Ad hoc-TV på kveitemagelerret
Intervju med Joar Nango om Post-Capitalist Architecture-TV, en tv-serie produsert av Joar Nango, Ken Are Bongo og Bergen Kunsthall for Festspillene i Bergen.
Skrevet av Astrid Fadnes
Koronautsatt festspillutstilling utløste en improvisert tv-serie under Festspillene i Bergen. Improvisasjon ble også den tematiske forankringen, for festspillkunstner Joar Nangos Post-Capitalist Architecture-TV.
Festspillene i Bergen skilte seg ut i mengden av festivaler som ble rammet av vårens viruspandemi og strengt smittevern: Den ble ikke avlyst, men omkalfatret, ikke utsatt, men hele programmet ble strømmet gratis på nett. For årets festspillkunstner, den samisk-norske Joar Nango, ble hans bidrag både utsatt og omkalfatret. Den planlagte festspillutstillingen i Bergen ble flyttet til september, samtidig ble Nango invitert til å dele sitt arbeid digitalt. Nango inngikk et samarbeid med filmprodusenten og fotografen Ken Are Bongo og transformerte sin Mercedes Sprinter, en fast kompanjong i en rekke av Nangos prosjekter, til et tv-studio. Gjennom tre intense uker produserte duoen tre halvtimelange episoder Post-Capitalist Architecture-TV.
Alternativer til kapitalismen
Fra sitt smått kaotiske atelier på loftet i den ærverdige, gule murbygningen til Tromsø Kunstforening, forteller kunstner og arkitekt Joar Nango om den intense prosessen og legger ikke skjul på en viss skuffelse over utsettelsen og endringene Covid-19 førte til. Å bli invitert inn som festspillkunstner vil aldri skje igjen, den fysiske tilstedeværelsen kan ikke erstattes av strømming over skjerm.
– Det sosiale aspektet er avgjørende i måten jeg jobber på. Å lage kunst under en festival, den intensiteten og interaksjonen med folk ut og inn, det er en ganske ideell setting for meg.
Det var altså koronakrisen som utløste TV-serieproduksjonen, men det er en helt annen krise som danner den tematiske rammen for episodenes innhold.
– Jeg ønsker å undersøke hva arkitektur kan være om den var løsrevet fra kapitalismen. For ti år siden beskrev jeg et prosjekt jeg lagde som "an architecture celebrating the failure of capitalism". Den gangen var det et vågalt og nesten latterlig type utsagn som hørtes ut som en umulighet. Nå, ti år senere, har utrykket en helt annen klang. Vi befinner oss i midten av en systemkollaps som veldig få klarer å forutse konsekvensene av i dag. Dette syns jeg det er svært interessant å diskutere og sette søkelys på. Post-Capitalist Architecture-TV skaper et slags rom for akkurat den diskusjonen.
Post-Capitalist Architecture-TV gir et frampek til det som blir Nangos største utstilling hittil. Materialitet og ressursøkonomi, nomadisme og flyt, dekolonisering og arkitektur. Episodene handler ikke så mye om kapitalismen, men kapitalismekritikken er til stede, om enn subtilt, gjennom å belyse alternativer til den. Fra det mobile TV-studioet får vi se Nango i samtale med kunsthistorikere, arkitekter, en advokat, musiker, filosof, arkeolog, antropolog, poet og en bilmekaniker. Dialogen starter gjerne med et spørsmål fra Nango, ofte med utgangspunkt i spesifikke deler av arbeidet til de ulike personene; et utdrag fra en tekst, en tegning i ei bok, et utvalgt byggeprosjekt. Godt hjulpet av klipp der det veksles mellom vinkler og scener, byr serien på langt mer enn flate intervjusituasjoner med spørsmål og svar. Samtalene glir over i hverandre og inn i landskapsbilder; den røde varebilen kjørende på langstrakte vinterveier eller Nango som ofte på humoristisk vis introduserer et tema fra bilens førersete på vei et sted. Tidvis skurrende telefonlinjer kompenseres med forklarende tekst og akkompagneres av spesiallagde lydspor og framførelser av joik og poesi.
– Ad hoc-TV. Det er det det er. Konseptet er å invitere folk direkte inn i researchen jeg jobber med i forberedelsen til utstillinga mi i Bergen. Mye av dette arbeidet finner sted som samtaler og dialog med folk som inspirerer meg, sier Nango.
Samisk improvisasjonskompetanse
Første episode åpnes med et ustødig, håndholdt kamera som føres over et tett, kompakt rom. Vi ser lag med reinskinn, neonfargede jekkestropper, et svakt grønt lys fra en lyskaster, en oppfyrt vedovn, et kobbel av ledninger koblet til en laptop og en prosjektor. Henslengt på gulvet inne i varebil-studioet halvt ligger og halvt sitter Joar Nango i en fokusert nettsamtale med kurator Candice Hopkins fra Canada. Tidvis ser vi henne klipt inn i hjørnet av vår egen skjerm – som om det var vi selv som satt i nettmøte med henne. Andre ganger ser vi ansiktet hennes lett forvrengt og prosjektert på et lerret sammensydd av gulhvite lapper i ulike størrelser. Lerretet er laget av kveitemagesekker, sydd sammen med ryggsenetråd fra rein. Hopkins snakker om vernakulærarkitektur, hverdagsoppfinnelser og et beitegjerde lagd av brukte bildører;
«You are not seeing the intended use of that material, but you are thinking about its possible uses in the future. It’s actually an aesthetic of incredible freedom in my mind, because you are not confined by what someone else thought was the protocols around that thing, instead you think: What is my necessity right now, what is around me, what will work well? And then you invent something.”
