Bristepunktet i et meningsløst rom
Anmeldelse av arbeidene til Crispin Gurholt og Mattias Härenstam vist på Arctic Moving Image & Film Festival (AMIFF), Harstad, 15.10.2020 – 18.10.2020. Kuratert av Kristian Skylstad.
Skrevet av Maria Danielsen
På AMIFF 2020 viser Crispin Gurholt og Mattias Härenstam frem sosiale rom der det har oppstått blokkering og stagnasjon i selve strukturen av det mellommenneskelige.
Årets gjestekurator på AMIFF 2020 er Kristian Skylstad. Han har invitert Jason Havneraas & Kjetil Berge, Mattias Härenstam og Crispin Gurholt til festivalen i Harstad som i år ble arrangert for fjerde gang. I løpet av tiden jeg var i byen rakk jeg å se verkene til Gurholt og Härenstam. I arbeidene deres ser jeg konsekvensene av blokkering og stagnasjon: eksistensielle kriser, ensomhet, isolasjon, selvdestruktivitet, manglende tilstedeværelse og tap av mening. Disse tilstandene rammer oss på mange plan, det politiske, samfunnsmessige, det sosiale og det individuelle.
Men for å ta det helt fra begynnelsen av. Hva er vilkårene for rommet mellom oss, hvilke muligheter finnes her, og hvordan er vi knyttet til det? En ting er sikkert, og det er at det er hovedsakelig her utveksling foregår. Med basis i teoriene til Hans-Georg Gadamer, grunnleggeren av den filosofiske hermeneutikken, vil jeg foreslå at rommet mellom oss er en forutsetning for selvbevisstheten, for erfaringen av å kjenne og forstå andre, og for forståelsesfenomenet overhode. Gadamer forklarer at forståelsen beror på dynamikken i rommet mellom, fordi forståelsen aldri kan være helt subjektiv, den er ikke aksiomatisk, men fungerer intersubjektivt. Enhver ekte kontakt og enhver ekte forståelse forutsetter at flere er sammen om det som forstås. Uten vekselvirkningen mellom to eller flere parter kan man ikke snakke om forståelse. Intersubjektivitet betyr jo nettopp mellom subjektet og noe annet, og dette gjelder i vid forstand. Det kan være mellom to subjekter, mellom subjekt og objekt, og mellom subjekt og verden.
Iscenesettelser av iscenesettelsens tomhet
Crispin Gurholts arbeider, består av fotografi og videoverk presentert i utstillingen Entrapped moments på Galleri Nord-Norge og den stedsspesifikke installasjonen Harstad (2020) som er Live Photo #29 i serien som kunstneren har arbeidet med i 20 år. Fotografiene som henger langsetter veggene i to av galleriets rom, er iscenesettelser av mennesker i ulike sosiale sammenhenger. Den mentale avstanden mellom menneskene er påfallende. Alle virker tilbaketrukket og frosset fast i et privat vakuum. De ulike tablåene i bildene har derfor ikke akkurat karakter av å være sosiale rom, men heller det motsatte, noe uvelkomment og isolert. I følge kunstneren er de frossede øyeblikkene i bildene tilbakeblikk på hans eget liv. Han kaller samlingen en livsfrise. Gurholt er ærlig nok til å innrømme at de konstruerte og stramt iscenesatte situasjonene er analoge med hvordan han har konstruert og iscenesatt hvem han er, sin karriere og i enda videre forstand, sitt liv.
Live photo-installasjonen er laget spesielt for AMIFF 2020 og finner sted i en enebolig ca. ti minutters gange fra Galleri Nord-Norge. Vi guides til eneboligen som ligger øverst i et boligfelt over Harstad sentrum. På en merkelig måte bevares den ugne stemningen og tomheten som fantes i fotografiene og videoene i galleriet gjennom hele gåturen. Jeg skjønner ikke hvordan kunstneren kan ha fått til akkurat det der. Enten er det bare flaks, eller så har han tatt noe helt på kornet. Flere av husene vi går forbi mangler gardiner og man kan se inn. Jeg ser flere tilfeller av at det sitter mennesker rimelig fastfrosne i sofaen eller stående rett opp og ned på kjøkkenet. Mørkt ute, og lyst inne i husene, noe som får alt til å virke iscenesatt, skjønt dette ikke er en del av Gurholts arbeid.
Fremme ved eneboligen ser vi en ungdom stående og stirre ut vinduet fra stua i boligens 2 etasje. Vedkommende rører ikke på seg, han er som frosset fast i èn tilstand. Garasjen som hører til boligen har store vinduer vendt ut mot gata der vi som publikum befinner oss. Inne i garasjen sitter det jeg antar er faren, også han frosset fast, foran sitt båtmodell-prosjekt. Dette er alt som skjer. Etter rundt 10 minutter er det over og vi vender tilbake til der vi kom fra. I kunstnersamtalen med en påfølgende paneldiskusjon på festivalens siste dag, forklarer Gurholdt at arbeidene tematiserer ensomhet og isolasjon. Hans egen, men også andres. Det at det føles umulig å nå inn til andre på en genuin og tillitsvekkende måte, som kunne skapt følelsen av å være en del av en større sammenheng.
