Minner i metall
Intervju med kunstner Inger Blix Kvammen, Kirkenes, 2020.
Skrevet av Hilde Sørstrøm på oppdrag fra Norwegian Crafts.
På reiser i Nordvest-Russland, til Nenets Autonome Okrug, Sør-Kaukasus, Tyrkia og Armenia, oppsøker kunstner Inger Blix Kvammen folk og fellesskap. Her utveksler hun kunnskap om tradisjonelle levemåter, håndverkstradisjoner og mattradisjoner. Minnene fra reisene bevarer hun i fotografiene og objektene hun syr sammen i sitt studio hjemme på Hesseng, noen kilometer utenfor Kirkenes i Finnmark.
– Vi ser verden gjennom manges øyne her, ikke bare det norske, men det samiske, det kvenske, det finske og det russiske. All migrasjon som har vært her gjennom historien og i nyere tid, med flyktninger og andre folk som kommer hit i arbeidssammenheng; det er arktiske nomader, i et utvidet perspektiv, sier Inger Blix Kvammen som har interessert seg for det flerkulturelle helt siden ungdomstiden.
– Når jeg reiser, er det gjerne for å studere levemåte og hverdagslivet til kulturer, grupper, og i områder som jeg syns er relevante for meg. Jeg har samiske og norske røtter, men de samiske var skjult for meg helt til jeg var voksen ungdom.
Til tross for sin bakgrunn som samisk og norsk føler ikke Inger Blix Kvammen at hun jobber i en duodjitradisjon.
– Jeg tenker ikke over hva slags tradisjon jeg jobber innenfor, men jeg prøver å uttrykke den ballasten jeg har med meg fra mine kulturer og omgivelser på min måte. Jeg vet ikke hvordan jeg vil bli plassert av andre, men perspektivene på natur, kultur og på bærekraft er veldig sterkt til stede i tenkingen bak det jeg gjør, sier kunstneren som hverken har vokst opp i en duodji-tradisjon eller en kunsthåndverkstradisjon.
Skulle ta en «ordentlig» utdanning
Kunstprosjektene som Inger Blix Kvammen har arbeidet frem de siste årene er i stor grad konseptuelle verk. I objektene som gjerne består av metallobjekter i kombinasjon med foto eller andre objekter, gjemmer det seg en hel rekke ulike historier som sammen utgjør en stor historiesamling fra nord. Eller «memory archives» som kunstneren selv omtaler sine senere arbeider som.
Veien til dagens konseptuelle verk begynte imidlertid ikke med en kunstutdannelse, slik det gjør for mange profesjonelle kunstnere i Norge. Det var ingen mulighet for å ta utdannelse innen kunst i Nord-Norge da hun skulle begynne å studere i 1973, og hjemmefra fikk hun uansett klar beskjed om å ta en «ordentlig» utdannelse. Dermed gikk turen sørover hvor hun studerte biologi, kjemi og samfunnskunnskap på universitetet i Bergen. I 1978 flyttet hun og mannen hennes tilbake til Finnmark hvor de fikk jobb som lærere på en liten skole i Neiden – ei bygd rett ved finskegrensa hvor både det nordsamiske, skoltesamiske, norske, finske og kvenske var sterkt tilstede. At den lille skolen i Neiden manglet lærere i kunstfagene skulle få stor betydning for den videre karrieren til Kvammen.
– Jeg ble satt til å undervise i kunstfagene fordi jeg hadde så stor interesse for det. Jeg hadde en mor som sydde alle klærne til oss. Det samme gjorde bestemoren min. De holdt hele tiden på med ulike tekstile teknikker innenfor håndverksfaget og allerede som barn begynte jeg å gjøre de tingene de gjorde. Jeg har faktisk nesten aldri undervist i de fagene jeg er utdannet til, forteller Kvammen.
I fire år arbeidet Kvammen som lærer i Neiden. I løpet av disse årene fikk hun også et stort behov for å ta kunstinteressen videre. Det resulterte i ulike videreutdanninger og kurs innen formingsfag og kunsthistorie. Etter å ha uttrykt seg visuelt med tekstile arbeider, begynte hun å arbeide med samtidssmykker i metall. Hun fikk opplæring hos gullsmed Liv Runningen i Oslo, og har deltatt på flere kurs på School of Jewellery på Birmingham City University. I England kom hun i kontakt med nye og viktige miljøer innenfor sitt felt. Blant annet ble Barbara Cartlidge som drev Electrum Gallery i London, en viktig mentor. I lang tid hadde Kvammen fast leveranse til det velkjente galleriet og deltok på flere utstillinger der. Turene til England ble i det hele tatt en viktig oppsving i karrieren til kunstneren som fikk vist frem sine samtidssmykker på utstillinger både i San Francisco, New York, Hamburg, London og flere andre steder i Europa og USA.
