Solid om skjørhet
Anmeldelse av Årsutstillingen 2020, arrangert av Norske Kunsthåndverkere på Nordnorsk Kunstmuseum, 17.10.20 – 14.03.20, Tromsø
Skrevet av Ane Marte Ryeng
Årsutstillingen 2020 er ikke banebrytende, men den begeistrer stort.
Metaller, glass, leire, tekstil, søppel, fiskeslo, tre og porselen er bare noen av materialene som er tatt i bruk i når Norske Kunsthåndverkere for første gang på nesten 40 år viser Årsutstillingen i Nord-Norge, nærmere bestemt på Nordnorsk Kunstmuseum. I årets jury satt kunstnerne Toril Bonsaksen (juryleder), Lillian Tørlen, Aslaug M. Juliussen og kurator ved Nordnorsk Kunstmuseum, Lise Dahl. Av totalt 947 anonymt innsendte bidrag har de valgt ut 64 verk av 46 kunstnere som nå kan besøkes i museets første og andre etasje. Utstillingsrommene er for det meste godt utnyttet og fører de besøkende naturlig fra verk til verk. I noen tilfeller kjenner jeg likevel på en smått passiviserende effekt av verkene som er utstilt rekkevis. Resultatet blir muligens at noen får mindre oppmerksomhet enn de fortjener. Det er likevel flere verk som stikker seg ut.
Plastproblemet
Få taler like tydelig om klimakrisen som Philipp Spillmann gjør i sin brosje Screwed (2019) laget av havsøppel. En bit av en orange trålkule i plast er bearbeidet og omrammet av sølv og stålnål. Den tar ikke store plassen, men det behøver den heller ikke. Utstilt på pidestall ser du en perfekt laksekotelett som lyser mot deg. Brosjen bærer med seg dagsaktuell tematikk om havdyr og fugler som dør med magesekken full av plast. Ildsjeler rydder kysten for tonnevis med søppel som skylles opp på land og selv får vi i oss mikroplasten fisken bærer med seg og i vannet vi drikker. Jeg skulle dog ønske jeg ikke så den medfølgende teksten forfattet av Spillmann selv. Her forklarer han; «Jeg fant en bit av en oransje trålkule i plast et sted langs den nordnorske kysten, en bit maritimt søppel med en hvit skjøt i midten. Jeg assosierte den med en laksekotelett og laget en brosje». Den enkle beskrivelsen av tilfeldigheten bak brosjens tilblivelse fjerner rett og slett en bit av magien.
Katastrofetanker
Skjørheten er direkte tilstede i flere av arbeidene. I første etasje blir vi blant annet introdusert for Karin Forslunds hvite skulpturer i støpt glass. Expanding Matter - Cylinder Series (2017), er formet som tre hvite sylindre som ser ut til å svikte under trykket fra massen som presser seg ut av beholderne. Forslund, som her har eksperimentert med fremstillingsprosessen av vanlig klart glass, har endt med et lekent uttrykk. Kombinasjonen av det nesten ugjenkjennelige materialet og måten det oppfører seg på er langt fra glass slik vi kjenner det. Skulpturene kan minne om øyeblikket når en kjemisk ulykke eller en naturkatastrofe inntreffer. Den utbrytende massen fremstår som så voldsom, levende og ukontrollerbar – og jeg kjenner på en hjelpeløshet mens jeg ser ulykken utspille seg foran meg.
Pandemisk ensomhet
Det omfattende tekstilverket Vær meg nær (2020) av Ingrunn O. Myrland, bringer tankene til de som i år har måtte tilbringe mye tid alene. Det sirkulære arbeidet som nesten fyller hele veggen det er montert på, viser en eldre kvinne liggende i en seng med et sørgmodig ansiktsuttrykk. Myrland har tatt utgangspunkt i et fotografi av hennes mormor på sykehjemmet. Motivet er overført til tekstil hvor det har blitt klippet opp for hånd og sydd på en bakgrunn for hånd. Bit for bit, linje for linje. Et omfattende stykke arbeid som det trolig ligger svimlende mange timer bak.
Materialet og teknikken som er brukt her er en håndarbeidsform som folk flest kjenner til – i motsetning til eksempelvis glass- eller metallkunst som for de færreste forteller noe om tiden kunstneren har lagt ned i sitt arbeid. Jeg tar meg selv i å gå så nært verket jeg tillater meg, se motivet løse seg opp i hundrevis av abstrakte små tekstilbiter mot den grove sømmen som lapper det hele sammen. Som et verk som er ferdigstilt i år er det vanskelig å ikke tenke på den overhengende pandemien som har dominert store deler av 2020 og som heller ikke ser ut til å ta slutt med det første. Død, frykt, isolasjon og ensomhet er bare noe av det vi har fått erfare. Vi har fått kjenne på at vi ikke er bygd for å være alene og hvor viktig det er med kontakt og berøring. Og som tittelen også røper; her handler det om nettopp ensomhet og et ønske om nærhet.
Vær meg nær er dog ikke avhengig av en pandemi for å treffe en nerve. Arbeidet lagt ned og timene brukt slår meg som en kjærlighetserklæring til den avbildede. Totalen gjør verket tydelig og relaterbart. Her er det ikke bare sluttresultatet som presenteres, men også veien dit.
Solid skjørhet
Skjørhet i menneskekropp og øvrig natur synes å forene juryens utvalg enten tematisk eller i den materialistiske fremtoningen. Det er også tydelig i arbeidene til prisvinnerne Linda Morell og Sofia Karyofilis (les juryens begrunnelse her) som fikk prisen for henholdsvis årets debutant og Finn Erik Alsos minnepris 2020. Den tematiske rammen er ikke banebrytende, men Årsutstillingens gjennomgående skjørhet pirker i en iboende frykt og uro for både samtiden og fremtiden. Det gjør det til en aktuell og jevnt over solid utstilling som favner bredt og begeistrer stort.
