Treetasjes kinoopplevelse i Murmansk

Anmeldelse: "Vertical Cinema", filmprogram på Inversia 2018, Laplandia Culture Center, Murmansk, 04.02.2018

Vertical Cinema er akkurat det det høres ut som; film på et vertikalt lerret fremfor det klassiske horisontale filmlerretet. Det to timer lange filmprogrammet er kuratert av den kulturelle plattformen Sonic Acts fra Nederland og består av 10 videoverk laget av ulike europeiske kunstnere. Mulighetene, og måten du kan leke med formatet på, blir imidlertid møtt med lett skuffelse ettersom forventningene til formatbruken var høyere enn sluttresultatet.

Gjengangeren i mange av filmene er ulike organiske og geometriske mønstre som rytmisk spiller gjentagende over lerretet med statisk støy i lydbildet. Andre filmer kretser rundt arkitektur og industrielle områder med repetitive klipp av, for eksempel, samme bygning fra ulike vinkler. Også disse filmene uten mennesker og dialog. Én av filmene hvor jeg lar meg rive med, er «YUJIAPU» av Karl Lemieux og BJ Nilsen. Med soundtrack av BJ Nilsen er det satt sammen klipp av arkitektoniske elementer filmet fra luften i en kinesisk spøkelsesby, alt dette ses gjennom et rødt filter.

Valget av Laplandia Culture Center som visningssted er interessant. Bygget er en typisk gjenspeiling av den industrielle sovjetarkitekturen, noe som jobber både med og mot filmene. Bygget består av store tunge hvite flater med stor høyde under taket og egner seg på denne måten godt for et (vertikalt) filmvisningssted med lite som forstyrrer øyet og lar filmene oppta hele din oppmerksomhet. Lerretet strekker seg opp gjennom både to og tre etasjer og man har også muligheten til å gå opp på galleriet. At filmene er intense og støyete fungerer godt med den tunge arkitekturen. Det kunne likevel vært interessant å ta Vertical Cinema til et lokale som i større grad utfordrer de visuelle elementene. En kunne gått bort fra kinovisningsformen- som var tilfelle under disse visningene; tatt bort stolene og tvunget publikum til å bevege seg rundt i lokalet eller ha lagt seg ned på gulvet, kanskje hatt flere filmer spillende samtidig på ulike overflater. Lengden på noen av kortfilmene er også litt i lengste laget for undertegnede, selv om det på en annen side er med på å forsterke intensiteten.

Til syvende og sist ender Vertical Cinema opp med å gjøre inntrykk på meg og jeg forlater lokalet med en følelse av ubehag. Som om jeg har tilbragt tid inni sinnet på en svært forstyrret person. Veggen av lyd blir så voldsom - som et fly som letter i 10 minutter i strekk mens øynene er fiksert på geometriske former som hurtig beveger seg over dette enorme lerretet. Det gjør noe med deg.