Rapport fra et annerledes møblert hjem
Reportasje fra avgangsutstillingen Et annerledes møblert hjem ved Nordland Kunst- og filmhøgskole i Kabelvåg, Vågan, Lofoten, 11 - 12 juni 2021.
Årets avgangsstudenter i Kabelvåg inviterte til en intim hjemmefest i et væreierhus i Lofotens havgap.
Skrevet av Anna Näumann
Seks timer etter avreise fra Tromsø, svinger vi av hovedveien og over på en humpete grusvei. Vi er på vei til Ørsvågvær, et av Lofotens mange nedlagte fiskevær. Det er andre helga i juni, og åpning av kunstfestivalen til avgangskullet ved Nordland kunst- og filmhøgskole, kuratert av Camilla Fagerli, som selv har studert ved kunstskolen i Kabelvåg.
Destinasjon hjemmefest
Vi rusler gjennom en campingplass for å komme oss til utstillingen. Kjølebager med øl, lyden av slippers i vått gress og et par solbrente bryst strutter frem nå og da. Omringet av åpent hav og eldgamle fjell, ligger det gamle væreierhuset prektig plassert på toppen av Ørsvågholmen. Vindkastene som treffer oss i det vi runder toppen akkompagneres av et suggererende rytmisk univers, med høyt tempo og hard kraft. Det kommer fra en garasje utenfor væreierhuset. Her står en bil av typen Nissan X-trail 2008-modell parkert, utstyrt med et kraftig soundsystem. Dører og bagasjerom står på vidt gap. Bilen er installasjonen Tigermelk av Sanjey Sureshkumar, som utover kvelden tranformeres til en mobil DJ-booth med DJ-sets av Muggen, Sanj, Matti og Karolin, samt et live set av Jaffna Rampen (Sanjey Sureshkumar og Magnus Holmen).
Resten av avgangsstudentene er å finne inne i væreierhuset, her har de okkupert et rom hver, fra kjeller til hems, og på ulike måter gjort det til sitt. Sammen har de valgt å kalle avgangsutstillingen Et annerledes møblert hjem. I pamfletten begrunnes tittelen med at utstillingen presenterer et hjem med god plass til hver og en av avgangsstudentene, til erfaringer og historier fra hoder og kropper som ikke vil finne seg til rette i møblerte hjem, og som er ressurssterke i kraft av nettopp dét.
En etasje fylt med såre minner
Vi hører vage lydlandskap gli over i hverandre fra husets mange rom. I første etasje tar en dør oss inn i universet til den selvdestruktive karakteren Vibe i Lise Ulvedahl Carlsens Vibe (43 min.) Gulvet er dekket av dildoer, butplugs, glidemiddel og håndjern, rosa klær, fake fur, glitter og halvåpne pakker med sigg. Rommet oppleves som en naturlig forlengelse av videoverket.
Over gangen, og inn en ny dør, kan man slå seg ned i noen campingstoler for å se Haakon Midtsundstads Jeg tegnet deg (16 min). Projeksjonen er omfavnet av taktile og poetiske tegninger som henger rundt om i rommet. En sår og personlig bearbeidelse av å miste en nær venn. Uten å klare å sette fingeren på det, har Midtsundstads enkle grep tilrettelagt for et trygt rom, der det kjennes greit ut å la vonde og vanskelige følelser slippe til.
Opp trappa til magi, drømmer og begjær
Innerst i en krok i andre etasje blinker et skilt med teksten “Casino Sirene”. Ellen Vikström presenterer drømmen om casinoet i sin installasjon, og ved å utnytte casinoet får hun både publikum og casinoet til å begynne å drømme om henne. Publikum blir deltakere i performancen ved å vipse innsats, og spille en runde Texas Hold’em. En grotesk tekstil-tunnel fører oss til en skjerm som viser overvåkingsbilder av pokerbordet i real-time. I en mørk kjellertrapp presenterer Vikström nok et forførende verk inspirert av camp-estetikk og gore, som viser en sirene forføre en drag-king i en mørklagt blackbox.
I naborommet viser August Strand det dokumentariske portrettet Kai (22 min), som på humoristisk vis gir et innblikk i tilværelsen til en skater som valgte å bli boende på hjemstedet Bjerkvik. Kai utfordres ved å finne alternative måter å skate rundt i terrenget på, slik blir videoverket også en meta-kommentar på filmutdanningas fokus på eksperimenterende praksiser som stiller spørsmål til eksisterende strukturer og konvensjoner.
Fra Strand sitt rom, klatrer publikummere gjennom et klesskap som igjen tar oss inn i et nytt rom der filmen Dei mjukaste hendene (30 min) av Iggy Augunset vises. Verket utforsker et hus fullt av minner, og et barn som prøver å forstå historiene hun er innvevd i, gjennom samtaler med sin bestemor.
