Avlæring med ÁRRAN 360°
Intervju med Maria Utsi om ÁRRAN 360°.
Potensialet ligger først og fremst i avlæringsprosessen, mener Maria Utsi, prosjektleder for ÁRRAN 360°. I en gigantisk lávvu viser det ambisiøse kunstprosjektet film i 360-format.
Skrevet av Hilde Sørstrøm
ÁRRAN 360° hadde sin urpremiere under Veneziabiennalen høsten 2022. Da hadde daværende OCA-direktør Katya Garcia-Antón invitert International Sámi Film Institute (ISFI) til å delta i sideprogrammet til fjorårets store begivenhet, «The Sámi Pavillion». Resultatet ble altså filmvisning i en – tilsynelatende – tradisjonell samisk lávvu, plassert mellom laguner, kanaler og venetiansk arkitektur på øya San Servolo i Venezia.
Det omfattende prosjektet ÁRRAN 360° består ulike AR- og VR-prosjekter og et stadig voksende filmprogram med «spesialsydde» filmer i 360-format. Filmene vises på en 270 graders skjerm som sirkler seg 28 meter langs innsideveggen av den nesten 10 meter høye lávvuen som er selve basen til prosjektet. Om du ikke var i Venezia, så fikk du kanskje oppleve det da lávvuen dukket opp utenfor Hålogaland Teater under TIFF (Tromsø internasjonale filmfestival) i januar i år. Hvis ikke kommer det flere sjanser. I august i år skal prosjektet til Kautokeino og i 2024 til Bodø. Ikke minst skal lávvuen, med innhold, i 2025 på langfart til Australia. Absolutt ambisiøst opplegg. Ikke bare fordi det må være en krevende jobb med all infrastrukturen som skal klaffe, men også fordi det å produsere filmene som skal inngå i programmet krever en hel del av filmskaperne – og kanskje også av publikum.
Selvbestemmelse over eget narrativ
Adjektivene sitter løst hos prosjektleder Maria Utsi, som utvilsomt er gira på prosjektet. Men det er ikke størrelsen og infrastrukturen som holder liv i entusiasmen. Mye av drivkraften ligger i spørsmålet om hva dette kan bety for urfolk og for film- og kunstfeltet i fremtiden.
– Det har en horisont som er ekstremt interessant og som strekker seg, vil jeg mene, langt ut over det rent filmfaglige. Men det mest interessante og fremtidsrettede er jo hva teknologiene kan gjøre for urfolks selvbestemmelse innenfor film og kunst. Det er spennende i et fremtidsperspektiv.
Ved å kombinere urfolksperspektiv og 360-film ser Utsi et enormt potensial for å stimulere utviklingen av narrativ film og gi urfolk selvbestemmelse over eget narrativ.
– 360-formatet eksisterer jo i verden, og det er gjort mye på det internasjonalt. Men det er aldri gjort med narrativ film. Du husker når 180-skjermen kom på Nordkapp? Da brukte man det til å presentere landskapsbilder og naturfoto. Det er rene estetiske bilder, eller som har en estetisk funksjon, ikke en narrativ funksjon.
Opplever du at det er interesse blant kunstnere og filmskapere for å utforske 360-formatet?
– Ja, absolutt! Vi fikk mange flere søkere enn vi har plass til. Men det er klart, det er et krevende format å produsere i. Det er nytt teknisk, og du må tenke helt annerledes i forhold til innretningen av innspilling, redigering, «stitching» og hele pakka der. Det er en grunnleggende annerledes måte å bruke bildet på til å fortelle en historie. Så alt du kan om film, det gjelder ikke.
I Tromsø og Venezia fikk publikum se filmer av de samiske filmskaperne Elle Márjá Eira, Ann Holmgren Aurebekk, Hans Pieski, Arttu Nieminen, Liselotte Wajstedt, Marja Helander og Silja Somby, samt to samiske AR-verk utviklet av Carola Grahn og Sissel Horndal i samarbeid med Sisyfos Film Production. I tillegg kunne man i Venezia også oppleve verk av kanadiske urfolk, for ÁRRAN 360° har også samarbeidspartnere i Canada. Maria Utsi forteller at det er interessant hvordan de i Sápmi og i Canada tiltrekker seg kunstnere fra ulike felt. For mens deltakerne fra Sápmi hovedsakelig er kunstnere og filmskapere med erfaring fra filmmediet, har prosjektet i Canada truffet hos kunstnere som gjerne arbeider i helt andre formater til vanlig. Der var det bare én som hadde bakgrunn fra film, forteller hun.
