Subtile budskap om tid
Anmeldelse Ina Otzko: Surrender, Galleri Nord-Norge, 14. januar–5. mars 2023, Harstad
Ina Otzko gir oss mulighet til å se, lytte og tenke i møte med fotografier, tekst, lyd og video som alle kretser rundt ulike framstillinger av tid.
Skrevet av Øystein Voll
Myk, elektronisk musikk og klukkende vann møter meg allerede i inngangspartiet til Galleri Nord-Norge og er med meg når jeg kommer inn i hovedsalen. Her henger åtte store (130x130 cm) og ett enda større (400x400 cm) fotografier. Belysning bak fra sidene gir det største bildet en form for falmethet i kantene – som et gammelt foto som har ligget i lyset for lenge – og det gir meg en følelse av at bildet dirrer, at det er eterisk. At alle fotografiene er i svart-hvitt gjør at jeg opplever dem – og historien som fortelles – som tidløs.
Lyden blir som taffelmusikk mens jeg går rundt og ser på disse bildene av kvinnen, kledd i en flortynn, hvit kjole, som beveger seg i fjæra. Jeg blir usikker på om hun poserer for kunstnerens kamera eller danser uten tanke på at hun iakttas. Kanskje er det en form for ritual hun utfører i det grunne sjøvannet? Tittelen på fotoserien er Mnemosyne (2023). Kvinnen på bildet kan dermed forstås som den greske gudinnen for tid, minner og hukommelse, og den som oppfant ord og språk.
Det tekniske i disse fotoene framstår ikke som avansert eller perfeksjonert, og motivene er konkrete og tilgjengelige – i alle fall på overflaten. Å vandre fra bilde til bilde er beroligende og kontemplerende, som å vasse i strandkanten mens vann og sand kiler tærne.
Det er først når jeg kommer lengst inn i galleriet, bak veggen og under galleriets mesanin, at jeg finner videoen som lyden jeg har vandret i kommer fra. Videoverket, og tittelverket, Surrender (2023) varer i sju minutter og går i loop. Det er akkurat passe lenge til å kunne slappe av, og ikke så lenge at jeg blir utålmodig (noe jeg fort kan bli av lange videopassasjer). Surrender inviterer meg til å bade i omsluttende vann, som tidvis er rosa og lilla, tidvis rødt og hvitt. Jeg føler at jeg er på et varmt og behagelig sted. Jeg dukker ned i grunt vann, der solstråler brytes i vannet, leker over sandbunnen og danner bevegelige mønstre, som nervebaner som forbinder vannet, lyset, luften og meg i en evighet av liv.
I tillegg til foto og video viser kunstneren tre korte budskap i neonskilt – glassrør fylt med argongass og koblet til strøm via en transformator slik at de lyser. Dette er noe som vanligvis ikke appellerer til meg, siden det minner meg for mye om «kloke ord» på en plakat fra IKEA eller «visdomsord» som spys ut i sosiale medier. Men denne gangen lar jeg meg stoppe av ett av disse budskapene. Take your time (2015) er formet etter kunstnerens egen håndskrift og montert på veggen i passasjen mellom den lyse hovedsalen og det mørkere rommet hvor videoen looper.
På et vis er det noe tilfeldig, klumsete og uelegant over dette kunstverket, med ledninger som henger løst nedover veggen mot strømkabelen som ligger i et virvar nede på gulvet. Kanskje er det nettopp dette uelegante som fanger interessen min? Det er ujålete og føles ekte, som når en venn kommer med et klokt ord til rett tid. Så jeg setter meg ned på den smale, harde benken i passasjen, vis-a-vis verket, og tenker at det er en påminnelse om at tiden er viktig, men at den også kan oppleves flokete og tilfeldig. Hva bruker jeg tiden min til? Og da tenker jeg ikke bare på fra minutt til minutt, fra dag til dag – men hva jeg bruker livet mitt til.
Surrender er en behagelig utstilling – sagt i aller beste mening. Det er lett å like bilder av hav, himmel, strand og fjell, samt en feminin danser i fjæra. Men utstillingen er også veldig mye mer. Ina Otzkos kunst kretser ofte om temaer som tid, rom, bevissthet, hukommelse og grenser, og om hvordan vi forholder oss til oss selv, andre, våre omgivelser og vår levetid på jorden. I denne utstillingen møter vi ulike framstillinger av tid. Svart-hvitt-fotoene viser en stilisering av et tidsforløp, mens lyd og video er direkte opptak, riktignok redigerte, av noe som skjer innenfor en tidsramme. Den problematiserer ikke direkte at livet er under press gjennom påvirkning av vår art, men det ligger subtile budskap her som gir mulighet til å stoppe opp, sette seg ned, se, lytte og tenke omkring forholdet mellom natur og tid.