I det siste rommet i andre etasje finner vi videoverket Thomas De La Lune (28 min) av Thomas Lafuente. En enorm samling av cider produsert under tiden i Kabelvåg, oppskrifter og fotografier fra prosessen, omfavner videoverket som er plassert på en infoskjerm i kjent museum-stil. Verket er selvreflekterende, og handler om det vanskelige valget å stå i en filmprosess, når det er så mye annet som kan stjele oppmerksomheten, som å brygge cider.
Kunstfestivalen som format
Kunstfestivalen Et annerledes møblert hjem varer i to dager, og på plakaten står konserter og grillings mellom filmvisninger og performancer.
Hvorfor lage utstillingen som en todagers festival?
– Skal jeg være helt ærlig, covid ass. Vi trengte et høydepunkt etter det året her. I tillegg er det sånn vi har jobba mest sammen i Kabelvåg, ved å lage fester og arrangementer sammen, sier Sureskumar.
– I høst, første gangen vi i klassen snakket sammen om hva vi så for oss, var det tydelig at vi ønsket å gå i samme retning selv om vi hadde forskjellige behov. Svaret ble denne utstillinga, sier Ingeborg Augunset.
– Mange av dere har jo også praksiser som inkluderer performance og musikk, elementer utover filmene dere viser, så det gjør festivalen til et naturlig format å bruke, sier Fagerli og legger til:
– Vi har kuratert, organisert og tatt avgjørelser sammen hele veien. Vi har diskutert mye, og det har virkelig vært et fellesskapsprosjekt. Det har også skjedd naturlig, fordi klassen er så sammensveisa, og alle allerede har jobbet så mye på hverandres prosjekter.
Refleksjoner om tida i Kabelvåg
Kabelvåg-studentene har opplevd mye usikkerhet omkring skolens fremtid de siste to årene. Høsten 2020 fikk ikke skolen ta opp en ny førsteklasse, en konsekvens av at Fylkeskommunen trakk sin økonomiske støtte. Etter mye om og men kan det se ut til at det politiske uværet har slått seg til ro for en liten stund. For avgangsstudentene har derfor refleksjoner og diskusjoner omkring tida i Kabelvåg vært sentralt i arbeidet med avgangsutstillingen, noe også Fagerli har forsøkt å bruke tid på sammen med studentene.
“Hva vil det si å ha et hus man kaller for et hjem?” lød et spørsmål hun stilte de syv avgangsstudentene, da de startet å planlegge avgangsutstillingen i vinter. Studentene hadde allerede på egenhånd funnet et hus de ønsket å bruke som visningssted, nå gjenstod samtaler om hvordan tida på en kunstskole i Kabelvåg har påvirket relasjonene deres og satt preg på praksisene de har utviklet.
– En slags familiær relasjon er noe jeg føler på når jeg møter andre folk som har studert ved Kabelvåg, særlig den siste tida med skolens utfordringer. Kunnskapen som dere får ved å ta del i hverandres prosjekter og måter å tenke på, det er en helt spesiell kjennskap dere alltid vil ha. Det finnes også en trygghet i det, en hjemlig trygghet, for det har ikke vært konflikt-fritt å studere sammen og bo i Kabelvåg, men dere har lært dere å lytte til hverandre og stå i det, sier Fagerli til studentene.
– Ja, for i et hjem kan man krangle i blant, det er ikke bare røde roser, og det har det ikke vært for oss heller. Vi som en klasse er et annerledes møblert hjem, det er så tydelig at det definerer oss som en gruppe, og at et hus falt seg naturlig som noe å arbeide utifra, sier Ellen Vikström.
Veien videre
Etter tre intense år i en liten bygd med 2000 innbyggere bærer det hvert til sitt, studentene sprer seg til blant andre Bergen, Kongsberg, Trondheim og Tromsø.
Hvordan ser dere for dere at dere kommer til å ha hverandre nå når dere er ferdige i Kabelvåg og reiser hver til sitt?
– I sammenheng med denne utstillingen vil jeg si DIY. Vi har ikke professorer eller veiledere som bor her fast. Så når vi vil få ting til å skje, faglig eller fest, så må vi gjøre det selv, og det er vi vant til fordi vi bor her i Kabelvåg. Det er ikke så vanskelig som man skulle tro, så det vil vi jo ta med oss videre, sier Sureshkumar.
– Vi har jo lært at når vi trenger hjelp, men ikke har penger, så har vi folk rundt oss, og vi er vant til å hjelpe hverandre. Ingen jobber alene, det er sånn vi klarer å gjøre prosjektene våre, det er det som er utdanninga, og noen ganger tar man det kanskje litt for gitt, sier Vikström.
– Det er en stor lettelse å være ferdig. Tre år med arbeid, arbeid, materialisert i denne kollektive utstillingen. Det føles godt å ha lagt innsats i det, og skapt dette og øyeblikkene sammen. Og på topp av det, vi fant et hus på toppen av en bakke! Det er en utrolig fin måte å ende dette kapittelet på, avslutter Lafuente.
Avgangsstudentene fra Kabelvåg er: Iggy Augunset, Lise Ulvedahl Carlsen, Haakon Midtsundstad, August Strand, Ellen Vikström, Sanjey Sureshkumar og Thomas Lafuente.