Samtidssmykker til ære for kvinnearbeidet
Karakteristisk for samtidssmykkene til Kvammen er at hun beveger seg bort fra klassiske sølvsmedteknikker og eksperimenterer heller med tekstile teknikker ved å ta i bruk vev, strikking, hekling og søm når hun arbeider med metall. Hun forteller at særlig i starten var bruksområdet viktig.
– Jeg prøvde hele tiden å finne tekstile måter å løse ting på når det gjaldt låser og koblinger av ulike slag. For eksempel ved å sy ting fast i stedet for å lodde det fast. Det skulle kunne bæres. Det skulle ha en lås og det skulle ikke bare være et objekt. Målet var å lage ting som kunne bæres med stolthet, og at man kunne se tydelig at her var det noen som hadde heklet, vevd og sydd.
Det var i tiden som lærer at det ble viktig for henne å fremheve disse tidkrevende og grundige teknikkene som hadde vært en viktig del av hverdagen til henne selv, hennes mor og bestemor.
– Som lærer oppdaget jeg at teknikkene jeg selv hadde lært hjemme både når det gjaldt strikking, søm og hekling osv, lærte ungene nå mest på skolen. Det var ikke noe de hadde bruk for i hverdagen. Man kunne jo kjøpe alt i butikken. Det å løfte frem de tekstile teknikkene og slik gi kvinnearbeidet den æren det fortjente, var derfor mye av poenget.
Historier om urfolkskultur og bærekraft
Etterhvert som eksperimenteringene fortsatte, bevegde hun seg lengre bort fra det bruksorienterte mot det konseptuelle. En av grunnene til det var at smykkeformatet ble for begrensende for kunstneren, fordi hun ønsket å uttrykke seg visuelt og fortelle en bredere historie. Når verkene til Kvammen stilles ut i dag, er det derfor gjerne som en kombinasjon av objekter, tekst og dokumentasjonsfoto.
Reisene til den russiske tundraen har inspirert kunstneren til å sette lys på en type bærekraftig tenkning hvor det ikke er det økonomiske som styrer utviklingen. Å undersøke hvordan det samiske er plassert i samtida har fått en viktig plass i praksisen hennes og kontakten med andre urfolksgrupper har gitt henne mulighet til å utforske det samiske i en utvidet kontekst.
– Å reise i Nenets gir anledning til å se det samiske fra et litt annet perspektiv.
Kunstneren forteller ivrig om sitt første møte med nenetsere på den russiske tundraen i 2008.
– Jeg var i Arkhangelsk og fikk tilfeldigvis lov til å være med et helikopter til Cap Kanin. Der møtte jeg en gruppe på 40–50 mennesker som levde sammen og flyttet med reinen på den opprinnelige måten, uten snøscootere. Det var sleder, rein og chum, – en form for hustelt de hadde.
Å se hvordan nenetsere utøvde den opprinnelige kulturen så godt det lot seg gjøre, gjorde enormt inntrykk på Kvammen. Disse møtene synliggjorde også at det ikke bare er utvinningen av naturressurser i området som er med på å begrense utøvelsen av kulturen.
– Det er også det at folk velger noe annet fordi det er et tøft liv. Barn og ungdom bodde på internat og gikk på internatskoler på nærmeste tettsted. De inntrykkene de fikk der, gjennom tv-kanaler og et mer moderne liv, gjorde sitt til at mange valgte bort det harde livet på tundraen. Ei av de unge jentene jeg ble litt kjent med, sa hun ville bli klesdesigner når hun ble voksen. Kvinneunderskuddet var stort, og der var mange ungkarer uten kjærester.
På et annet besøk til Narjan Mar fikk kunstneren et overraskende syn som hun også fanget i fotoet «Modern times» (2015), en del av serien «Tundra Archives» (2015).
– På tundraen utenfor Narjan Mar var det litt annerledes. Noen brukte snøscootere, noen hadde TV i chummen! Å se den tradisjonelle sleden med parabolantenne festet på, var helt spesielt. De satt å så på russisk idol i den ene chummen, så gikk de ut og fortsatte arbeidet med reinen, for så å gå inn igjen for å se Idol i pausene. Det var litt av en kontrast, ler Kvammen.
I tillegg til å vise foto på vegg sammen med objektene, eksperimenterer hun også med å plassere fotografier inn i selve objektene. I verket «Tundra Girls» (2012) kan man for eksempel se hvordan hun har samlet miniportretter av kvinner hun har møtt på tundraen og festet dem i sølv-skulpturen. Andre ganger innlemmer hun funne objekter fra reisene sine.
– Ofte integrerer jeg andre elementer i objektene som sier noe om levemåten til de menneskene jeg møter. For eksempel bein og horn som brukes i knapper for å binde sammen skinnreimene på kjøreselene på reinsdyrene. Utstyret i reindrifta er veldig mye skinn, horn og bein. Nå lages også en del av knappene i plast fra transportkassene som de får levert varer i på tundraen. Det handler om bærekraft, det å bruke det man har for hånden, sier Kvammen som mener man kan lese noe av utviklingen i kulturen ved å se på sånne ting som knappene og festeanordningene de bruker.
