Hvordan føles det å være et fyrtårn?
Anmeldelse av Fyrtårnet av Tine Surel Lange, del av Nordlyst Vinterfest i Andøy, Andenes fyr, 19.–25. februar 2024
Det er tydelig at kunstneren og komponisten Tine Surel Lange elsker havet og at hun elsker Andenes fyr. Med en lydinstallasjon som strekker seg over seks etasjer har kunstneren laget en kjærlighetserklæring til begge.
Skrevet av Øystein Voll
Lengst nord i Vesterålen, på spissen av Andøya og på kanten av storhavet, der vokser Andenes fyr nærmest rett opp fra fjæresteinene og strekker seg 40 slanke meter mot himmelen. Det er barske forhold her ute i havgapet, og fyret har sørget for sikrere ferdsel på havet siden 1859. Støpejernkonstruksjonen har stått stødig gjennom orkan og stille vær år etter år, og kaster fortsatt regelmessige lysglimt som er synlig mer enn 30 km ute til havs. Det er dette som er utgangspunktet for en flerkanals lydinstallasjon titulert Fyrtårnet, der Tine Surel Lange vil vise oss hva et fyr ser og hører. Lange har det siste året jobbet for å fylle det spektakulære signalbygget med lyden av naturen som finnes i skjæringspunktet mellom hav og himmel, myter og fakta.
Til denne lydinstallasjonen, som strekker seg over seks etasjer, har Lange gjort feltopptak i Lofoten og Vesterålen, intervjuet lokalbefolkning og laget en komposisjon inspirert av når elektriske partikler fra solen kolliderer med jordas atmosfære og lager nordlys.
Som kunstkritiker møter jeg mange slags utfordringer – mest i form av kunstverk eller kunstnerskap som på ulike måter gjør inntrykk, og som gjør skrivejobben lett eller vanskelig. Denne gangen var det selve gallerirommet som gjorde jobben krevende. Med en over middels sterk høydeskrekk så jeg ikke frem til å besøke et tårn på denne høyden. Samtidig er nettopp både stedet, rommet og ikke minst kunstneren som har tatt tårnet i bruk så spennende at jeg ikke kunne si nei til oppdraget. Men kom jeg helt til topps?
Installasjonen starter i fyrets tredje etasje med I havet (2023/2024) – et nærmere 20 minutter langt firekanals lydverk laget med ambisonisk opptaksteknikk som gir en 3D-effekt til lydbildet. Kunstneren har gjort opptak utenfor Vikten i Lofoten, og får oss til å lytte etter både hval, spionkabler, ubåter og havfolk. Jeg får følelsen av å flyte i dette lydrommet som er både stille og veldig høylytt på samme tid. Jeg opplever at verket peker på hvor viktig havet er for livet på jorda og på havets sårbarhet.
Videre oppover finner vi verket Steiner (2024), et trekanals lydverk på fire minutter og 30 sekunder. Her benyttes tre steiner funnet på Andøya til både noter og instrumenter. Når Lange presenterer lyden fra de tre steinene i hver sin høyttaler, får jeg assosiasjoner både til rullesteiner som formes av naturkreftene og til steinaldermenneskene som først befolket norskekysten – hvordan de var avhengige av materialene rundt seg for å overleve, noen ganger ubearbeidet, andre ganger laget til redskaper. Steinene kunstneren har spilt på er også en del av installasjonen, både som fysiske objekter og portrettert i en fotoserie.
For å lytte til de to lydverkene som utgjør I fjæra (2024), begge plassert i femte etasje, tar jeg på hodetelefoner og lukkes dermed inne i det som oppleves som en sju minutter lang meditativ tilstand. Samtidig viser videom tang som duver i overgangen mellom sjø og land eller vann som kjærtegner sand, koraller og skjell på grunt vann. Det er som om jeg er på oppdagelsesferd og vet at om jeg lytter og leter lenge nok, vil jeg kunne finne skatter.
Måser er fugler som alle har et forhold til. Hater du måser eller elsker du måser? Det spør kunstneren i tilknytning til verket I luften (2024). Her er måseskrik blandet med historier om måser, fortalt av mennesker som deler plassen med de lydsterke fuglene til hverdags. Lydbildet på vel seks minutter er flettet sammen med sjarmerende heklede måser som svever høyt oppe under taket i fyrets sjette etasje. Og for meg som kan synes at måser kan være vel bråkete, er det nyttig å høre om måsers betydning i folks liv.
Felles for alle rommene oppover i etasjene er at de domineres av lyden og inntrykkene snarere enn av alle høyttalerne og det tekniske utstyret. Som betrakter, eller i dette tilfellet som lytter, er det lett å fascineres av de ulike lydlandskapene. Jeg var spent på om lyden fra én etasje ville forstyrre meg i den neste siden det er åpent i trappestigene mellom de ulike etasjene. Dette ble ikke et problem. Jeg opplevde heller lydsmitten som utfyllende, og noe som gjorde at hele tårnet ble levende.
Men – jeg kom ikke helt til topps.
På tur opp til sjuende etasje kom dessverre blokkeringen, og jeg kom ikke høyere. Jeg gikk altså glipp av de to siste etasjene og verkene Andenes fyr og Nordlyset, begge fra 2023. Kortpustet og skjelven i beina måtte jeg gi opp, sette meg ned på en stol, lytte mer til måsene og berømme meg selv for at jeg tross alt hadde kommet ganske høyt. Heldigvis hadde jeg en «støttekontakt» med meg oppover i tårnet. Han kom helt til topps og kunne fortelle meg om inntrykkene. Kunstneren har også gitt meg tilgang til smakebiter av lyd og bilder fra alle etasjene, og gjennom dette har jeg fått et inntrykk av hele lydinstallasjonen.
Andenes fyr er et overveldende fem minutters lydopptak som kunstneren gjorde inne i fyret en stormfull vinterdag for ett år siden. Det er rått og støyende, og jeg får følelsen av å være omgitt av de voldsomme kreftene som raser rundt tårnet. Lyden går i en evig loop og skaper en svimlende følelse i meg. Jeg kjenner på ærefrykt både for naturens evne til voldsomhet og for menneskets evne til å skape beskyttende konstruksjoner som kan stå imot vind, vann og vær og holde mennesket trygt.
De spinkle og gradvis fyldigere strengelydene i Nordlyset legger seg som et lydlag oppe under taket i det øverste rommet i fyrtårnet. Når jeg lukker øynene, farger de mørke grunntonene himmelen i en dyp grønnfarge over meg. De lysere og springende tonene spiller over meg og gir nordlyset liv og farger. Det fremkaller opplevelsen jeg får av å se «ordentlig nordlys» – det nordlyset som har skapt myter og magi for folket som har bodd i nord gjennom tusener av år og det nordlyset som i våre dager drar tusener av turister mot nord hver vinter.
Langes kunstnerskap må kunne beskrives som intrikat. Komposisjonene hennes kan virke kompliserte når jeg leser om dem. Men når jeg lytter, er det ofte en overraskende enkelhet i lydbildet. Så også i denne installasjonen. Lydverkene i seg selv oppleves ikke som avanserte – og det er ment i positiv forstand, for jeg vet at de er avanserte rent teknisk. Men når lydmaterialet er tilgjengelig for den lyttende, uten at det må fortolkes og forstås som annet enn lyder fra og om fyrtårnet, og resten av den ville naturen som omgir oss, mener jeg at kunstneren har lyktes.
