En slags evig, kreativ runddans
Anmeldelse av utstillingen Å temme en oter - Kristin Tårnesvik, Tromsø Kunstforening, kuratert av Hilde Methi, 24. juni - 21. august 2022, Tromsø.
Det er det upolerte, kreative og ville som møter oss på Tromsø Kunstforening i sommer der Kristin Tårnesviks utstilling Å temme en oter fører tankene til 70-tallet, Kautokeino-opprøret og materialenes iboende kraft.
Skrevet av Marit Olsvik Opsahl
For de som har fulgt med i avisskribleriene i Tromsø i sommermånedene (og for så vidt de siste to-tre årene), har byen så å si blitt invadert av den rødlista måsearten krykkje. De er overalt, og ærverdige Tromsø Kunstforening er intet unntak. Det å hoppe over måsebæsj for å komme seg høvelig ren opp trappa er derfor på mange måter et passende inngangsrituale før utstillingsbesøket, fordi det viser så tydelig at det ikke er alt som lar seg temme så lett. Selv om de har fått et eget fuglehotell i nærheten, smetter nemlig krykkja inn de stedene de kan finne med reirene sine, og i sommer er vinduskarmene belagt med små, dunete fugleunger som piper.
På innsiden vises altså Kristin Tårnesviks utstilling Å temme en oter over to etasjer. Det blir feil å si at den oppleves som massiv, men det er likevel noe veldig rikt og frodig ved utstillinga. De tilsammen 32 verkene er laget i ulike teknikker og materialer, med både broderte motiver og slagord, kollasjer, treskulpturer, store malerier, grafikk, video og skulpturer. Det er med andre ord mye å se på.
Med toleranse for feil
Selv om det er både video og mer skulpturelle verk i utstillinga, er det de papir- og tekstilbaserte verkene som setter størst spor, kanskje mest på grunn av volumet, men også på grunn av den røffe behandlingen materialene har fått. Hjørner er revet av, arkene er krøllete og flekkete, og mange tegninger kan minne om skisser og skriblerier hentet fra en skissebok. Som Tårnesvik selv påpeker i en medfølgende avis, er hennes forhold til materialer knyttet til oppveksten i Kåfjord, hvor gjenbruk var en selvsagt del av hverdagen. Dette speiler seg også i Tårnesviks kunst, der verkene kanskje aldri blir «ferdige» – de gjenbrukes i nye settinger, og er i en slags evig, kreativ runddans.
Det er også tydelig at Tårnesvik prøver ut ulike teknikker. Flere av verkene er visuelt sett nokså like, med formale elementer som går igjen flere steder. Som for eksempel i Rørelse I og II (2022) som nesten kan minne om et makramebilde, men som er tegnet opp med tynne, rette kulepennstreker. I andre tegninger, som Tro, håp og kjærlighet (2021), er det et mer organisk mønster som utforskes i gult, rødt og grønt. Det er ikke noe polert over Tårnesviks bilder – teknikkene er analoge, direkte og rå, strekene er skakke og hakkete, og arkene er sølete. Det er ingenting som bærer preg av at idealer som «pent og pyntelig» er målet. Og det er utrolig deilig.
Urørt natur og historiske tilbakeblikk
Et sentralt, eller iallfall et iøyenfallende, verk i utstillinga er Koppen på bordet (2021), der et bord er dekket med en samling skisser, utklipp, foto og en kaffekopp med påskriften «Alta/Kautokeino». Det kan se ut som om bordet er hentet rett ut fra Tårnesviks verksted, men det føles også veldig musealt, som om en opprydding i gamle papirer og minner har stoppet opp, blitt fryst og stilt ut. Her har Tårnesvik vært i morens arkiv og lett frem utklipp om Kautokeino-opprøret, og har akkompagnert disse med skisser, broderier, tegninger og trykk. På bordet ligger det også løse rammer, som om vi selv kan velge hvilket utsnitt vi vil at skal fremheves.
Engasjementet for den urørte naturen finner vi spor av flere steder i utstillinga, som i noen av de små skissene i Kystlinje (2022), men også i tekstilverkene til Tårnesvik. I Historiens betydning I (2022), finner vi en hel fiskestim sammen med ulike mønstre og figurer tegnet oppå det batikklignende mønsteret på tekstilet. Det er lavmælt, men likevel med små spor av et engasjement for kysten, fisken og naturen som ressurs og livsgrunnlag.
70-talls-vibber
Å temme en oter fører også tankene til 70-tallet, både i estetikk og innhold. Kollasjene og de ulike setningene og ordene som er stilt ut, gir assosiasjoner til paroler og faner fra demonstrasjonstog. Noen setninger hinter til en diskusjon om naturressursene og hvor viktige de er («Do we really need this tundra and taiga?»), mens andre sitater kanskje peker mer mot Tårnesviks kunstneriske praksis («When in your work did language become important?»). Samtidig opptrer ordene også som formale elementer, der de både broderes, tegnes og trykkes opp, og der de ulike setningene og ordene også oppleves forskjellig ut fra hvilken teknikk som er brukt. Også de batikklignende tekstilverkene, kollasjene, og den plantefargede paletten i flere av verkene gir en følelse av å være i en verden satt noen tiår tilbake, der naturen synes å ha vært litt nærmere.
Om å temme det uregjerlige
Utstillingstittelen, Å temme en oter, kan leses som et uttrykk for ønsket mange mennesker har om å kontrollere det ville. Jeg tenker at Tårnesviks kunst er litt på samme måten; selv om verkene er pent ordnet i Kunstforeningas lokaler, er det likevel noe uregjerlig over dette kunstnerskapet. Dette er med andre ord ikke en utstilling der enkeltverkene er i fokus; på samme måten som et foto fra et fotoalbum viser et øyeblikksbilde, er enkeltverkene i Å temme en oter små fragmenter fra et kunstnerskap, som best oppleves i sammenheng med hverandre.
