Ultrasoniske opplevelser som tirrer nysgjerrigheten
Anmeldelse av utstillingen Interstice + … I feel that you are with me+, Kurant9000, 11. november – 25. november 2022, Tromsø.
George Ridgway omfavner naturvitenskapen og formidler den lite uttalte magien bak et mekanisk verdensbilde.
Skrevet av Jarl Riskjell Gjerde
Ved siden av å være kunstner arbeider George Ridgway som landmåler der han kartlegger flaggermus. I utstillingen Interstice + … I feel that you are with me+ møtes de ulike fagfeltene når han, med utgangspunkt i akustikk og økologi, konfronterer oss med spørsmålet: hva er lyd? – og tilbyr et sammensatt svar som er både vitenskapelig og filosofisk orientert.
Når man går inn i utstillingslokalet til Kurant9000 er det to ting som umiddelbart fanger øyet. Det første er en stor «drømmefanger» laget av pinner og ledninger som henger fra taket – kanskje den mest mystiske installasjonen i utstillingen. Jeg tror dette skal forestille et chladni-mønster, altså en visuell representasjon av hvordan resonans, eller akustiske vibrasjoner, utbrer seg gjennom et fysisk medium.
Den andre gjenstanden som gjør seg umiddelbart synlig, er et avlangt triangulært prisme som også henger fra taket. Ytterenden er av oransje plastikk, mens resten av prismet er dekket av et tynt, gjennomsiktig gitter. På innsiden hviler en høyttaler som sender ut høyfrekvente signaler, uhørlig for mennesker.
Dette prismet ble fort en av mine favoritter, nettopp fordi det utfordrer intuisjonen om hva lyd egentlig er. Produserer denne høyttaleren lyd? Kan man kalle noe for lyd dersom mennesker ikke kan høre det? Vi vet at flaggermusen kan høre høyere frekvenser enn oss. Må vi da strekke definisjonen av lyd til hva andre dyr kan høre? I så fall, hvor går grensen? Sansene utfordres umiddelbart, og (beklager ordspillet) tonen er satt for resten av utstillingen.
Ellers er resten av utstillingsgjenstandene spredd ut i visningsrommets hjørner. I det ene hjørnet finner man en flaggermusdetektor som fanger opp høyfrekvente signaler. Disse signalene blir oversatt til hørbare frekvenser som sendes ut av en høyttaler på andre siden av rommet. Her får vi nesten en naturlig oppfølger til spørsmålene som blir stilt av prismet: dersom detektoren oversetter ikke-hørbare signaler over til hørbare signaler – hva er det man egentlig hører da? Kan man egentlig si at de oversatte lydene er representative for hva som blir oversatt?
Fra den samme høyttaleren som sendte ut de oversatte frekvensene, ble det også spilt et gjentakende lydopptak. Her kunne man høre lyden av nordlys, flaggermus, stemmer, og toner som økte i frekvens. I utgangspunktet trodde jeg at de forskjellige lydsekvensene ble brutt opp av stillhet – men da samboeren min begynte å bemerke noen ubehagelige hvinelyder, forstod jeg at det slett ikke var noen stillhet mellom opptakene. De spilte av frekvenser som jeg ikke var i stand til å høre!
I et annet hjørne finner vi en slags visuell parallell til denne hovedsakelig audiobaserte utstillingen – her leker Ridgway seg med fargeskimrende papir og refleksiv tråd som avslører skjulte mønster når man ser på det fra rett vinkel. Her gikk tankene umiddelbart til det elektromagnetiske spekteret: akkurat som vi kun kan høre en brøkdel av det mekaniske bølgespekteret, kan vi bare se en brøkdel av det elektromagnetiske spekteret som omgir oss. Nok en gang ble jeg konfrontert med spørsmål: hva betyr det å se?
Til sist finner vi utstillingens hellige gral: en informasjonsmappe som hviler på en opphengt skumplate. Mappen er tykk, og tilbyr vitenskapelig informasjon om lydbølger og elektromagnetisme, så vel som forklaringer og illustrasjoner som hinter til hva de forskjellige objektene i utstillingen skal forestille. Denne ble jevnlig oppsøkt i et forsøk på å få svar på alle spørsmålene mine.
Ridgway presenterer alle utstillingsobjektene som én samlet helhet, og de individuelle delene er uten tittel. Slik oppfordres publikum til å innta en holistisk tilnærming til utstillingen, hvor alt må ses i sammenheng med hverandre.
Denne tilnærmingen fungerer for øvrig helt utmerket. Det er slående hvor annerledes opplevelsen av en utstilling blir når man ikke trenger å forholde seg til navnelapper. Utstillingsgjenstandene kommuniserer godt med hverandre, og det føles naturlig å bevege seg gjennom utstillingen.
Informasjonsmappen ble et naturlig ankepunkt i utstillingsvandringen. Hver gang jeg stilte spørsmål, kunne jeg forhøre meg med mappen for svar.
Hva er disse rare, knitrende lydene som spilles fra lyttestasjonen? – spurte jeg meg selv under utstillingen. Nordlys, svarte mappen.
Med den nye kunnskapen jeg tilegnet meg, kunne jeg gå tilbake til de aktuelle objektene med en ny forståelse. Over tid førte dette til en dypere forståelse for hele utstillingen.
Interstice + … I feel that you are with me+ er en skikkelig tankevekker. Det er sjelden at en utstilling spirer frem så mye fantasi og nysgjerrighet i meg. Dette tror jeg også var litt av poenget. Ridgway oppfordrer til nysgjerrighet og refleksjon. De tekniske spørsmålene kan man finne svar på i informasjonsmappen – men de filosofiske spørsmålene må man finne svar på selv.
