Store muligheter og uoppfylte behov
Rapport fra Tromsø Open 2025, festival på Kysten (Troms Fylkeskultursenter), 24-25. oktober 2025, Tromsø.
Tromsø Open leverte på kjerneoppdraget – synliggjøring av kunst og kunstnere i Troms – og synliggjør også behovet for flere atelierplasser og flere muligheter til å vise og oppleve kunst i Tromsø.
Tekst av Henrik Sørlid
Fredag 24. oktober åpna kunstfestivalen Tromsø Open for femte gang siden oppstarten i 2016. I år deltok rundt 30 profesjonelle kunstnere med åpent atelier, utstilling, kunstsalg, performance, kunstinstallasjoner, raku-show, litografikurs og kunstaktiviteter for barn. Tidligere utgaver av festivalen har vært spredt over flere ulike visningssteder og atelierfellesskap, men i likhet med 2023-versjonen ble årets Tromsø Open (med keramiker Sophie Berenika Broch som festivalsjef) gjennomført i sin helhet på Troms fylkeskultursenter – bedre kjent som Kysten.
Kysten har den største konsentrasjonen av atelier i Tromsø (antagelig i hele Nord-Norge), og er det eneste offentlige ateliertilbudet til kunstnere i Tromsø – om man ser bort fra en liten håndfull kunstnere (deriblant undertegnede) som tilhører Loftet Atelierfellesskap og leier lokaler på gamle Hvilhaug sykehjem mens kommunen renoverer Muségata 2, hvor vi har hatt tilhold siden 2010. Jeg har ikke de faktiske tallene for hånda i skrivende stund, men det er en kjent sak at mange kunstnere i Tromsø mangler tilgang til atelier og verksteder. Det er lange ventelister på Kysten, Loftet befinner seg i limbo, og det private leiemarkedet i denne byen er ingen spøk.
Tromsø har naturligvis en relativt sett stor konsentrasjon av profesjonelle kunstnere, i og med at institusjoner som universitetet, Kunstakademiet og Nordnorsk Kunstmuseum befinner seg her, i tillegg til Tromsø Kunstforening og et aktivt miljø av selvorganiserte visningssteder og andre initiativer. Men den relative mangelen på rimelige atelier, fellesverksteder og prosjektrom medfører at det er et stort uforløst potensial i kulturlivet som ikke blir aktualisert, og dette er et tap for både kunstfeltet og samfunnet for øvrig.
Tromsø Open har opp gjennom årene bidratt til å vise fram den kulturelle og sosiale rikdommen som det frie feltet tilfører byen vår – særlig med åpne atelier, som jo er kjernen i programmet også i årets utgave. Men festivalen er også en påminnelse om at det er et stort behov for flere og bedre muligheter for både publikum og kolleger til å bli kjent med det frie feltet i byen og regionen. Det er ikke bare behov for flere atelier, men også flere visningssteder, prosjektrom og andre arenaer hvor kunsten kan tilgjengeliggjøres og hvor vi kan utvikle de faglige og fagpolitiske samtalene feltet behøver. Det finnes selvfølgelig en del slike arenaer i Tromsø fra før av. Samtidig er det behov for flere visningsrom og prosjektrom som kan ha hyppigere utstillingsfrekvens og større fleksibilitet i programmeringa enn de allerede etablerte institusjonene.
At det er behov for flere slike arenaer, blir særlig tydelig for meg under Tromsø Open. Mens jeg går fra atelier til atelier på Kysten innser jeg hvor lite man vanligvis ser av sine kollegers virke, med unntak av de man har særlig tett kontakt med. I løpet av kvelden slår det meg også hvor sjelden vi faktisk har ordentlige faglige samtaler med våre kolleger – igjen med noen spesielle unntak eller i veldig institusjonelle omstendigheter. Dette er synd, for det bidrar nok til at den teoretiske diskursen i kunstfeltet blir veldig topptung. En mer levende kultur for faglig utveksling og diskusjon på «grasrota» kunne vært en nyttig motvekt mot den evinnelige drøvtygginga av akademisk motespråk som litt for ofte får passere som «teoretisk diskurs» i kunstfeltet.
Tromsø Open 2025 åpna med en presentasjon og panelsamtale om «kunsthåndverkets rolle i samfunnet» ved kunsthåndverkerne Marit Ellisiv Landsend og Marsil Andjelov Al-Mahamid, moderert av kurator ved Nordnorsk Kunstmuseum, Charis Gullickson. Gullickson presiserte at man like godt kunne ha benevnt tematikken som «kunstens rolle i samfunnet», i og med at det er et betydelig overlapp mellom fagfeltene, men at det nå var kunsthåndverket som sto i fokus siden arrangementet også var et samarbeid med Norwegian Crafts og en markering av kunstnerorganisasjonen Norske Kunsthåndverkeres 50-årsjubileum. Arbeidene som ble presentert av Landsend og Al-Mahamid (henholdsvis keramiker og tekstilkunstner) var også representative for praksiser som ikke lar seg definere eksklusivt som enten det ene eller det andre. Begges arbeider er tydelig rotfesta i håndverket, men det var nok først og fremst Al-Mahamids mangeårige arbeid med broderiverksteder i Tromsø, Nord-Norge og Serbia – med 700+ deltagere siden oppstart i 2017, fordelt på 35+ nasjonaliteter, med en stor andel flyktninger og asylsøkere blant deltagerne – som i første rekke fortalte oss noe om kunsthåndverkets rolle «i samfunnet». Al-Mahamids arbeid er et tydelig eksempel på den hverdagslige kreativitetens og håndarbeidets helbredende kraft og evne til å skape mellommenneskelige bånd på tvers av språklige, sosiale og kulturelle barrierer. Men også Landsend kom inn på viktige spørsmål om kunstens rolle i samfunnets kollektive hukommelse i forbindelse med at hun nå er tildelt oppgaven med å utforme et minnesmerke i Tromsø over ofrene for 22. juli-massakren i 2011.