– De andre var tverrkunstnerisk orientert eller arbeidet innenfor det visuelle kunstfeltet på forskjellige måter. Det kunne man også se i filmene. Det er en ganske annen fortellermåte, en annen type visualitet, enn i våre filmer.
Birrarangga Film Festival
Selv om både TIFF og Veneziabiennalen er over, er prosjektet på ingen måte avsluttet. De har planer langt frem i tid. Blant annet skal ÁRRAN 360° delta på Australias største urfolksfilmfestival, Birrarangga Film Festival, i Melbourne i 2025. I samarbeid med festivalen har de utlyst seks nye prosjekter rettet mot australske urfolksfilmskapere. Planen er at disse nye filmene skal vises i lávvuen sammen med gamle og nye prosjekter, utviklet av samiske og kanadiske kunstnere. Allerede i år vil potensielle filmskapere basert i Australia få mulighet til å delta på workshop der. Det er viktig, mener Utsi, ikke bare for å lære den krevende teknikken, men også for å legge til rette for en annen måte å tenke film på.
– Man må huske at vi er opplært innenfor konvensjonelle formater. Da må man avlære den tenkningen som handler om å presentere i 16:9, og så må man på en måte fasilitere en helt ny måte å tenke på. Man må koble seg på noen av de tingene som ligger i oss fra tradisjon og historie. Og det er uvant.
Men hvordan passer fortellertradisjonen til australske urfolk inn i den samiske lávvuen og tradisjonen?
– Det er jo det som er så interessant. Det som er fantastisk med dette prosjektet er jo at det resonnerer totalt med urfolkskunstneres kunnskap, tradisjon og estetikk i Canada og i Australia.
Birrarangga Film Festival ledes av Tony Briggs, som er en av Australias mest betydningsfulle filmregissører. Utsi forteller at det var teamet bak festivalen som tok kontakt med ISFI etter å ha sett prosjektet i Venezia.
– De ønsker å gjøre den samme type utlysning nettopp for å utforske hva dette formatet – dette fortellerpotensialet som 360-film gir – kan gjøre for deres urfolksfilmfelt. De ser akkurat den samme relevansen. De har akkurat de samme sirkulære strukturene i sin verdensanskuelse, tradisjoner og fortellerkunst som vi har, forteller Utsi ivrig.
XR-teknologiene
Det er ikke bare film som inngår i ÁRRAN 360°. En viktig del av prosjektet er også å bidra til utviklingen av XR-teknologiene gjennom ulike VR- og AR-verk. Maria Utsi er spesielt gira på denne satsingen. Det er et spennende felt der hun mener kunstnerne fra Sápmi har litt å lære fra andre urfolkskunstnere, særlig i Canada.
– På 360 ligger vi helt fremst i lendet, men på AR er kanadierne kommet mye lenger. De har gjort store prosjekter. Det er også gjort en del i Australia og en del i New Zealand.
Hvorfor er det interessant med AR i denne konteksten?
– Med AR tar jeg helt overtenning, faktisk! sier Utsi, og forklarer at om man ser på urfolks mytologi og virkelighetsforståelse, så resonnerer AR på akkurat de samme punktene som 360-filmen gjør. Det er nettopp derfor det er så mye brukt av urfolk i sammenlignbare nasjoner, mener hun.
I Venezia presenterte ISFI to AR-prosjekter som del av ÁRRAN 360°. Begge disse er under utvikling og skal med videre.
– Carola Grahns «The Daughters of Maadteraahka» er et prosjekt som presenterer de tre samiske gudinnene Saaraahka, Joeksaahka og Oksaahka, som styrer fødsel, rikdom og alle aspekter ved livet. Gudinnene er liksom «livsmødrene». De har sin plass tradisjonelt i lávvuen, hvor den ene beskytter inngangen, den andre har en rolle i forhold til ildstedet og den tredje til maten. Med utspring fra forståelse av lávvustrukturen, og lávvuen sin rolle i den samiske kulturen, eksisterer de i en «mellomdimensjon» mellom det du kan se med det blotte øye og det du ikke kan se, men som likevel er der. Den der dimensjoneringen resonnerer jo perfekt med samisk tradisjonell virkelighetsforståelse, hvor dimensjonene spiller en litt annen rolle enn i vestlig virkelighetsforståelse, sier Utsi og forklarer videre: – Slik det ble presentert i Venezia, så måtte du ta opp telefonen din for å se dem. De var der, men du måtte se dem gjennom en skjerm. Du måtte på en måte ha et ledd mellom deg og virkeligheten for at de skulle fremstå. Og da kunne du observere dem mens de gikk rundt lávvuen og var «til stede» blant gjester og folk.
