Drakt i solnedgang
Anmeldelse av Too Hot to Make Fashion: Tonje Plur, Galleri Nord-Norge, 5. juni–3. august, Harstad
Nordnorsk natur fungerer først og fremst som en praktfull kulisse i Tonje Plurs tekstile eventyrverden.
Skrevet av Carina Elisabeth Beddari
Ute på en snøkledd vidde eller fjellplatå står en skikkelse kledd i en eventyrlig drakt. Lag på lag med pastellfargede tyllstoffer blafrer i vinden, rundt halsen har skikkelsen et tettstrikket, bredt skjerf. Også hodet er dekket av tekstilremser, alt i de samme fargene som landskapet og himmelen i den blå timen: rosa, hvitt, lysegult og et vell av blåtoner. Det er noen eklektiske kleskreasjoner fotografert i bråvakker, nordnorsk natur som møter deg i årets sommerutstilling på Galleri Nord-Norge i Harstad – Too Hot to Make Fashion av tekstilkunstner Tonje Plur.
Den første av utstillingens tre saler er fylt av slike fotografier. Samtidig er de fotograferte «plaggene» også utstilt som skulpturelle verk; høye, lett foroverbøyde mannekenger ruver i rommet. De har noe munkeaktig over seg, med sine kappelignende, heldekkende drakter. Men de kan også minne om utenomjordiske vesener, om troll eller fantasifigurer hentet fra en ukjent fremtid. Noen av skulpturene er dekket av tekstilremser i lyse farger, andre i mørkere. Bak folder av pastell kan neongult skyte fram; stoffene er i helt ulike kvaliteter, man får lyst til å ta på alt.
Plur har svennebrev i kjole- og draktsøm samt en mastergrad i klesdesign fra Kunsthøgskolen i Oslo. Per i dag arbeider hun i skjæringsfeltet mellom mote, kunsthåndverk og billedkunst. Verkene vi ser på Galleri Nord-Norge kan absolutt kalles tekstilkunst, og samtidig er det arbeider som nærmer seg plagg som kunne ha blitt brukt – kreasjoner jeg lett kunne sett for meg solgt i nærmeste nordnorske suvenirbutikk.
Med storslåtte vinduer og strømmende lys er Galleri Nord-Norge et av landsdelens vakreste visningsrom. I den første salen står de fem allerede nevnte skulpturene, AW/SS Look 1-5 (2024), spredt på gulvet, mens man finner fotografiene, som har titler etter stedsnavn i Karasjok, på veggene. Kleskroppene er utstillingens høyeste og passer godt her.
På platået som utgjør galleriets andre etasje finner man tekstile arbeider fra 2022 og fram til 2024. Serien Personae fra 2023 har undertitlene Portrett #1-4 og Selvportrett #2 og består av en form for plagg montert på rammer. Man ser for eksempel en halslinning, og ulike personlige gjenstander som henger fra bildet: brosjer, en liten veske eller en lommebok i blomsterstoff. Serien skal tematisere klærnes plass i portretthistorien. Utstillingsteksten fremhever bekledningens plass «i større sosiale og økonomiske systemer», men verkene fremstår altfor ensartede til at dette virkelig materialiserer seg.
Utstillingstittelen Too Hot to Make Fashion lyder catchy, men hva viser den egentlig til? Tittelen betegner også Plurs pågående verkserie i galleriets siste sal under mesaninen, der man finner ni skulpturer. Også disse er en form for mannekenger, men mindre kolossale. Tekstilene er her montert på tekstilstenger, i formasjoner som minner om kvistmennesker; assosiasjonene går til Alberto Giacomettis tynne, abstraherte menneskefigurer, men også til Iver Jåks’ arbeider med reinhorn.
I og med at Plurs verk lages av gjenbrukstekstiler, er det nærliggende å forstå tittelen som en henvisning til klimakrisen. Kloden koker, og klesindustrien er en del av problemet! Utstillingsbeskrivelsen avslører dessuten at formuleringen er hentet fra en fagartikkel som beskriver hvordan ekstremvarme påvirker tekstilindustrien i Sør- og Sørøst-Asia. I tillegg fremheves Plurs arbeid med identitet og tilhørighet; hun er selv fra Oslo, men tilbringer mye tid i Karasjok, der hun også tidligere har vært bosatt. Sammen med klimatematikken begrunner dette antagelig bruken av nordnorsk natur i utstillingen. Fotografiene skal forankre arbeidene i naturen og i årstidenes skiftninger, spille med nettopp den syklusen som tekstilindustrien er med på å endre. Men selv om jeg ser poenget, blir disse fotografiene mitt ankepunkt mot utstillingen. Visst spiller Plurs draktverk praktfullt med fargene på vidda, i blåtimen og mellom høstgule løv, men de fremstår også klisjéfulle. Om konseptet «klær» tas ut av sin sammenheng og blir til noe mer og mer flertydig her, reduseres ikke naturen da til gjengjeld til ren staffasje?
De ruvende «mannekengene» til Plur kan minne om arbeider jeg har sett av danske Rasmus Myrup, som i serien Salon des Refusés (2020) presenterte menneskelignende figurer som åpenbart blander og er inspirert av motehistorie, nordisk mytologi og moderne kjønnsteori. Flertydigheten er ikke like rik i Plurs arbeider. Håndverket er imponerende, det er umulig å ikke la seg fascinere av fargebruken og kombinasjonen av ulike teknikker – ja hele eventyrverdenen Plur skaper. Men samtidig er det noe hult over utstillingen. Er den kritiske impulsen her virkelig kritisk, eller er den bare maner, en tom gest på autopilot? Slike spørsmål kan selvfølgelig stilles til svært mye samtidskunst, men like fullt er det vanskelig å få øye på utstillingens «underliggende tekstile problemstillinger» som ifølge beskrivelsen «er dypt forankret i selve tekstilfibrene». Det som isteden springer en i øynene, er fotografiene. Og de er storslåtte på samme måte som en malt elg i solnedgang.
