Spionen i detaljene
Anmeldelse av Barents Spektakel 2020, kuratert av Pikene på Broen, 12.02.2020 - 16.02.2020, Kirkenes.
Skrevet av Astrid Fadnes
Mellom intrikate tekniske innretninger på utstillingene og seriøse kunstersamtaler om internettbeskyttelse, kan man velge å passere gjennom én av to dører av det lokale IT-selskapet Gamnes & Bror, oppstilt i hovedgatas sentrale kryss. Hver dag stilles et nytt spørsmål; «Putin eller Trump», «Står russerne bak alt - ja eller nei», «Hvem har flest hemmelige agenter i Kirkenes, Norge eller Russland?». Foto: Astrid Fadnes
Årets Barents Spektakel gir best utbytte om man tar overvåkningskapitalismen på alvor og samtidig lar seg rive litt med. Temaet for den 16. utgaven av festivalen i Kirkenes, er grensen mellom Norge og Russland, i en tid hvor en rekke av vestens problemer angivelig kan spores tilbake til våre naboer i øst.
Drapert i folder fra skinner i taket, danner hvit chiffon gjennomsiktige, lette vegger omkring en lyseblå oval bar og en scene. Gardinene absorberer det røde lyset fra lysrøret montert over baren og gir en varm kontrast til minusgradene utenfor. Vi er på Barents Spektakel 2020, nærmere bestemt på festivalbaren Boris Gleb 2.0. I samarbeid med arkitektkontoret Transborder Studio har kuratorkollektivet Pikene på Broen – som står bak den politiske kunst- og kulturfestivalen i Kirkenes, gjenskapt den sagnomsuste baren Boris Gleb som sommeren 1965, under den kalde krigen, holdt åpen i 59 dager. Baren ble et unikt møtested for russere og nordmenn, like over på den sovjetiske siden av grensa.
Ifølge ubekreftede rykter stod både spionasje, propaganda så vel som vodka på menyen på den opprinelige baren. Boris Gleb 2.0, som lagt til Samfundshuset i Kirkenes, huser konserter, samtaler og fest. Ved kjøp av rubler (der den observante ville kunne finne noen ekte sedler blant de mange falske) kan du få deg øl og vodkashots, og i en egen skjønnhetsavdeling kan du få manikyr, ansiktsbehandling og tatovering. På åpningskvelden «listet» en rekke falske spioner seg udiskret rundt, iført solbriller, hatt og frakk med høy krage, og walkie talkie. Falske spioner? Eller bare en distraksjon, for å skjule de ekte?
Hva er sannhet og hva er fiksjon, hvem overvåker hvem, og hvordan skiller vi realiteten fra strømmen med desinformasjon, feilinformasjon og alternative fakta? Disse aktuelle problemstillingene er gjennomgående i hele festivalens kunstneriske og faglige program, der Pikene på Broen lekent balanserer mellom seriøsitet og humor.
Overvåkningskapitalismens pionerer
En rekke ulike lokaler i Kirkenes sentrum tas i bruk; filmvisning i den nydelige, tomme gamle brannstasjonen, konserter i den nevnte Boris Gleb 2.0, teater i sportshallen og performance i en grotte, for å nevne noe. Det er imidlertid utstillingen SPY DIY, kuratert av Aristarkh Chernyshev og Pikene på Broen, som i størst grad tar opp i seg festivalens hovedtema. Begrepet «overvåkningskapitalisme» gis betyding og tyngde når kunstnere og kunstergrupper fra Russland, Norge, Sveits og USA avdekker hvordan ny teknologi manipulerer og kontrollerer oss, men også hvordan den samme teknologien kan brukes til å beskytte oss.
Videoinstallasjonen Vær min venn (2017) av Valentin Fetisov avslører for eksempel hvor mye tid kunstnernes egne venner bruker på Facebook og Messenger. Fire dataskjermer viser hundrevis av navn og under hvert navn en mengde firkantede felt i grønn, gul, blå og oransje som sakte beveger seg, utvides og forminskes. Fargene, og lengden på feltene, visualiserer tiden, og gir innsikt i facebookaktiviteten til Fetisovs facebookvenner – alt vist i sanntid på skjermene. Det behøves ingen hacking for å få fatt i denne dataen. Den er enkelt nok tilgjengelig for alle, via den grønne rundingen ved brukerens navn som viser om hen er pålogget eller avlogget.
På en polert reol, som til forveksling ser ut som en vanlig hylle hos en elektronikkforhandler, står symmetrisk oppstilte hvite og sorte pappesker med bilde og beskrivelse av kunstneren Martin Nadals bidrag, en «mobillader» med navn FANGo. Installasjonen FANGo (2019) består i tillegg av tekst og en demonstrasjonsvideo, vist på henholdsvis en iPad og en iPhone, som forklarer at FANGo er en lader utstyrt med mikrokontroller som gjør søk på Google, viser Youtube-filmer og gir likes på Facebook. Slik simulerer apparatet interaksjon utover mobilbrukerens vanlige adferd. Hensikten er å legge inn støy i dataene som selskapene samler inn og dermed minske verdien av dataene som hentes ut.
Facebook, Amazon, Netflix og Google er samlet i akronymet FANG, tillagt ordet Obskuvator. Oversatt fra spansk betyr ordet «fango» gjørme. Den humoristiske tittelen står i kontrast til den skarpe kritikken som ligger i verket. I tillegg til å leke med ideen om et produkt, som ikke egentlig er et produkt (mobilladeren er, foreløpig, kun en kunstnerisk framstilling av en idé), fremmer verket et behov for å bryte alle prediksjoner som selskapene har om oss.
I tillegg til kunstinstallasjoner presenteres også en del dokumentasjonsmateriale i utstillingen. Et eksempel er presentasjonen av applikasjonen AdNauseam, som er utviklet og designet av Daniel C. Howe, Mushon Zer-Aviv og Helen Nissenbaum. Under tittelen Clicking ads so you don’t have to visualiseres og demonstreres den nedlastbare applikasjonen på en plansje med tekst, foto og en film. AdNauseam er altså en app som kan gjøre klikk for deg, også den med hensikt å lage støy i kommersielle selskapers datainnsamling. Framstillingen er riktignok mer forvirrende og vanskeligere å oppfatte, noe som forøvrig er gjennomgående i mange av de utstilte verkene. I flere av verkene blir vi avhengig verksbeskrivelsene (som dessverre kun er tilgjengelig i tre eksemplarer) for å forstå hva de vil.
Økende alvor
Alvorlighetsgraden øker i installasjonen f0rma.suprema (2017) av Jelene Nikonole hvor kunstneren har funnet metoder for å hacke seg inn på IP-kameraer, ofte brukt i videoovervåkning. I videoinstallasjonen blandes pikselerte stillbilder og overvåkningsvideoer med kunstnerens intervensjoner: bildene er delvis sladdet med svarte felt og kryptiske beskjeder.
Kritikken av overvåkning er tydelig i Nikonoles verk , og med visshet om at den russiske staten nylig har satt opp hundrevis av kameraer i offentlig rom i Moskva, understrekes alvoret. Jelene Nikonoles visuelle intervensjoner i videoinnholdet forrykker et makthieraki, og de svarte sladdene og tegnene understreker det uforståelige og absurde med den stadig økende overvåkningen av våre private dagligliv. Hvem overvåker hvem, til syvende og sist?
