Men størst av alle er Amundsen …?
Kommentar om veggmaleriet i Søndre Tollbodgate i Tromsø, utført av The Arctic Writers, 2023.
Graffiticrewet The Arctic Writers har gitt Tromsø noe byen så absolutt ikke trengte: Nok en hyllest av en mannlig polarhelt.
Skrevet av Hilde Sørstrøm
Tromsø har de siste årene hatt et gryende graffitimiljø, i stor grad takket være innsatsen til kunstneren Terje Grimen (Tegson) som har fått på plass et sjeldent godt samarbeid mellom graffitimiljøet og Tromsø kommune. I regi av Grimen har det blant annet blitt arrangert flere såkalte «graffiti jams», der lokale graffitikunstnere og kunstnere basert ulike steder i verden har møttes i Tromsø og arbeidet sammen. Det er helt topp! At det finnes møtesteder for kunstnere er viktig for ethvert kunstmiljø, ikke minst for utviklingen av nye generasjoner.
Et voksende miljø vil naturlig nok også føre til flere tagginger og veggmalerier. Det har vi også fått i Tromsø, der både trykkbasseng, busskur, ruiner til skogs og ulike vegger i sentrum har blitt fargelagt av graffitikunstnere de siste årene. I utgangspunktet noe jeg gjerne ser mer av. Graffitien har tross alt – potensielt – en egen evne til å rette kritiske blikk på majoritetskulturen og på skjevfordelinger i samfunnet. Det er heller ikke uvanlig at graffitikunsten taler «utenforskapets» sak. Dessverre er denne typen motstandskraft lite synlig i det siste prosjektet som gjengen i The Arctic Writers nylig ferdigstilte på de enorme betongveggene som vender ut mot parkeringsplassen ved Skansen.
Graffitiverket, som er utført som en del av dans-, musikk- og graffitifestivalen Arctic Jam, består av diverse figurative og abstrakte fortolkninger av temaet «polarhistorier». Med Grimen i spissen – og ansvarlig for temavalg – har totalt 17 kunstnere bidratt i arbeidet som brer seg ut over veggene. Det er mye fint her, altså. Først og fremst med tanke på plassering. Den tidligere grå og ganske så «døde» parkeringsplassen har nå virkelig kvikna til. Det gjør trolig stedet også mer attraktivt for andre kulturarrangører i fremtiden.
I skildringene på veggen finnes det også godbiter. Blant annet har vi fått en fjong lundefugl som flakser av sted og på sitt vis representerer fuglearter det blir færre og færre av i polare strøk. Blant de mange fargesprakende motivene og spenstige signaturene fra de deltakende kunstnerne, finnes det ikke minst en morsom og – bokstavelig talt – mørk side der vi får servert en kontrafaktisk versjon av polarhistorien der skipet «Fram» står i brann.
Men disse motivene danner først og fremst en slags bakgrunn. For det som dominerer veggen og fremstår som «hovedverket» er altså et enormt portrett av polfareren Roald Amundsen. Finnes det et døllere motivvalg?
Tromsø har allerede tre (kanskje flere?) statuer/byster av den berømte polarhelten, som dessuten også har fått en park/plass i sentrum og en gatestubb bak brannstasjonen oppkalt etter seg. At vi nå også har et veggmaleri av østfoldingen kan ikke tolkes som noe annet enn en lei videreføring av en utdatert holdning om hvilke sider av vår polarhistorie det er verdt å løfte frem.
Det er ingen tvil om at det er erfarne graffitikunstnere med teknisk teft som har svingt malerkost og spraybokser. Men at det er profesjonelt utført hjelper lite. Det er egentlig bare trist, og nesten litt nifst, at vi har kunstnere som tyr til så kjedelige løsninger når de får muligheten til å gjøre prosjekter av denne størrelsen i offentlige rom. Med dette motivvalget skulle man nesten tro kunstnerne ikke ser betydningen av sin egen, og gatekunstens, evne til å sette spor i sinnene våre.