– Første episode går rett inn i min festisj, sier Nango.
Han trekker paralleller til tidligere arbeider, som for eksempel «The Indigenuity Project» som han gjorde sammen med den samiske kunstneren og møbeldesigneren Silje Figenschou Thoresen i 2010. Satt sammen av de engelske ordene for oppfinnsomhet og urfolk, oversetter Nango «indigenuity» til samisk improvisasjonskompetanse, eller kløkt. Nangos utforskning av lokal og vernakulær designtradisjon i samisk områder, danner utgangspunktet for tv-seriens første episode.
The joik way of thinking
Mens den første delen av tv-serien tar utgangspunkt i ny og alternativ bruk av materialer, med en svipptur innom Lásságámmi, kunstnerboligen etter Nils-Aslak Valkeapää, energisk formidlet av lydkunstneren Elin Már Øyen Vister, handler episode 2 om flyten av materialene.
– Som alt annet i verden er jo også kunsten i en slags konstant bevegelse. Jeg liker å la prosjektene mine speile akkurat det, og lar derfor mange av elementene jeg bruker i et prosjekt få være med inn i neste. Min røde Mercedes Sprinter er et godt eksempel på akkurat det. Det er jo den som er selve produksjonsnavet i TV-serien. Den ble etablert gjennom et arkitekturkollektiv jeg var med å starte for 10 år siden (Felleskapsprosjektet å Fortette Byen, journ. Amn.) og har vært med meg på en hel bråte ulike prosjekter siden.
Sprinteren var også med på reisen fra Tromsø til Athen i forbindelse med installasjonen European Everything som ble vist på Documenta-utstillingen i 2017. Installasjonen ble bygd av materialer og objekter samla opp i bilen langs europaveien. Den røde bilen har altså en sentral rolle i Nangos kunstnerskap, en rolle som både er pragmatisk og symbolsk. Denne doble meningen er en gjenganger i hans virke, og blir særlig tydelig i episode to når akademiske begreper som diskuteres i et intervju med arkeologen Thora Petrusdotter om tings sirkulasjon, uanfektet danner en sammenheng med samtalen Nango har med Sprinterens trofaste «bilmekaniker-sjaman» Lan Paulsen.
Flere lag tilføres av den samiske advokaten, joikeren og kunstneren Ánde Somby som snakker om da han skulle opptre på en utekonsert og en kraftig vind blåste inn i mikrofonen. Fortellende inn i kamera og overført på de utspente kveitemagene i varebilen, bruker Somby musikk som et bilde som han overfører til samfunnsplanlegging. Han forklarer hvordan sanger har en lineær struktur, som krever planlegging, i motsetning til joiken som er organisert i sykluser, med rom for improvisasjon. Planleggingskompetanse er viktig, påpeker Somby, gjennom lovgivning, budsjetter og planer, men det fungerer best når verden er stabil, vektlegger han. «Kan vi tilnærme oss ei framtid ved å planlegge for den? Eller bør vi vektlegge fleksibiliteten som ligger i improvisasjonskompetansen?», spør Somby retorisk. Løsningen for Sombys utekonsert ble å la vinden være en del av joiken; «Du kan se på støy som noe som forstyrrer, men du kan også snu den støyen og la den bli en del av det du gjør og gi energi til å gå framover. Jeg kaller det the joik way of thinking.»
En forsmak
I den tredje og siste episoden, kobles materialitet, kunst og arkitektur til diskusjoner om dekolonialisering. Detaljrike illustrasjoner av det samiske hverdagslivet i boka «Beskrivelse over Finmarkens Lapper deres Tungemaal, Levemaade og forrige Afgudsdyrkelse» av Knud Leem fra 1767, løftes inn i en samtale om kolonisering og representasjon med kunsthistoriker Mathias Danbolt. På linje fra Canada, bringer arkitekten Chris Cornelius inn sine refleksjoner om urfolksarkitektur, som han selv underviser i. Han er opptatt av viktigheten av å bevege oss bort fra en arkitektur «der bygningene ser ut som en skilpadde», og heller forsøke å forstå hvor formene kommer fra og hvordan de reflekterer urfolks holdninger til verden og naturen. «It’s about creating architectural experience», konkluderer Cornelius.
Den arkitektoniske opplevelsen er vanskelig å gjenskape gjennom en skjermoverført tv-serie, men Post-Capitalist Architecture-TV står stødig som en underholdende collage som kritisk reflekterer omkring arkitekturens rolle når kapitalismen står for fall. Samtidig gir tv-serien et innblikk i, og forsmak på, den kommende utstillingen i Bergen Kunsthall i september. Da skal den samiske improvisasjonskompetansen møte de trange inngangene til utstillingslokalene.
Nango avslører at det blir fundamentalt i utstillingen. En bealljit (en gigantisk buesperre som også kan skimtes i tv-serien) skal få plass sammen med kveitemagelerretet med filmvisninger, mens samtalene om vernikulærarkitektur, materialflyt, kapitalisme og dekolonialisering vil fortsette i fysisk og levende format – rommet av et utfoldbart arkitekturbibliotek. Som festspillprofil under Festspillene i Nord-Norge i 2018, begynte Nango å bygge Girjegumpi, et nomadisk bibliotek for urfolksarkitektur. «Gumpien» som er bygd etter prinsipper fra en slags minicampingvogn på meier brukt i reindrift og i isfiske, har vært både på Jokkmokkmarkedet i Sverige og nasjonalgalleriet i Canada. I september må taket kappes av for å få plass inn døra til Bergen Kunsthall.
Post-Capitalist Architecture-TV er tilgjengelig på fib.no.