Sosiale fellesskap og samhandling over grensene
Sosiale fellesskap betyr mye for kunstneren som sammen med mannen blant annet tok initiatativ til å satse på et bofellesskap med venner og andre inviterte da de bygde hus på Hesseng i 1985.
– Vi ble tilslutt 8 familier som bygde sammen i en sirkel av hus med felles arealer og uten gjerder rundt. Vi har drivhus sammen noen av oss, vi har felles badstu med andre, noen har fellesmiddager en gang i uka. Vi møtes for å bake i lag, sy, dra på tur, ha sosiale sammenkomster, osv. Dette fellesskapet har vært og er fortsatt verdifullt, trygt og stabiliserende.
På samme måte som hun oppsøker andre urfolksgrupper for å se sine samiske røtter i perspektiv, viser hun til andre sosiale fellesskap for å se sin egen og andre levemåter i sitt område med nye øyne. Det gjør hun for eksempel i serien «Eriste Archives» (2015) som ble til etter at hun besøkte grenseområdet mellom Georgia, Tyrkia og Armenia, og så nærmere på blant annet kvinnefellesskapet i Sør-Kaukasus.
– Å reise ved grensen mellom Tyrkia og Armenia, ble en refleksjon over hvordan vi opererer over grensene her og over hvordan for eksempel ulike flerkulturelle aspekter og ivaretakelse av gamle kulturtradisjoner, er med på å forme samhold og utvikling
Kvammen tror at ulike former for fellesskap kan skape gode samfunn og forhindre konflikt. Å bli kjent gjennom å gjøre noe sammen, som for eksempel å lage mat eller farge ull eller lignende, er hverdagslige aktiviteter i seg selv, men kan ha stor samfunnsmessig betydning. Man utveksler mening og kunnskap og forstår hverandre bedre simpelthen.
– Grensen mellom Armenia og Tyrkia er helt hermetisk lukket. Jeg reiste via Georgia og over til Armenia og traff folk som lignet på hverandre når det gjelder kulturutøvelse, mattradisjoner og mye annet, men som overhodet ikke hadde kontakt. Det er jo tragisk, sier kunstneren som mener grenseområder er særlig aktuelle å se nærmere på nå når verden er rammet av en pandemi som i mer eller mindre grad har lukket grensene.
– Hvordan vil det bli i framtiden? Samfunnet vårt her er jo helt avhengig av åpne grenser til både Finland og Russland. Vi må samhandle over grensene for å løse felles utfordringer. Vi må lære hverandre å kjenne for å kunne forstå og ta med det beste videre.
Kunstinstitusjonenes rolle
Sosialt engasjement og interessen for flerkulturelle fellesskap viser seg også i andre deler av praksisen til Kvammen. I tillegg til å være kunstner, arbeider hun også som kurator og altmuligperson i kuratorkollektivet Pikene på Broen som hun selv var med å etablere i 1996. Flere av reisene hun har vært på og folkene hun har møtt, har skjedd gjennom Pikene på Broen. Hun har også hatt flere viktige styreverv, blant annet i Samisk Kunstnerforbund, og har sittet i en rekke ulike råd og utvalg regionalt og nasjonalt. Kunstneren har klare meninger om hvordan institusjonene bør jobbe i fremtiden for å gi samiske kunstnere den plassen de fortjener. For henne er det viktig å anerkjenne at det som skjer i nordområdene bør ha global interesse og er av global betydning.
– Alt som skjer her har faktisk konsekvenser globalt. Både det som handler om bærekraftig levemåte, klima, det vi gjør i Barentshavet og det samarbeidet vi gjør over grensene. Og veldig mye av det som skjer her påvirkes sterkt av storpolitikk. Vi er liksom midt i kjernen av et eller annet.
Kvammen mener at hvis man leter etter kunstnere som kan kommentere tema relatert til feks miljø og klima-utfordringene vi står overfor i dag, så er mange samiske kunstnere svært aktuelle. Det burde derfor være en selvfølge å se til det samiske kunstmiljøet i slike sammenhenger.
– Norske institusjoner som skal formidle den nasjonale fortellingen om Norge og om norsk kunst og kultur, burde selvsagt også inkludere det samiske. At det i liten grad har vært slik hittil, er veldig synd. Det samiske er en naturlig del av fortellingen om Norge. Og det foregår vel så mye interessant i Sápmi som andre steder i Norge.
Selv om interessen for den samiske kunsten og kulturen nå strekker seg langt utover Sápmi og Barentsregionen, så mener hun at den samiske kunsten fortsatt er altfor underrepresentert.
– Jeg synes det er synd at det har tatt så lang tid, men det er veldig bra at man nå får et fokus på fortellingene og måten samiske kunstnere jobber og formidler på. Og at det begynner å få plass både nasjonalt og internasjonalt. Det handler om forholdet til natur, om forhold til samfunn og levemåter. Det handler om veldig mye som er relevant i dag og som vi må tenke mer igjennom om vi skal legge til rette for en bærekraftig framtid.