En annen uheldighet oppstår i det klossete, og tilsynelatende lite gjennomtenkte, møtet mellom Amundsen-portrettet og nabolaget. Ja, polarhistorie står selvsagt sentralt her, men også polarhistorien har uoppdagede sider. Like bak de nymalte murveggene ligger Polarmuseet. De siste årene har museet arbeidet med å «queere» polarhistorien i et friskt forsknings- og utstillingsprosjekt. På en annen vegg i nabolaget har vi veggmaleriet der Wanny Woldstad hedres. Men nå blekner fangstkvinnen nærmest i lys av Amundsen-portrettet, hvis dimensjoner fremstår som en unødvendig poengtering av polarMANNENs rolle i historiefortellingen. Det er nesten som om dette nye verket breialt roper ut: «Størst av alle er Amundsen. Så det, så!»
Nå er det selvsagt opp til enhver kunstner/kunstnergruppe å velge hvem og hva man ønsker å sette fokus på, men hva om også verket til The Arctic Writers hadde gitt oss et litt friskere perspektiv på polarhistorien? Det må da være andre ting å hente frem enn Amundsen?
Ifølge et intervju med Grimen i avisa iTromsø er prosjektet støttet økonomisk av Tromsø kommune. Ingen av kunstnerne har dog fått betalt for arbeidet. Det er selvsagt ikke noe kult, men det betyr likevel ikke at man ikke kan ha forventninger til kunstprosjekter som inntar vårt felles byrom. Når Tromsø kommune støtter et prosjekt som utfolder seg på flere store vegger i sentrum – og når dette attpåtil ledes av Terje Grimen (for øvrig en venn av undertegnede, i alle fall før publisering …), som er utdannet kunstner samt har solid fagkompetanse på området – bør man også kunne ha visse forventninger til det kuratoriske arbeidet.
Så hva var tanken bak motivvalget her? Hvorfor hedre en mann som allerede er så godt representert i bybildet?
Spørsmålet blir enda mer presserende med tanke på at Grimen selv har vært involvert i flere feministiske prosjekter. Blant annet har kunstneren samarbeidet med 8. mars-komiteen, arbeidet for å rekruttere kvinner til graffitimiljøet og vært involvert i arbeidet til WOW – Walls of Women, som står bak tre veggmalerier der de løfter frem ulike historiske kvinner, deriblant den allerede nevnte Wanny Woldstad-veggen. Hvor var feministen og aktivisten da dette prosjektet ble planlagt?
Hvem vet. Kanskje har Grimen & co sett seg lei på kunstprosjekter som konfronterer og kritiserer maktstrukturer i storsamfunnet? I Tromsø har vi jo hatt et par slike prosjekter de siste årene. WOW er ett av disse. Men også Kvinnefronten har gjort flere stunts der de har endret navn på gateskilt for å synliggjøre kjønnsskjevhet i byens gatenavn. I 2020 satte Nordting opp en kunstinstallasjon, og holdt performance, på Fridtjof Nansens plass utenfor Tinghuset. Blant annet med hensikt om å – som Nordting-kunstner Amund Sjølie Sveen selv uttalte til NRK – «sette søkelys på at det stort sett er mannlige polarhelter som har blitt foreviget med statuer i Tromsø». Her kan man jo legge til at byen vår fortsatt kun har navngitte menn på sokkel. Nordtings prosjekt var dessuten en forlengelse av arbeidet til Nordnorsk Kunstmuseum, som i ulike utstillingsprosjekter har stilt spørsmål ved hvorfor menn dominerer i offentlige kunstsamlinger og i bybildet generelt.
Men selvsagt – Amundsen-portrettet er ganske sikkert en vinner i flere kretser. I alle fall blant de som ble rasende og provosert (og det var veldig mange!) da Nordnorsk Kunstmuseum i 2019 i en kortere periode satte en trekasse rundt Roald Amundsen-statuen utenfor museet. Også da for å kommentere den totale mangelen på kvinner på sokkel i Tromsø. Kanskje blir disse fornøyd med å få nok et sted i sentrum der de kan beundre polarhelten uten å måtte forholde seg kritisk til ulike sider av vår historie og samtid.
Jeg er ikke blant dem. Jeg tar mye heller flere trassige ACAB-tagginger enn hyllende Amundsen-portetter, for å si det sånn. Men aller helst vil jeg jo ha kunst i offentlige rom – det være seg graffiti eller andre kunstformer – som forundrer, er en fantasifull motkraft, skaper interessante refleksjoner og – ikke minst – er uforutsigbare.