Samtalen som fulgte de to kunstnerpresentasjonene tok heller ikke tak i tematikken direkte, utover innledende bemerkninger fra Gullickson om at vi befinner oss i en tid prega av krig, kriser og traumer, med det ennå pågående folkemordet i Gaza som et eksempel på en situasjon hvor også kulturen – i form av både infrastruktur, institusjoner, identitet og kollektiv hukommelse – forsøkes tilintetgjort av den israelske okkupasjonsmakten. Gullickson trakk linjene videre til kulturkrigen i USA og Vesten mer generelt, hvor kritiske perspektiver settes under stadig sterkere press, og avslutta sine innledende kommentarer med at kunsten kan være en kilde til økt empati med andre gjennom å gjøre det mulig for oss å bevitne og identifisere oss med andres lidelser. Landsends og Al-Mahamids arbeider ble presentert som eksempler på dette – en tolkning som ikke ble direkte utfordra, men i noen grad utdypa og modifisert av kunstnernes egne refleksjoner.
Hva det egentlig vil si å «bevitne» andres lidelse, og hvorvidt empatien vi føler derigjennom er på vegne av oss selv eller «de andre», virker for meg noe uavklart. Det faktum at helt normale mennesker også kan reagere med apati, likegyldighet og rein virkelighetsbenektelse i møte med bildene vi ser hver dag fra Gaza, tilsier at bare det å betrakte andres lidelser ikke nødvendigvis medfører noen reell innsikt i virkeligheten som ligger bak bildene.[1] Det hadde vært nyttig å stille litt mer kritiske spørsmål til hvilke redskaper kunsten har til rådighet – hva vi egentlig kan bidra med her og under hvilke omstendigheter vi lykkes med å skape en dypere forståelse.
Man kunne også ha forventa at en samtale om «kunsthåndverkets plass i samfunnet» hadde adressert strukturelle spørsmål som angår feltet som helhet. Gjør institusjonene på feltet jobben sin på en tilfredsstillende måte? Hvorfor forsvinner håndverksfag fra skolen i større og større grad? Hvordan påvirkes kunsthåndverket av den intensiverte automatiseringa av industrielle produksjonsprosesser muliggjort av kunstig intelligens? Nå er for så vidt åpninga av en todagers festival med åpne atelier i sentrum kanskje ikke den rette anledninga for en så bredt anlagt kritisk analyse, men vi trenger også disse mer ambisiøse samtalene.
Men altså – Tromsø Open leverer varene som de skal, og synliggjør helt klart hvilken ressurs et aktivt kunstfaglig miljø er for byen. Det at det finnes lokale fagfolk som kan ta på seg offentlige oppdrag som for eksempel 22. juli-monumentet, og som går i direkte dialog med de som er berørt her lokalt om prosessen med å utvikle det, som Landsend beskrev i panelsamtalen, er ikke noe vi bare kan ta for gitt. Og dette er dessuten bare et veldig spesifikt eksempel på rollene kunstnere og kunsten kan ta på seg – kunsten kan selvfølgelig bidra til å bygge tilhørighet, identitet og samfunnets felles hukommelse (det er vel dette man mener når man snakker om kultur som «beredskap»?), men kunsten kan og bør også bidra til å bryte ned alle forhåndsgitte sannheter.
Det at vi har et såpass robust og rikt kunstmiljø i Tromsø er et resultat av at fagfeltet selv har lagt stein på stein for å bygge opp kulturell infrastruktur og institusjoner i landsdelen. Om Tromsø kommune, byens politikere og innbyggere forsto hvor mye samfunnet faktisk fikk igjen for hver enkelt krone som ble investert i den kulturelle og kunstfaglige grasrota, kunne vi virkelig fått snøballen til å rulle. Et konkret forslag i så måte: Når Tromsø Kunstforening en vakker dag flytter ut av Hvilhaug sykehjem og tilbake til Muségata 2, burde hele Hvilhaug gjøres om til Tromsø kommunale kultursenter, med atelier, verksteder, prosjektrom og kafé. Ringvirkningene hadde ikke latt vente på seg.
Noter:
1: Dette er jo en diskusjon som har eksistert en god stund – Susan Sontag setter ord på den samme problematikken i boka Regarding the Pain of Others (2003), og spørsmålet har selvfølgelig bare blitt mer aktuelt med digitale medieplattformer.
