzy gir en hederlig innføring i Betzy Akersloot-Bergs maleriske kvaliteter. Likevel er det feministiske perspektiver som dominerer når utstillingen minner oss om den gjeldende marginaliseringen av kvinner i kunsthistorien og i dagens kunstverden. Enkelte vil derfor kanskje stille spørsmål om den taler mer for likestillingskamp enn for kunsten som blir presentert. Samtidig synes de feministiske grepene museet gjør som en nødvendighet for å kunne sette ord på problemene som er der. Det er ingen tvil om at undergravingen av kvinnelige kunstnere bunner i strukturelle krefter. Og når det til og med rettes et kritisk blikk på egen institusjon, kommer dette tydelig frem.

Det finnes et stort behov for å synliggjøre de glemte kunstnerskapene, og ved å rette fokus på ett av dem åpnes det forhåpentligvis for ettertanke rundt alle de andre.

Illusjoner og avhugde hoder

Illusjoner og avhugde hoder