Se for deg to individer og tenk deg at det som knytter dem sammen er rommet mellom dem. Uavhengig av om en faktisk samtale finner sted eller ikke, så kan man tenke seg at rommet mellom dem er analogt med en samtale. Selve rommet konstitueres altså av bevegelsene: kast – respons, frem og tilbake, igjen og igjen. Ved å delta i denne dynamikken er det en potensiell mulighet til å se (noe av) seg selv, den andre, kunstverket, verden eller hva enn som måtte inngå i relasjonen. Dette er strukturen av det intersubjektive, det felles som ligger mellom. Det er også her speiling foregår, noe som får meg til å tenke på Hegels herre-knekt aforisme som åpner med påstanden: Selvbevisstheten er i og for seg, idet og ved at den i og for seg er for en annen, det vil si at den bare er i egenskap av anerkjent. Premissene for hva som kan anerkjennes, speiles og gjøres til gjenstand for selvbevisstheten avhenger av det som vises frem. I rommet som opptrer i Gurholts verk foregår det ikke noen samtale, ingenting er intersubjektivt. Og det kan tenkes at de oppstillte øyeblikkene er et bilde på hvordan karakterene har mistet både seg selv og den andre.
En selvdestruktiv mestringsstrategi
Mattias Härenstam er inne på noe av det samme som Gurholt i de tre filmene: Portrait reminiscent of my father (2011), Reconstruction (2013) og Prospect (2017) som vises som en egen «pakke» på Harstad kino. Men sammenlignet med Gurholt sine verk, som pinpointer isolasjon, går Härenstams arbeider en litt annen vei. For meg virker filmene hans mer søkende utover enn det som er tilfelle med Gurholts arbeider.
Det kommer best frem i den nyeste av de tre filmene, Prospect (2017), som viser en familiesituasjon hvor hovedpersonen, en eiendomsmegler ender opp med å sette fyr på en romfolkleir (en campingvogn for å være helt nøyaktig). Gjennom virkemidler som fine klær, møblerte hjem, stilige venner, dekket bord og polerte overflater skjønner vi at hovedpersonen tar kontroll på hvordan verden ser ham, og at han bekreftes gjennom denne strategien. Men det blir også tydelig at den kontrollerte og oppkonstruerte fasaden han lever gjennom er tømt for mening. Når han ser hvordan menneskene i romfolk-leiren lever konfronteres han med kontrasten i seg selv bestående av et sårbart indre, kompensert for gjennom et kontrollert ytre. At han ender opp med å fyre på campingvognen virker for meg som en mestringsstrategi.
Vilkårene for rommet mellom oss
I følge Härenstam er begrepene fasade og ytre kontroll nøkkelord i hans kunstnerskap. Når man bruker disse ordene insinuerer man automatisk det de står i forhold til, noe avkledd og åpent. Filmene til Härenstam viser frem riften i karakterenes selvbilde, fasaden brytes og noe sårbart kommer til overflaten. Hva som er igjen av et menneske etter et sånt fall er åpent for fortolkning. For hva er vel kontroll om ikke skjult sårbarhet? Filmene kommuniserer at et for stramt kontrollert ytre, og et ensidig fokus på fasade er en selvdestruktiv mestringsstrategi. De tre filmene springer alle ut fra faktiske hendelser i Härenstams liv. Likevel mener jeg at de også kan ses som refleksjoner rundt noe som har satt seg i kulturen. Kjernen av det som problematiseres både i Gurholt og Härenstams arbeider har klare likhetstrekk med kontroll- og fasadebyggingen som pågår, for eksempel i sosiale media.
Hvis jeg her kan gå litt tilbake til Gadamer og strukturen av det intersubjektive rommet, så er det åpenbart at når en, eller begge, parter som inngår i en relasjon kun viser frem et oppkonstruert og kontrollert ytre, så forvitrer også muligheten for å oppnå reell kontakt. Forståelsen feiler, og man kommer verken i kontakt med seg selv eller den andre. Konsekvensen er ensomhet, tomhet. For at forståelse skal kunne inntreffe, må rommet, ifølge Gadamer, ha spørsmålets struktur. Det vil si at det må være åpent på samme måte som et spørsmål prinsipielt er helt åpent. Men hva karakteriserer åpenhet, i kontrast til det som er lukket? Hva innebærer det å stille seg grunnleggende åpen for den andres respons, og å respondere med den samme åpenheten? Sårbarhet er et nøkkelord her, og det er det også i verkene til Gurholdt og Härenstam. Arbeidene som kurator Kristian Skylstad har valgt ut til AMIFF 2020 viser hvordan radikal åpenhet forutsetter at du erkjenner at som menneske er du de facto sårbar i møte med den andre, at du innser og omfavner dette faktum. Er du ikke villig til det, settes også vilkårene deretter.
