Avgang Tromsø 2021: Rebecka Bergman
I intervjuserien Avgang Tromsø 2021 har Hakapik snakket med alle nyutdannede kunstnere fra Kunstakademiet i Tromsø. Her forteller Rebecka Bergman om sitt bachelorprosjek Du är min, du är inte min / I consent to loose her, I have not lost her (2021).
I den sammensatte installasjonen «Du är min, du är inte min / I consent to loose her, I have not lost her» (2021) søker Rebecka Bergman seg inn i sammenhenger og problematiske dikotomier i og utenfor egen kropp.
Verket ditt består av mange ulike objekter. Kan du beskrive de forskjellige delene?
– Alle deler i installasjonen hører sammen på et vis. Det er skulpturer av ben i betong som er ganske harde og aggressive, to analoge fotografier, et slangeskinn og et bevegelig bilde der en stille, sort/hvitt, 16 mm negativfilm looper og viser et slangeskinn. Så er det et tekstarbeid i en bok, der språket er den konkrete materien. I tillegg holdt jeg en performance der jeg leste fra boken.
Kan du fortelle litt om bakgrunnen for arbeidet ditt? Hva er det du interesserer deg for?
– Jeg er kjempeopptatt av generasjoner og relasjoner. Hvordan vi er sammenflettet med hverandre, verden og dens historie. Hvordan omsorg og sårbarhet tar plass eller fraværet av det. Tid som sirkulær bevegelse. Jeg har alltid vært fascinert av relasjoner. At det er en sammensetning samtidig som man vil være noe eget. Eller, at man vil være noe eget samtidig som en kan lengte til noen slags sammensetning. Tittelen er jo «I consent to loose her, I have not lost her» eller på svensk «Du är min, du er inte min», og i boken blir dette spesielt tydelig. Der kan man vel si at det er et «jeg» og et «du».
– Tidligere har jeg også jobbet mye med kroppslig erfaring, og dette året har jeg tatt sangtimer for å forstå hvordan stemmen er koblet til kroppen. Da handler det mye om at hver lyd er autobiografisk, og privat, samtidig som den alltid også er noe som rører seg i det offentlige.
Er det noen du vil trekke frem som har inspirert deg i arbeidsprosessen?
– Jeg er inspirert av Anne Carsons essay «Gender of Sound». Hun skriver om hvordan stemmen er en liten bit av innsiden projisert på utsiden, og hvordan sensuren av projiseringen er et resultat av patriarkat kultur som vi har sett at deler oss i to arter; de som kan sensurere seg selv og de som ikke kan det. En del av en setning fra essayet som jeg har hatt mye i hodet er; ”Two mouths – lips that are best kept closed.”
– Det har vært mye tekst, og en annen jeg har blitt veldig interessert i er filosofen Simone Weil som var mystiker.
Du har vært i Stockholm det siste året. Hvordan har det å studere både i Tromsø og Stockholm påvirket praksisen din?
– Det er veldig stor forskjell på Tromsø og Stockholm. Jeg er veldig takknemlig for erfaringen fra Tromsø. Jeg tenker da helt spesielt på hvordan dagen min gikk min ut på å våkne opp, gå til barnehagen og så til akademiet uansett hva slags vær det var. Det at det var veldig mye det samme hver dag gjorde at jeg begynte å tenke annerledes. Jeg ble ikke distrahert av noe der. Det er interessant. I Stockholm er det selvfølgelig veldig ulikt fordi det er flere mennesker. Det er mye mer selvstendig jobbing og i det hele tatt et veldig annet opplegg.
Hva skal du gjøre nå?
– Nå skal jeg faktisk ta en liten pause. Jeg har ikke søkt på master, men jeg skal ta noen sommerkurs og så finne et atelier. Så ser jeg fram til å arbeide i ro og fred i Stockholm.