Det er mange aspekter med AR som Utsi interesserer seg for, blant annet det politiske.
– I det AR gjør – med å fremvise en tilstedeværelse av urfolkslogikker, perspektiver, sannheter som ikke kan ses med øyet – pekes det også på en usynliggjøring av urfolksperspektivet. Så det har også en politisk dimensjon som jeg synes er utrolig interessant. I tillegg til at det er så gøy!
At de har hatt det gøy blir særlig tydelig når hun beskriver det andre AR-prosjektet, «Ráste», som er en AR-karakter utviklet til å fungere som en slags guide og «beskytter» for ÁRRAN 360°.
– Han er tegnet og utviklet av Sissel Horndal, som er en samisk kunstner i Norge, i samarbeid med våre svenske samarbeidspartnere. «Ráste» har vi hatt det utrolig morsomt med. Det som er så artig med AR, er jo at du også kan ta det frem hvor som helst. Vi har hatt «Ráste» på Markusplassen og han har vært i Cannes på den røde løperen. Altså, vi har så mange artige bilder av ham. Den tilstedeværelsen – på tvers av både geografi, tid og dimensjoner – er jo bare fantastisk!
«Ráste» blir også med videre fremover, og blir blant annet mulig å treffe i Bodø når ÁRRAN 360° neste år skal være med i markeringen av Bodø 2024.
– Den større tanken for Bodø 2024 er å lage et landskap med «Ráste» og «The Daughters of Maadteraahka» i samarbeid med Carola. Men så kommer vi også, i løpet av 2023, til å spenne opp en litt høyere bue med tanke på nye prosjekter i AR. Men der må vi gjøre nye utlysninger. Vi prøvde oss på en utlysning tidligere i år, men da kom det ingen søkere. Så det må fasiliteres. Vi må jobbe med kompetanseutvikling og hele pakka.
Enda mer «hjem»
Før Bodø 2024 skal ÁRRAN 360° til Guovdageaidnu/Kautokeino, der det 18.–20. august blir en del av Indigenous Film Conference.
– Det er ikke småtteri. Det er en stor internasjonal urfolksfilmkonferanse og et konsept som ISFI har hatt to ganger før. Der blir det fokus på fremtiden med utgangspunkt i sannhet og forsoning – og da særlig dette problematiske forsoningsbegrepet. Vi skal på en måte se fremover med det som heter «reconcialiation and new futures». Det kommer til å bli fantastisk! Vi planlegger også å ha en fagdag og ha en dag med «fremtidsverksteder» hvor vi skal jobbe med disse teknologiene og utforske dem sammen på tvers av potensialene som ligger i det. Det vil også være en del workshoper med ren kompetanseheving og kunnskapsoverføring. Da samarbeider vi med Disney og store miljøer som kan mye om disse teknologiene.
Å bringe prosjektet til Kautokeino betyr også at prosjektet kommer mer «hjem» enn det har vært tidligere. Det gleder Utsi seg til. For det er ingen tvil om at det å presentere prosjektet for publikum i Sápmi er noe ganske annet enn å vise det frem for publikum i Venezia. Det merket de allerede under TIFF.
– Det var utrolig viktig og fint, og timely, å komme hjem med prosjektet. Jeg tror alle vi som har vært involvert i det opplevde at det i Tromsø og på TIFF i enda større grad kom til sin rett. Der møtte vi det publikummet som det jo i aller største grad er ment for. Nå gleder vi oss enormt til å ta det til Kautokeino og at det virkelig kommer hjem-hjem, sier Utsi, som legger til at hun også er spent på det samiske publikums opplevelse.
– Kunstnere bruker dette formatet til å fortelle historier med utgangspunkt i et samisk ståsted og en samisk virkelighetsforståelse. Men det er også spennende hvordan publikum opplever det. For man kan jo tenke at et samisk publikum har noen andre forutsetninger i opplevelsen av det sirkulære – man er jo vant til det. Man er vant til å avlese for eksempel joiken, som er en sirkulær form. Det er annerledes enn i Venezia, der publikum avleser det aller meste som, du vet, teknologisk spennende og veldig eksotisk.
